Jeg var på Litteraturhuset i går og hørte på Ian McEwan. Det er celebert besøk Litteraturhuset har, McEwan regnes vel som en av vestens store nålevende forfattere. Når han sitter på scenen minner han meg litt om en av goblinene fra Flirgott, han er grå og litt plirende, men jeg overraskes snart av hans eleganse. Han er en fornøyelse å høre på, innsiktsfull og humoristisk. Linn Ullmann tok utgangspunkt i de sju dødssyndene i forhold til McEwans nyeste bok, Solar. Jeg har ikke lest boka, men samtalen dreide seg om hovedpersonen Michael Beard (visstnok en alvorlig slask) og hans liv i forhold til hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, glede og latskap. De fleste er visst sterkt representert i Michael Beard. Dette var en fin innfallsvinkel og ga et spenn i opplevelsen av boka, også for oss som ikke har lest den.
Etter hvert dreide samtalen seg over til mere allmenne tema, blant annet McEwans forhold til ‘arbeid’. Flere av hovedpersonene i McEwans bøker har et intenst og altoppslukende forhold til arbeidet sitt. McEwan humret når han sa at dette nok hang sammen med at forfattere selv ikke har et ‘ordentlig arbeid’, men er fascinert av folk som har. Han fortalte humoristisk om hvor omstendelig researcharbeidet i forbindelse med en bok kan være. Selv fulgte han en hjernekirurg i to år mens han skrev Saturday. Han var i København og fulgte klimadebatten da han skrev Solar. ‘Man trenger å vite ti ganger så mye om et tema enn det som er nødvendig når man gjør research for en bok’, forklarte han. Samtidig er det aldri et tema som er startskuddet for en ny romanidè hos ham, tvert i mot: Det er alltid en detalj. «Fondling the details» var noe han kom tilbake til flere ganger. Ideene starter i detaljene og han bruker mye tid på å undersøke detaljene, kjærtegne dem. Når det gjelder Solar sa han: «The first detail to be fondled was the Nobel Prize». Han fortalte hvordan nysgjerrighet alltid driver han fram, men at ideer til romaner; både detaljer og karakterer kommer mye seinere. «And then a character came towards me» sa han nokså poetisk om hvordan Beard oppsto etter at han i lengre tid hadde forsket i klimaspørmål. I tillegg til detaljer og karakterer, er han opptatt av «human moments». Ikke dramatiske handlingsplott, men situasjoner hvor livsverdner møtes, små detaljer som kan ha store konsekvenser. Han hadde et morsomt tilbakeblikk til Odysseen -det eneste «human moment» han fant der, er da Odyssevs furter når Penelopeia ikke kjenner ham igjen etter mange års fravær.
Andre ting vi rakk innom i løpet av timen vi var sammen var hans antipati (slik forsto jeg ham hvertfall) for determinisme og religion («religion kills curiosity»). Han snakket om sitt forhold til begrepet «innocence» som visstnok er fremtredende i flere av karakterene i bøkene hans. Han snakket om forskjellen mellom romanen og filmen («I love the panic of filmmaking») og hvordan filmen mister ‘the interior of the novel’. Dette var et interessant tema i forhold til filmingen av On Chesil Beach som nå pågår. Der foregår så mye av filmen inni hodet til karakterene. McEwan var likevel optimist og fortalte om hvordan han arbeidet med å gjøre romanen om til et manus.
Jeg har bare lest On Chesil Beach og er halvveis i Atonement, men likevel følte jeg at jeg fikk mye ut av møtet med McEwan. Samtalen ble ledet av en profesjonell Linn Ullmann som fulgte tankesprangene til McEwan samtidig som hun hele tiden førte samtalen videre. Jeg synes også lengden på arrangementet, en times tid, akkurat er passe.
Read Full Post »
