Løpesesongen er i full gang, jeg leser om folk som løper hit og dit og perser både her og der. Og jeg klarer ikke av å engasjere meg en plass. For jeg er mer så her:
Woop woop! Utdrikningslag for meg, juhuuuu!
Og jeg gleder meg mer til det her:
Høst? Nei takk.
En uke igjen på jobb, så er det sol som gjelder og jeg utsetter Prosjekt Blodtrening til etter ferien. Da er sikkert fokus tilbake på plass…
Etter helgens totale katastrofe sto en ting klinkendes klart; mer blodtrening.
Hva er vel mer blod enn bakkeintervaller med Treningscamp? Ingenting. H.E.R.R.E.G.U.D! Jeg slet meg oppover mot Tryvannstårnet som en skadeskutt elg. Jeg kommer sånn cirka like langt på hvert drag som før sommeren, så jeg har tydeligvis ikke tapt så veldig mye fart. Men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig vondt. Ai, ai, ai.
Ting som hjelper meg litt på veien oppover.
– Ikke tenk. Du kan ikke tenke på hvor vondt du har det, hvor langt det er igjen, hvor mye du egentlig bare vil dø, da kommer du aldri frem. Et skritt av gangen, det er det eneste du kan fokusere på.
– Prøv ikke å sekke sammen totalt. Det er lett gjort å sette seg i den velkjente stolposituren, men det går faktisk mye lettere hvis du løfter frem hofta.
– Gi deg selv pepp eller pisk, prøv det som fungerer. I går var jeg en sadistisk trener med fascistiske tendenser mot meg selv.
– Ikke snakk. Jeg klarer ikke av å snakke i oppoverbakkene, jeg har nok med å puste. Etter to drag har min hjernekapasitet krympet til Forrest Gump-standard. Ingenting jeg har å si er til hjelp for noen. Meld deg ut hvis prating stresser deg.
– Sist men ikke minst, vær litt stolt av deg selv. So what om du ikke kom frem først. Seriøst, med gjengen som var med i går er det mye å forlange. Realistiske mål er tingen. Du kom opp, du overlevde og du er sterkere enn i går. Bra jobba!
I dag er jeg stolt og sår. Jeeberz, så sår jeg er…
Bilde lånt fra foreveryoung blogg.
Bilde fra kondis.no
Hvilken stilstudie! Jeg lander på hælen, roterer overkroppen og lar armene krysse kroppen. Jeg er fin i rosa da…
Tusen takk for alle fine kommentarer. Nå går det oppover!
What does that spell? Jo en stor, feit SMELL. På Skiløpet 2012 målte jeg ny personlig bunnrekord.
Husker dere barnebursdagsfestene på McDonalds? (Dette var på den tiden bursdagsfester utspilte seg i transfettets Mekka uten frykt for anonyme bekymringsmeldinger til barnevernet.) Hvem hadde den lengste pommes fritesen, hvem spiste fortest og hvem drakk brus med flest sugerør. Hvis noen av dere noen gang har prøvd (forgjeves) å drikke Coca Cola med 15 sugerør, da får dere en ide om hvordan jeg opplevde gårsdagen. Hvis dere ikke har hatt en like fabelaktig barndom som meg, kan jeg avsløre at du suger brus med munnen full av sugerør til du blir blå i ansiktet, og brusen kommer kanskje halvveis opp i rørene. Mye anstrengelse med et fruktløst resultat. I går ga jeg alt og fikk ingenting igjen. Jeg har aldri vært så langt nede i kjelleren både mentalt og fysisk noen gang.
Folksomt gitt!
Men før vi begynner å analysere formen min burde jeg si noe om løpet. For til tross for et personlig lavmål var Skiløpet helt fantastisk. Det var ingenting å utsette på. Nok doer, garderobemuligheter, bagasjelevering, sportsdrikke/ vann og banan i målområdet. Løypa var utfordrende men gøy, godt merket og det sto glade funksjonærer overalt. I tillegg strålte solen, ja dagen kunne ikke bli bedre.
Idyllisk utsikt på Rådhusplassen i Ski
Jeg var på plass ganske tidlig, hentet startnummer og spiste litt og nøt solen ved Rådhusplassen. Jeg klarte av å få et vepsestikk under armen (Ævv!) men tenkte at det sikkert var heldig. Jeg varmet opp litt, beinene føltes lette og kroppen virket å spille på lag. Jeg stilte meg altså på startlinjen med tanker om sub-50. Jeg visste at dette ikke kom til å bli et perse-løp, men hadde altså forhåpninger om at formen ikke hadde sviktet totalt.
De forhåpningene kunne jeg bare gi blanke F i. Løpet var vondt fra første kilometer, jeg var tørst og jeg klarte ikke å holde en eneste rygg. Alle løp forbi meg, etter 7km begynte det å prikke i huden og jeg skjønte ikke hvordan løypa BARE var oppoverbakker. 10K my ass, dette er jo et motbakkeløp! Min tunnelsyn ble mindre og mindre for hver kilometer og når jeg endelig kom i mål er min synsirkel på størrelse med en knappenål. Jeg belget i meg 5 glass med vann og en halv banan og begynte å føle meg menneskelig igjen.
Read it and weep…
Kort oppsummert var gårsdagen en nedtur helt prestasjonsmessig; rævva tid, rævva form. MEN, løp er jo mer enn sekunder og tempo. Jeg klarte av å ryste av meg sluttiden og nyte sol og analyser sammen med andre løpere. Tusen takk for en fantastisk dag! Janicke, når åpner påmeldingen for SkiLøpet 2013?
På plusskontoen: selvinnsikt, jeg setter utrolig pris på alle dere inspirenende løpenerder og jeg vil ha revansj!
På minuskontoen: Vespestikk under armen, blod på tærne og knust ego.
