I dag er vi flere som blogger om Joe Abercrombie sin kritikerroste debut fra 2006. Boka er første i en trilogi som kalles ‘The First Law’ og sjangeren er fantasy. Jeg har hørt om boka lenge, og det bare i gode ordlag, så da var det på tide å lese selv – er boka så god som folk sier?
Ja, det er den! Bedre enn Robin Hobb! Bedre enn Scott Lynch! Dytt Brandon Sanderson ned fra seierspallen – gi plass gi plass til Joe Abercrombie! Mmmm….det er knallbra og jeg leste boka på nesten 500 sider (fantasysyndromet) på to dager – jeg satt til og med på fest inne på et soverom og leste.
Selve historien, plottet, er godt utviklet, men det er først og fremst karakterene som gir fortellingen kvalitet. Her er ingen av de gamle svart-hvitt arketypiske fantasykarakterene – disse gjøres det til og med narr av i boka:
«How’s the book?» asked Jezal.
«The Fall of the Master Maker, in three volumes. They say it’s one of the great classics … Full of wise Magi, stern knights with mighty swords and ladies with mightier bosoms. Magic, violence and romance, in equal measure. Utter shit.» She slapped the book off the table and it tumbled onto the carpet, pages flapping. (s. 146)
- Joe Abercrombie kan skrive!
Karakterene til Abercrombie er mer som antihelter, eller nei…. kanskje mer som mennesker; komplekse, relasjonelle, påvirket av erfaringer i eget liv og miljøet de er vokst opp i. Først i rekken har du Sand dan Glokta. En gang en stor kriger som har blitt en krøpling gjennom tortur, og som selv har blitt leder av Inkvisisjonen, en sjefstorturist. Vi aner hvem han en gang har vært, men møter han som den grusomste av alle. Likevel opparbeider vi en form for sympati for Glokta gjennom boka. Jeg tror det er Glokta som har gitt Abercrombie den ekstra oppmerksomheten han har fått som forfatter. Så har vi Jezal dan Luthar, en snobbete, navlebeskuende ung mann, Narcissus har gjort et godt stykke arbeid her. Jezal representerer en del god humor i boka. Vi har Ardee West og Ferro Maljinn, to svært ulike kvinner, men begge befriende uten «kom-og-redd-meg» prinsessenykker som jeg er allergisk for i fantasybøker. Og så har vi Logen Ninefingers, en legendarisk kriger og morder. Han møter Bayaz, First of the Magi. Abercrombie gjør en mesterlig jobb når Logen midtveis i boka kommer til byen for første gang. Logen som vi kjenner som villmarkens mann, farlig og i sitt rette element, blir plutselig en litt for stor, klumsete kriger som ikke trives i byen. Det er utrolig bra gjort – karakterene viser ulike sider alt ettersom miljøet påvirker dem. Vi følger de ulike karakterene separat, men etterhvert som historien utspinner seg, flettes de sammen. Jeg kan jo dele med dere Logens egen presentasjon:
“There are few men with more blood on their hands than me. None, that I know of. The Bloody-Nine they call me, my enemies, and there’s a lot of ‘em. Always more enemies, and fewer friends. Blood gets you nothing but more blood. It follows me now, always, like my shadow, and like my shadow I can never be free of it. I should never be free of it. I’ve earned it. I’ve deserved it. I’ve sought it out. Such is my punishment.”
Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.
Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig. Forfatteren har hjemmeside og blogg her.
Forresten – jeg har hørt noen si at Abercrombie er en blek kopi av George Martins serie ‘A Song of Ice and Fire’. Jeg har ikke lest Martin. Det hadde vært spennende å høre dette kommentert av noen som har lest begge. Uansett betyr det at jeg har noe å glede meg til, både fra George og Joe. Og hvis du er en av dem som ikke har lest fantasy, men er nysgjerrig på sjangeren: Kanskje dette er boka du skal prøve (hvis du liker mørkt, røft og tøft).
Jeg er spent på hva de andre samleserne mener. Jeg lenker til deres innlegg her i løpet av dagen: Migrating Coconuts, Bokorm med skrivekløe, Venstregærning
Read Full Post »
Kanskje fordi jeg ikke jobber i akademia. Kanskje fordi jeg får kløe av generaliseringer av typen ”alle menn er fæle”. Kanskje fordi jeg har en annen form for humor enn Helene Uri. Kanskje fordi jeg blir litt svett av kvinnefellesskap som finner samholdet i manneforakt. Kanskje fordi verden ikke er svarthvit. Kanskje fordi jeg savner en tøtsj av poesi og dybde i teksten. Kanskje fordi jeg er ferdig med -70 tallet. Kanskje fordi jeg kjenner noen skikkelig teite menn, men de er liksom ikke sånn. Kanskje fordi jeg er en kjedelig dust som skriver dette. Kanskje fordi jeg jobber i kulturfeltet hvor kjønnsrollene er annerledes enn i andre felt.
