Denne boka fikk jeg tilsendt av forlaget, via forfatteren selv, og det var en utrolig hyggelig gest. Jeg synes det er stort å få fine bøker i posten. Bare sitte og holde i boka og være glad for å ha fått den. Bøker er pene. Denne er veldig pen. Jeg så stjerna ved Gunnar sitt navn med en gang, og slo opp på siste side umiddelbart. Jeg liker kjærlighet.
Boka heter Avstand2 (i annen – jeg klarer ikke å finne en knapp på tastaturet som lager et sånt lite totall….) og er skrevet av Monica Isakstuen Stavlund.
Det er flere bloggere som har skrevet om den vet jeg, men jeg har med vilje ikke lest andres omtaler. Først litt om boka sakset fra omtalen på Tiden forlag:
Aleksander blir oppringt av en kvinne som påstår at hun var gift med hans far og at denne mannen nettopp er død. Dette er et pussig budskap, ettersom Aleksander har vokst opp i visshet om at faren døde før han ble født. Aleksander oppsøker kvinnen, og i huset hun bor i finner han en hel etasje som er dekket av hundrevis med bilder av ham selv, fra sjuårsalderen og fram til i dag.
Hvorfor har faren fulgt etter ham og tatt bilder men aldri kommet fram – og hvem kan nå fortelle sannheten om det som skjedde?
Nåvel, hva skal jeg så si om denne boka?
Jeg kan jo begynne med å si at jeg har et noe anstrengt forhold til mye norsk samtidslitteratur. Lesere av denne bloggen har sikkert lagt merke til at jeg nesten bare leser engelsk litteratur. La meg samtidig si at jeg ikke har peiling på litteratur – objektivt sett. Det jeg sier på denne bloggen er konsekvent min opplevelse av å lese en bok. Hvordan jeg opplever det. Subjektivt. Ingen omtale som kan sies å være gyldig for flere enn meg selv. Det er meg og Aleksander, Fanny, Marianne og August. Finner vi tonen, liksom. Klarer jeg å være med disse folka gjennom det de opplever? Blir deres opplevelser mine – på ett eller annet nivå?
Til det kan jeg si ja.
Det er kraft i forholdet mellom de ulike menneskene. Da jeg leste Morgenbladet trakk de fram farsrelasjonen i denne boka. For meg handler ikke boka om farsrelasjoner, men om Aleksander sitt forhold til moren. Det er utrolig godt skildret. Det er vondt langt inn i margen. Det er nyansert, det er troverdig, det er fint. Episodene fra han var liten er fæle. Jeg er mor til to små gutter og det gjør inntrykk å lese om mor og sønn i denne boka. Aleksander sin naive tanke om å skjerme Fanny fra hans vonde barndomsminner finner jeg også (dessverre) høyst troverdig.
Jeg liker Aleksander. Men enda bedre liker jeg Fanny. Hun treffer meg med en gang. Hun er sterk, fin og klok. Av en eller annen grunn blir jeg skuffa når jeg hører hun er lege. Jeg var sikker på at hun var hjelpepleier – lege blir for…..tja…. samme det! Jeg tror jeg har mer tillit til hjelpepleiere enn lege. Dessuten virket hun ikke som en lege i begynnelsen.
Det er en detalj, glem det.
Men; det er altså fine personer vi møter i boka.
I tillegg er forfatteren drivende god til å skrive dialog. De er naturlige, de er nammenam å lese, og de gjør boka lettlest (ikke i betydningen av dårligere kvalitet) på en god måte.
Jeg har også lyst til å trekke fram at jeg liker Stavlunds spark til helsevesenent og psykiatrien. Hun klarer å legge inn noen gode innlegg om utilstrekkelighet og uverdighet. Det gir boka en mikroskopisk politisk tvist som jeg liker. Det gjør forfatteren litt synlig, og det liker jeg veldig godt.
Det er noe med språket jeg sliter litt med. For meg virker språket bundet, kontrollert og nesten tøylet ned i en form som sikkert mange liker. For meg blir det av og til noe kraftløst og fargeløst (når det er sagt så er det alltid dette jeg sliter med i norsk samtidslitteratur – jeg opplever at formen ofte hindrer fortellingens egen kraft i å nå leseren. Dette handler selvfølgelig om meg selv og mine litterære preferanser).
Jeg hadde egentlig skrevet en lengre blogginnlegg hvor jeg kommenterer noen scener, men det blir litt for detaljert. Det får ligge på pc’en min.
Uansett, kort oppsummert:
Dette er en bok som handler om forholdet mellom en psykisk syk mor og hennes sønn. Boka var fin. Utrolig mye bedre enn den siste norske boka jeg leste (vente, blinke). Stavlund kan skrive. Hun kan skrive som bare det!
Jeg gleder meg allerede til neste bok.
Read Full Post »
Jeg er Murakamifan.
