I dag åpner løpssesongen på Sognsvann med årets første SRM. Hurra! Jeg skal ikke delta, men bare tanken på at 65 71 gærninger er meldt på gjør meg glad enda inn i sjelen. Heia, heia, heia!
I dag sto solen opp 07.40 og skal ned igjen 17.21. Nå begynner det å ligne på noe. Kong Vinter er på retretten. Ha ha!
I dag er det kun 10 uker (og litt) igjen til jeg skal fullføre noe som tydeligvis er tøffere enn en maraton. Jeg stiller til start uforberedt, utrent og nervøs.
I dag (som så mange andre dager hittil i år) skal jeg ikke trene.
I dag er det 16 uker (og litt) frem til jeg kan stille meg sammen med andre Treningscampere i Frognerparken en onsdag. Jeg er klar over at dette ikke er helt bankers. Mye kan og skal skje, men jeg er nødt å ha noe i horisonten som ikke er nusselig, koselig og nydelig.
I dag har vi bodd i ny leilighet i 23 dager. Det tar meg 15 minutter i snøslaps og med gravidmage å gå til parkeringsplassen i Skulleruddumpa. Herifra skal hele Østmarka utforskes, dog ikke på ski. Jeg er ustadig på ski til vanlig (les: jeg tryner stadig vekk) og med min verdifulle ballast har jeg fått skiforbud. Jeg får snøre på meg brodder istedenfor.
Ellers har min nyttårsplan om ikke å ha en plan, gått etter planen. Vittig, jeg er så vittig…
Null treningsfokus har gitt meg mental ro, men null adrenalin. Det har blitt noen spaserturer og en gravid-yoga økt. Virkelig ikke noe å skryte av. Hvis jeg får summet meg sammen nok til en styrktreningseøkt hadde det vært toppen. Kroppen er fremdeles i sjokk etter oppussingshelvetet i januar og har gått inn en slags koma og der får den lov å være frem til overskuddet kommer tilbake. Jeg har trua på mars, men tør ikke håpe på for mye.
Grip den der satans dagen
