Et år
Tenk, et år har gått allerede.
Et år med gleder, men det trengte ikke bli slik.
Det kunne ha vært et år fylt av sorger.
For et år siden i dag kom en engel til oss.
Men det var ikke sikkert vi fikk beholde ham.
Det var snakk om minutter. De første tre til fem
minuttene som skulle gjøre forskjellen mellom
liv og død.
Og jeg gråt mine øyne tørre
igjen og igjen.
Men det var noen som gjorde en forskjell
de første tre til fem,
og Gud ville det slik
og du viste din viljestyrke
allerede da.
I dag, et år senere, er du bestemt og
viljesterk. Raser avgårde over parkett og fliser,
åpner skuffer og skap, og vil trykke på alle knapper du ser,
prater som en foss selv om ingen forstår og vil ut, ut, ut!
Alhamdulillah.
De dramatiske første minutter og timer etter fødselen. 29. juli 2013.
På Rikshospitalet i Oslo hvor Adam ble koblet til en hjerte- og lungemaskin.
Første gang vi fikk se deg åpne øynene, ca en uke etter fødelsen.
Fire uker senere fikk vi endelig ta deg med hjem.
Og du viste deg snart å være en oppvakt og oppmerksom liten gutt.
som tidlig ville gjøre ting selv.
Du gir klar beskjed, selv uten ord.
Med latter og smil
I desember viste det seg at du var julenisse
men også like velkledd som pappa,
Nyttårsaften.
Men det er ikke bare fest og moro
men mer moro etter at du lærte deg å krabbe.
Leker er du ikke så interessert i, men husholdningsartikler som støvsugeren er en favoritt.
Og så var ett år gått, og det var sommer igjen, slik somre skal være.
Relaterte innlegg:
Dikt: Hvem kan vite hva det vil si å se sitt eget barn kjempe for livet?
Dikt: Mitt lille alt
