KNIRK

Jeg har fått en pris, og da må man jo ta på penkjolen, gå den røde løperen og takke.

*applaus applaus*

*tripp tripp tripp* (lyden av sko på rød løper)

«…kremt…ja, jeg vil gjerne takke Astrid Terese, StineMa, Skrift og Predikeren som har stått på  i denne lange nominasjonstiden og som virkelig har kjempet for at jeg skal stå her i dag. Jeg vil selvsagt også takke mamma, pappa, broren min, barna mine, hesten min og også mannen min.  Liker dere forøvrig kjolen min? *rødme* Den er laget av resirkulert eggeskall og solenergi, pyntet med ekte rosa muffins. Takk igjen, jeg eeeeeeeeelsker dere alle!»

*fanfare*

For en god stund siden fikk jeg en annen pris og da fikk  jeg gleden av å dele med mine lesere alt dere ikke vet om meg. Denne gangen skal jeg anbefale forfattere og bøker. Okei, krem kremt, her er tre anbefalinger fra tre favoritter:

Doris Lessing: The grass is singing. Jeg har blitt glad i Doris Lessing, og har plukket ut hennes debutbok. Den er ganske spesiell, men det var den som fikk meg hekta. Satt i Afrika handler den om fæle, fine Mary som gjør sitt livs feil ved å gifte seg med snille, fine Dick. Det handler om fæle, grusomme Mary som møter slavene – og særlig Moses – en stor, svart mann som blir sentral i hennes liv og undergang. Boka åpner med at Mary har blitt drept. Deretter ser vi tilbake på Marys liv, følger henne fra starten til den brutale slutten. Man merker at det er nobelpriskvalitet over en debut som dette (som om jeg egentlig har peiling på det…not). Hun har en nerve som jeg synes er fascinerende. Og så er det noe med bildene hennes – jeg får mange sterke bilder av det hun skriver og alt er så nært.

Per Olov Enquist: Nedstörtad ängel. Jeg lurer på om dette er den aller fineste boka jeg har lest noen gang? Den handler om mennesker som beveger seg nær den ytterste grense for hva det vil si å være et menneske. Og hvorfor er den så fin? Det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånda og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvert fall.

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Fra vinnere av Nobelprisen og Nordisk Råds Litteraturpris til en norsk debutant. Litt spenn er fint. Skomsvold sin debutbok fra i fjor var en fin leseropplevelse. Den er bra fordi jeg får på følelsen av at Skomsvold ikke tenker så mye på setninger som skal bygges opp riktig og at komma og punktum skal stå på originale steder i teksten. Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – rent språklig. Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri (jeg er en kjedelig type), men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Til slutt skal jeg egentlig gi denne prisen videre, men jeg tror festen har vart lenge nok, så jeg tror vi må ta av kjolene og dressene, si oss vel fornøyde med å være befestet så lenge, og gå hjem å sove ut pris- og muffinsrusen.

Read Full Post »