De som kjenner meg godt mener jeg må ha hatt et illebefinnede den dagen jeg meldte meg på Norseman.. Ikke liker jeg kulde, kaldt vann eller nedoverbakker. Norseman har alt dette og mye mer 😀
Under EM i fjor bestemte vinneren Heleen Bij de Vaate og jeg at vi skulle gjøre Norseman i år. Hun ble dessverre langtidsskadet og fikk en DNS.
Med en «all time low» sommer og sen snøsmelting skulle det bli enda kaldere enn normalt! Da jeg testet vannet torsdag kveld, var det ISvann som møtte meg. Om jeg hadde sett isbiter i vannet hadde jeg ikke reagert..
Det var utrolig hyggelig å møte så mange gamle kjente i Eidfjord – spesielt i arrangørstaben. Jeg følte meg virkelig velkommen 🙂
Grunnet 10.5 (!) grader i vannet, ble svømmedistansen halvert. Jeg hadde håpet på vanlig distanse, men under så kalde forhold var det nok like greit. I tillegg var det meldt 2C over Dyranut og resten av vidda.. Planen som ble klekket ut i dagene i forkant mht ernæring og ikke minst what to wear, ble avgjørende for at jeg kom meg helskinnet gjennom med et smil om munnen i 99% av løypa.
Frokost ble inntatt fra 2.30.. Det var omtrent mer slit enn turen over vidda og opp til toppen 😉 Å trykke ned rundt 1500 kcal midt på natta er ikke lett!
Etter en rask innsjekking, hadde vi en time på båten før vi fikk hoppe ut i vannet. Det var god stemning og jeg gledet meg. Heldig var jeg som hadde så mange trivelige mennesker rundt meg inkludert Peter og Henning som skulle følge meg når jeg kom meg på land 🙂
Etter en drøy halvtime i det kalde vannet, skiftet jeg så raskt jeg kunne. Vindvest, løse ermer av neopren, neopren på fremside lår, løse knær, camelback med varm drikke og neoprenhansker. Vips (..) var jeg klar for sykkeletappen 😀
Fra start hadde jeg på meg en tynn kompresjonstrøye og varmeplaster på nakke og rygg (etter tips fra Eirik Lundblad).
Vøringsfossen var første sted vi kunne få hjelp av følgebilen. I anledning turen brukte vi min lille røde Mitsubitshi Colt uten annet klistremerke på bilen enn «supportmerket» vi var pålagt. Det var endel teambiler som var hakket mer snobbete og større enn min 😀
På veien opp hadde jeg mistet visiret til hjelmen min da jeg skulle prøve å få flyttet på ørevarmeren som lå og dekket for øynene mine.. Fordelen hvis sånt skjer er at det da ligger solbriller klare i bilen, og flinke hjelpere som gir meg det jeg trenger når jeg trenger det 🙂 Det er noe av det unike med Norseman i tillegg til å kunne få lov å forflytte seg gjennom noe av Norges vakreste natur… Det blir en virkelig sammensveiset gjeng.
På Dyranut fikk jeg ny camelback – denne gangen med varm kakao. På med varm sykkeljakke og på med tykke store votter over neoprenhanskene. Jeg klarte knapt nok å gire og bremse med de store vottene, men fingrene holdt seg varme til Geilo, det var det viktigste! Etter stoppen på Dyranut hadde jeg ikke kontroll på hverken tid, kilometer eller watt. Klokken min lå under flere lag med votter og jakke så jeg kjørte på følelsen – som jeg ofte gjør.
Det var enorm stemning i løypa videre fra Geilo frem til Imingfjell. Jeg lå i tet fra Geilo. Smilte og vinket til de fleste som heiet noen var kjente og andre bare ivrige ukjente. Tusen takk! Det gjør leken veldig moro å kunne få sånn backing underveis!
