Hvor mye ansvaret for en leseropplevelse ligger hos leseren selv? Av og til synes jeg synd på forfattere. Tenk deg selv. Noen ganger konkluderer vi med at «nei, den boka var ikke noe særlig. Jeg fikk liksom ikke tak på den». Så kan det hende at selve lesningen har vært en berg og dalbane av forstyrrelser: Jeg har lest litt på t-banen, litt mens ungene maser, plutselig gikk det to måneder og boka lå urørt på nattbordet og da var det vanskelig å komme inn igjen i boka, og dessuten har det vært mye stress på jobben, og jeg sovner alltid etter en side på senga, men boka – nei, den var ikke noe særlig. Er ikke det litt dårlig gjort?
Den optimale leser, den arketypiske leser; hun ligger vel i en sommereng og er fullstendig uthvilt uten noen tanker i hodet annet enn det bokas sider har å by på? Fluer og mygg eksisterer ikke og sola er akkurat så varm at hun ikke fryser, men heller ikke blir for varm. Eller foran en peis på hytta hvor timene sakte glir forbi uten at hun merker det. Jeg tenker ofte at forfattere fortjener en sånn leser (men da er det også tenners gnissel for forfatteren hvis boka heller ikke da faller i smak.)
Og så er det forskjell på bøker. Noen bøker tåler utrolig mye bedre å bli lest i en hektisk hverdag; fantasy er ofte en sjanger som tåler stor grad av slitasje fra omgivelsene. Andre bøker trenger den peisen eller den blomsterengen i større grad. Per Olov Enquist er en av dem. Jeg har lest ham tidligere og ble dypt fascinert. Denne gangen har jeg lest hans siste roman; Boken om Blanche och Marie fra 2004. Den handler om Marie Curie og Blanche Wittman, og det er en fantastisk historie. En fantastisk historie. Blanche og Marie deler mye av livet med hverandre. De har begge kompliserte forhold til menn, og det er dette Enquist spinner rundt; med samme grunntanke som vi har møtt hos ham tidligere: «Kärleken kan man inte förklara. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?”
Det originale maleriet: André Brouillets 'Une leçon clinique à la Salpêtrière' (1887)
Marie Curie får Nobelprisen to ganger. Siste utdeling sammenfaller med at franske aviser avslører hennes forhold til en gift mann, og komiteen ber henne avstå fra prisen. Hun jages ut av Paris, og finner ingen hvile i eksil. Blanche Wittman sin historie knyttes til La Salpêtrière, et sykehus i Paris. Hun er kjent som legen Charcots fremste medium i hans berømte forelesninger om kvinners mentale helbred, spesielt knyttet til såkalte «hysteriske lidelser». Det er utrolige fortellinger; opp til 8000 kvinner er stuet sammen i et sinnsykehus med egne avdelinger for de perverterte eller degenererte. Sykehuset var «liksom slutstationen, eller avfallsplatsen. Dårarnas slott, kvinnoslottet, avfallsslottet för de hopplösa.» (s. 165). Her var «De gamla, de medellösa, tiggarna, de venerisk sjuka prostituerade, de förlamade, de kroniskt sjuka, de spastiska, de sinnessjuka och de tillvaratagna barnen, alla samlades de där. Också de som inte kunde på detta sätt definieras, men som förvandlats till någon av dessa kategorier.» (s. 169) Blanche Wittman blir Dronningen av Salpêtrière, hun blir scenekunstneren som deltar på Charcots berømte forelesninger hvor hypnose er hans fremste metode, men også f.eks. «ovariepress» som skal lindre hysteriske lidelser. Samtidig blir Blanche den store kjærligheten til Charcot. En umulig kjærlighet. Men vilka vore vi, om vi inte försökte?
Enquist er dikter og blander fakta og fiksjon. Han er språkets mester og det er vakkert. Forfatterskapet hans er en kontinuerlig monolog; motiv og eksempler fra andre bøker jeg har lest av ham dukker stadig opp; setninger går igjen, personer jeg har møtt i andre bøker dukker opp i denne. Forresten er både Strindberg og Freud bipersoner i boka.
Enquist må leses sakte. Det var mer motstand i denne boka enn i de jeg har lest tidligere. Særlig i begynnelsen var det vanskelig å komme inn. Det virker ikke som om Enquist er særlig høflig mot leserne sine. Han skriver, og vi må selv finne veien inn i meningen og sammenhengen. For meg oppleves det ganske fragmentarisk i begynnelsen, og det tar tid før jeg går sammen med Enquist. Og han må leses sakte. Da er vi tilbake til min hverdag som akkurat nå er litt for hektisk, og jeg er litt for utålmodig og derfor går vi litt i utakt gjennom boka. Vi møtes i punkter hvor alt er på plass og det oppstår noe som er bedre enn fint og tyngre enn meningsfullt. Men så halter vi videre. Men kanskje det er sånn med stor litteratur. Det skal være motstand.
Uansett blir neste Enquistlesning i en roligere periode. Kanskje i påsken? Vi fortjener å ha det rolig sammen, han og jeg.
Read Full Post »
Ja! Ja! Ja! Jeg skal gifte meg med Brandon Sanderson! Eller kanskje med Kelsier. Eller Ham? Eller Vin? Eller en av de andre kule karakterene fra denne boka. Det var et fornøyelig møte med en ny fantasyforfatter og en ny serie. Mistborn – bare navnet drar meg inn i sidene.
