Mens folkefesten i Haugesund pågikk, slet knapt 4000 utøvere seg gjennom ironman i Frankfurt.
Dagen startet bra med en stor frokost og busstransport til stadion. Aldri har jeg vært på plass før skiftesonen åpnet, men det var jeg i går. Det var greit å være først til å få pumpet dekkene, ingen dokø, lite stress. Etter hvert kom alle utøverne med minst 2-3 som skulle følge dem. Det blir mange folk.
Svømmeløypa ver grei. Jeg følte jeg var altfor passiv og liker ikke å slåss, men fikk i allefall fokusert på det jeg skulle. Det burde være mulig å svømme fortere her selv for meg, om jeg tør «ta litt plass». Skiftesonen var relativt lang, men jeg satt på sykkelen før det var gått 1t og 10min.
På strekket tilbake til byen skulle det være lettkjørt og rekordfart. Jeg merket aldri noe til det og skjønte at sykkelbeina mine ikke var på topp. Jeg kom meg greit gjennom de 180km og klarte å holde hodet klart og tankene på riktig sted 🙂 I et parti med brostein vi passerte en gang på hver runde, måtte jeg holde sugerøret til flasken min i hånda ellers hadde den forsvunnet. Det var i ferd med å hoppe ut, da jeg fikk reddet det.. 
Da vi endelig skulle starte løpingen, øynet jeg håp om at det endelig skulle bli litt moro 😀 Så feil jeg kunne ta. Begge hælene mine var veldig vonde så allerede ved km nr 3 gikk jeg litt. (Hvorfor de var vonde skal jeg bl.a skrive om i mine memoarer..) Tanken streifet meg at jeg kanskje ikke skulle komme meg til mål.. Den særdeles korte samtalen med meg selv endte med at i sympati for alle debutantene i Haugesund og alle
som drømmer om å gjøre en ironman, skulle jeg da klare å komme meg til mål! Med en maratontid på 3.35 og ca 30min bak målsetning, kan jeg ikke være fornøyd. Jeg kom i mål, men kunne ikke tenke meg at jeg noen gang skulle løpe i den farten. Det hjalp jo ikke akkurat på motivasjonen at vi hadde 30 grader varmt og sol 😉 Heldigvis fikk vi is på hver drikkestasjon: en isbit i hver hånd i knapt 40km hadde jeg.