Opp bakkene tok jeg igjen endel, nedover kom noen av dem susende forbi igjen. Jeg blir ikke god å kjøre nedoverbakker av å sykle i Maridalen 😉
På Imingfjell hadde jeg drøyt 3 min ledelse på Line og følte egentlig at dette fremdeles bare var moro 😀 Jeg hadde sittet på sykkelen i ca 6timer, men tiden hadde gått veldig fort. Sist jeg satt på sykkelen i 6t kan jeg ikke huske 😀
Line er en god syklist og å ta innpå meg nedover klarer de fleste selvom jeg tøffet meg og sang glade sanger.. I T2 løp jeg ut da Line kom inn. Siste delen av sykkelløypa da bakkene ikke var så bratte, tok jeg meg til til å tøye ut hofteleddsbøyer og ryggen flere ganger. Dette gjorde at løpebeina fungerte som de skulle de første 18km’erne i allefall. Jeg tror nok litt lite hard bakkeklatring og for lite trappeløping, gjorde at løpsmuskulaturen min ikke var i tipp topp shape. Forspranget bakover økte jevnt og trutt. Heiing, filming, fotografering: jeg kunne jo ikke annet enn fortsette å smile selvom lårmuskulaturen min begynte å klage litt. Jeg er ikke vant til å presse meg eller å ha det vondt, så siden jeg følte jeg hadde kontroll så jeg fortsatte i komfortabel pace 🙂
I den så kalte zombiehill sto Henning klar for å løpe med meg videre. Det ble en hyggelig tur! Jeg trodde det skulle være 
lettere å løpe den bakken enn det ble. Da jeg testet den en gang for noen uker siden fløy jeg opp – i dag var det ikke sveving, men vi holdt et jevnt driv. Tri-girlsa mine sto i bakken og hoppet av glede. Vi fikk også høre at Tom Remman (tidligere vinner av nxtri) lå rett foran i løypa. Der skulle killerinstintet mitt (som jeg ikke vet om jeg har) slått inn og jaget videre. Men jeg hadde det så hyggelig og fortsatte med det.. I porten til fjellet sto Jon Marius med sekken min. 
Peter hadde jeg også fått lurt med på den siste tranportetappen opp til toppen. Det tror jeg han syns var veldig moro og jeg med han 😀 Det var en folkefest på høyde med Haugesund 70.3 og 17.mai på Karl Johan! Så enormt mange som heiet og gratulerte meg, ga meg klemmer og virket veldig glade på mine vegne. Vi storkoste oss sånn på veien opp at Henning og Jon Marius ble litt stresset mot slutten.. (siden forspranget mitt krympet drastisk). Å kunne nyte den turen opp med gjengen min inkludert Eva og Maria som dukket opp midtveis, var sånn jeg hadde håpet på. At jeg måtte sette på meg votter underveis gjorde stor suksess. De rosa vottene jeg fikk til jul, 
matchet antrekket mitt perfekt – dessuten er de veldig gode.
Skal jeg gjøre Norseman igjen,
lover jeg å skjerpe meg fra bakken og opp så jeg jage flere av gutta og kanskje rekke NRK før de tar kvelden 😉
Tusen takk igjen arrangører, publikum, venner og kjente samt teamet mitt for at jeg fikk være med på denne folkefesten fra fjord til fjell med smil om munnen kledd i min favorittfarge 😀
This slideshow requires JavaScript.
…så står det mer enn bra til med meg etter Norseman 😀 Aldri har jeg så raskt følt meg back in business etter en lang distanse som denne gangen. Det kan jo ha med innsatsen min de siste 2 timene av konkurransen å gjøre + at jeg gikk ned fra fjellet som må regnes som god restitusjon.
ting pluss at bakkene ikke føles så bratte som i fjor! Jeg har hatt på meg regnjakke et par ganger på sykkelen, men i fjor bøttet det ned det meste av dagen – i 15 av 17 dager 
Siden Daniela Ryf vant Zurich ironman i juli i fjor, er hun blitt en av de største favorittene til å vinne høstens ironman på Hawaii etter å ha ledet inntil de siste kilometerne i fjor. Hun endte på 2.plass i debuten sin der. Noe smart gjør de her nede for utøverne som er i teamet vinner konkurranser hver helg. Nå sist var det Mary Beth Ellis som vant ironman i Canada. Herrevinneren av Haugesund 70.3 i år, Ritchie Nicholls, trenes også av Brett Sutton og flyr rundt her 😀
e på meg. Jeg har vel knapt syklet under sånne temperaturer tidligere bortsett fra under et par vintertriathlonkonkurranser for 5-6 år siden 😀 Det var meldt +2, men det var nærmere null.. Med ny camelback denne gangen fylt med kakao (fordi jeg liker det veldig godt) kledd som Michelinmannen, klarte jeg meg finfint over vidda. Ved Ustaoset kastet jeg fra meg de store vottene i en motbakke sammen med camelbacken. Jakka beholdt jeg.
