KNIRK

Da jeg holdt et innlegg om Kong Rakne for Riksantikvaren i fjor sa jeg noe sånt som dette vedr. ‘sannhet’ (fra omtrent midt i innlegget, altså løsrevet fra sammenheng): 

«Arkeologene finner avleiringer av sannhet i en pilspiss og et potteskår, og så begynner detektivarbeidet – finne helhet og mening i det de gjør. For Sannheten lever kun i nuet. I øyeblikket. I det Rakne kjenner ringbrynja bli revet i to, og han kjenner sverdet bore seg inn i kroppen hans… da har vi sannheten. Akkurat da. I det en bonde hiver enda en tømmerstokk på Raknes grav, og kjenner det svir i musklene og gnager i en gammel kneskade,  akkurat da har vi sannhet. Men i øyeblikket etterpå? Da kommer fortellingen. Vi begynner å fortelle. «

Om dette handler Sirkelens ende (2001) av Tom Egeland. Kjernen i historien er enormt fascinerende. At fortellinger forandrer seg etter hvert som de blir fortalt og overlevert muntlig. At enhver forteller pynter  og omgjør fortellingen slik at den passer samtiden, sin egen stemme/penn, narrative mønstre, lytteren/leseren. Det er jo en selvfølgelighet egentlig. Hvordan fortellinger er som levende organismer som vandrer fra munn til øre for så å gjenfortelles – alltid litt annerledes enn sist. Jeg ser det når jeg jobber med ungdom som gjenforteller historier og  jeg ser det når vi sitter rundt middagsbordet og noen skal gjenfortelle dagens hendelser.

pang pang, jeg skriver bra

Tom Egeland kobler dette fenomenet til fortellingene i Bibelen. Historien hans tar utgangspunkt i at Bibelen ikke er sannhet, men fortellinger som har forandret seg etter hvert som de har blitt fortalt. Det går jo faktisk veldig mange år fra Jesu død til historien om han blir skrevet ned første gang. I mellomtiden formidles de muntlig. De må ses i kontekst av tiden Jesus levde i, og pennen som førte historien ned. Men hva var det virkelig som skjedde? Hvem var den historiske Jesus? Det er mange som har stilt seg disse spørsmålene, og å lese Egelands fiktive gjenfortelling gjør at jeg kroer tærne i glede. Han klarer det få andre klarer. Nemlig å skrive en  historie rundt et mysterie, og historien slutter aldri å være troverdig. Alt henger sammen. Han fanger alle de løse trådene, han bretter ut historien på en måte som gjør at når slutten kommer så er jeg fornøyd. Ikke sånn som vanlig: «Joda, men det var jo litt søkt da.» Eller: «Hvorfor kunne han ikke hovedpersonen bare ha sagt sannheten med en gang?»  Eller andre lignende setninger. Nei, i denne boka henger alt på greip. Det er så utrolig befriende for meg som leser og det gjør at jeg blir mektig imponert over jobben Egeland har gjort.  

Jeg har aldri lest Tom Egeland før. Jeg har knapt visst at han eksisterer. Noen bøker bare faller ned i hendene mine. Bøker jeg aldri har planlagt å lese. Sirkelens ende var sånn. Jeg fant den i en hylle, var litt uinspirert på lesefronten, satte meg på en stol, begynte å lese. Historiske romaner kan være fascinerende lesing hvis det gjøres godt. Jeg tror det er en vanskelig genre – både researcharbeidet, men også det å få ting til å henge sammen – være troverdig, håndtere fakta uten at det blir kjedelig, nøste alle trådene sammen i en plausibel forklaring uten å miste fotfeste, vandre i historiske landskap som vi alle har kjennskap til og tror vi vet noe om – alt dette klarer Tom Egeland. Jeg er faktisk råimponert! For noen blir det kanskje litt vel nerdete i forhold til plottet og det historiske bakteppet. Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi. Jeg synes Egeland er edrulig og faller ikke i fella som en viss amerikansk fyr som har skrevet en lignende historie: Egelands fortelling blir aldri en actionthriller hvor spenningen er det viktigste. Det viktigste er hvordan hjernecellene mine fryder seg over den historiske utgravningen han gjør – viser oss en mulig parallellhistorie som får hårene i nakken til å reise seg. Tenk om!

Boka er knall og anbefales varmt!

Read Full Post »