KNIRK

Time passes. Even when it seems impossible. Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise. It passes unevenly, in stange lurches and dragging lulls, but pass it does. Even for me.
(s. 93)

Dette lille avsnittet sier noe om hva hovedtema i boka til Stephenie Meyer er: smerte.

Etter å ha lest den første boka i serien, Twilight, som jeg likte godt og som jeg så på som en lettlest ungdomsroman, slår New moon meg i magen med slegge. Det er et helt nytt alvor som ligger mellom linjene i new moon. Den er vond å lese fordi det er en emosjonell berg og dalbane gjennom hver side jeg blar meg gjennom. Og jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som slukte meg så fullstendig. Pageturner er et teit ord, men sånn var det. Alt jeg skulle ha gjort i vinterferien ble aldri gjort fordi jeg slukte 600 sider på to døgn. Herrelighet.

At Stephenie Meyer lar seg inspirere sterkt av Romeo og Julie er hun åpen på hele veien i boka. Hun tar tema som kjærlighet, offervilje, hevn og vennskap og bretter ut en historie hvor hun på ingen måte trår varsomt i forhold til disse tingene. Det er fysisk vondt å lese noen passasjer. Flere ganger tenker jeg forfatteren er spekulativ i måten hun tyner det emosjonelle potensialet i historien til bristepunktet. Nå er jeg alltid sulten på kjærlighetshistorier og har nok en noe over middels innlevelsesevne. Det må sies.

Resten av dette innlegget røper innhold i boka, så hvis du skal lese boka – ikke les resten her:

En ting er det som skjer mellom Edward og Bella. Hun jeg lånte boka av advarte meg og sa at jeg kom til å ville kaste boka i veggen etter et par kapitler. Det stemte. Jeg synes Meyer klarer, selv om hun smører på og smører på, å formidle den smerten som dette påfører Bella. Jeg synes hun klarer å løfte bruddet mellom de to, og dermed også kjærligheten, til et nivå langt over «å nei han slo opp med meg». Det blir stor, episk kjærlighet og det er faktisk ganske flott å få til i en high school setting. Høres vilt ut.

Men det som virkelig er vondt, vondt, vondt å lese er historien til Jakob. Det er den historien som gjør at jeg sliter med å motivere meg til å lese neste bok. Meyer har gjort dette til et klart trekantdrama, med tydelige henvisninger til Romeo, Julie og Paris.
Jakob utvikler seg gjennom boka til å bli noe mer enn tredje hjul på vogna, han er en helt selvstendig karakter som står like sterkt som Bella og Edward. Bella har gjort sitt valg, men i og med at Edward var borte hele boka omtrent, så var det som utviklet seg mellom Jakob og Bella så fint – og så står Jakob igjen til slutt som et nedtråkket gresstrå.

Og jeg er litt sur på Edward. Jeg er det.

Boka er utrolig bra i 450 sider, men så synes jeg ikke at Meyer klarer å føre historien i havn gjennom de siste 150 sidene. Møtet mellom Bella og Edward på plassen i Italia ble et kjempe magaplask, og der følte jeg meg fullstendig snytt for en scene som vi hele tiden venter på.
Men det får være greit – resten er knallbra.

Og så får vi se om jeg skal lese bok tre. Det er to spennende ting som knytter seg til det; Bellas ønske om å bli udødelig og Jakob sin historie. Men vet ikke om jeg orker hvis det er like mye hjertesorg i neste.

Hm………………

Read Full Post »