Fantasyforfattere utvikler ofte en sykdom. Den heter jeg-må-skrive-verdens-lengste-bok-syndromet. Under fem hundre sider er for pyser. Helst over 1000, og gjerne mer enn en trilogi. Serien kan være uendelig og bøkene bli tjukkere og tjukkere. Bare se på Harry Potter. Den første boka var på 222 sider, neste på 366 sider. Bok nummer tre var på 466 sider, neste på 636 og så toppet det seg med Order of the Phoenix med 766 sider.
Måtehold og edrulighet er ikke fantasyforfatteres fremste egenskap. Jeg tror behovet for å forklare verden blir stor. Det er jo et helt univers som skal tegnes. Vi må få den rette stemningen og de rette bildene. Jeg mener at man likevel ikke trenger å bruke en halv side til å beskrive et rom eller en klesdrakt. To setninger kan være nok og er det gode setninger så sitter bildet som støpt i leserens hode. For i fantasylitteratur så skal man inn i bildene, det skal skapes og hele boka blir som en kino i hodet. Ikke like viktig i all litteratur, men fantasygenren trenger bildene. Det er jo en forlengelse av de gamle eventyrene, og å høre noen fortelle eventyr har jeg hørt bli kalt «fattigmannskino». Du trenger ikke å betale for å se hele filmen, den er i hodet ditt. For lange og omstendelige beskrivelser kan virke mot sin hensikt. Detaljrikdommen dreper bildet.
Robin Hobb er en god forfatter
Vel, nok om det. Jeg leste første bok i The Farseer Trilogy i fjor og synes den var sånn passe. Royal Assassin er bok nummer to og tipper 750 sider. Liten skrift og ingen avsnitt. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer. Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten). Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.
Jeg har allerede kjøpt tredje bok i serien. Jeg har begynt å frykte at dette kanskje ikke er en av de seriene som ender godt. Hm…fæle saker. Neste bok er siste bok og den er på….la meg se…750 sider!
