Det eksisterer en dobbeltmoral i det norsk-pakistanske miljøet. Den ligger i at hvis kvinnen har sex før ekteskapet, utstøtes hun.

SERIE: Ideen om ekteskap eksisterer, i en eller annen form, i alle samfunn. Ekteskapet har tradisjonelt tjent to formål, først å legitimere seksuell omgang mellom kjønnene, deretter å legitimere avkom. I deler av verden har man ikke lenger behov for å legitimere slikt. Norsk-pakistaneres ekteskapsmønstre har flertallige ganger vært tema for offentlig debatt. Det har handlet om søskenbarnekteskap, henteekteskap, arrangerte ekteskap og tvangsekteskap.

Søskenbarnekteskaphar vært utbredt blant norsk-pakistanere. Hvor vanlig det er nå vet jeg ikke, men det er nok vanligere i noen deler av det norsk-pakistanske miljøet, og kanskje særlig blant de med lav utdanning. Noen politikere har tatt til orde for et forbud. Jeg er ikke enig i det. Selv om jeg synes søskenbarnekteskap er en uting og bør unngås, så kan vi ikke forby alt vi ikke liker. Det er å ta den enkle veien. Relasjonen søskenbarn inngår ikke i ideen om blodskam, noe som faktisk er helt likt i Norge og Pakistan, og i mange andre samfunn. Men så leser vi i avisene at norsk-pakistanere gifter seg med fettere og kusiner i Pakistan. Det i seg selv er ikke interessant. Det interessante er å vite litt mer om denne fetteren eller kusinen.

Jeg blir skeptisk når jeg hører at en norsk-pakistaner med høyere utdanning gifter seg med en i Pakistan som ikke har nevneverdig utdannelse. Hva i huleste kan de ha til felles? Like barn leker best, og det er ikke annerledes når det gjelder ekteskapsinngåelser. Vi gifter oss med noen som er relativt like oss. Men holder det å ha lik etnisk bakgrunn? Jeg mener nei. En professor i Norge har nok mer til felles med en professor i India enn med en fisker i Nord-Norge.

Egentlig handler det om frihet. Kvinners frihet. Og den friheten er ikke fullendt før kvinnene har frigjort seg seksuelt. Ekteskap legitimerer sex og avkom. Så lenge dette er nødvendig, er ikke kvinnene fullt og helt frie. Det eksisterer en dobbeltmoral i det norsk-pakistanske miljøet. Den ligger i at hvis kvinnen har sex før ekteskapet, utstøtes hun. Eller, hun trenger ikke å ha sex engang, hvis det er så mye som en antydning om at hun har en kjæreste, risikerer hun å bli utstøtt. Mannen, derimot, kan ha både kjærester og sex uten at det får noen konsekvenser. Men når han gifter seg, skal kvinnen være jomfru. Det finnes nok av tragiske historier om slike tilfeller. Denne forskjellsbehandlingen er typisk. Kvinnen bør være like fri som mannen, også seksuelt. Først da vil hun bli fullt og helt fri. Det er en lang vei dit, og den er heller ikke lett. Veien til frihet er aldri det. Men det bør være målet. Det holder ikke at kvinnen er økonomisk og sosialt selvstendig og fri hvis hun ikke har seksuell frihet.

Så vil noen si at verken mannen eller kvinnen skal ha sex før ekteskapet i islam. Og norsk-pakistanere flest er muslimer, i teorien i hvert fall. Men da må dette gjelde begge kjønn i både teori og praksis. Det er aldri noen som spør om mannen har jomfrudommen i behold ved inngangen til et ekteskap. En kvinne kan bli spurt om det. Det kan ikke være slik at et sett moralske lover skal gjelde for kvinnen, men ikke mannen. Vi må kjempe for kvinnens fulle frihet, noe annet er uakseptabelt.

Typisk pakistansk oppdragelse er grunnleggende forskjellig fra norsk.

Henrik Wergelands far, Nicolai, skrev i 1808 en håndbok for Henriks oppdragelse som han kalte Hendricopaedie. Nicolai Wergeland var inspirert av den franske filosofen Rousseau som mente at man skulle støtte opp om barnets naturlige evner og interesser, i stedet for å presse barnet til hva voksne ville. Dette er en oppdragelsesfilosofi vi finner spor av i læreplanen, og som de aller fleste norske foreldre nok vil si seg enige i. Individet står i sentrum og skal utvikle seg personlig og sosialt – også til fellesskapets og samfunnets beste.Det er en oppdragelse for individualisme, men ikke for egoisme. Det er en viktig forskjell, som ofte misforstås når man snakker om oppdragelse på tvers av kulturer.

Typisk pakistansk oppdragelse er grunnleggende forskjellig. Den pakistanske kulturen er kollektivistisk orientert. Kollektivet, som oftest familien, er den viktigste enheten. Individet defineres og assosieres med familien. Du er ikke du, men du er din familie. Du agerer som representant for din familie, og dine handlinger vil påvirke din families gode navn og ære. Innenfor denne rammen skal oppdragelsen finne sted, og dette gir en ekstrem hierarkisk og autoritær sosial struktur.

To faktorer gjør seg gjeldende i dette hierarkiet, alder og kjønn. Mannen står over kvinnen, og den eldre står over den unge. Barnet oppdras inn i dette hierarkiet. Det gir seg for eksempel utslag i brødre som kontrollerer søstre og andre kvinnelige slektninger sosialt.

Et konkret eksempel er brødre som kjører søstre til og fra skolen. Jeg har hørt fra andre lærere om brødre og fedre som har kommet inn i klasserommet og sjekket om søsteren eller datteren faktisk befinner seg der. En slik gjennomgripende sosial kontroll kan ikke være annet enn hemmende og angstfremkallende.

Barnet oppdras også til en ubetinget respekt for de eldre. Man skal ikke si de eldre imot, uansett hvor feil de kan ta. Man skal ikke opponere, for det er et tegn på manglende respekt. Og gjør du det likevel, får foreldrene dine høre at de har sviktet i oppdragelsen. At de ikke har vært gode foreldre, de som har fått en sønn eller datter som ikke respekterer sine foreldre eller andre eldre. Men det er det vi trenger mer av. Vi trenger unge norsk-pakistanere som opponerer mot foreldrene, mot autoritetene.

Endringene er på vei. De som er født og oppvokst her, og som nå har fått barn, oppdrar sine unger annerledes, mer i tråd med opplysningstidens, Rousseaus og læreplanens idealer. Men fortsatt er den autoritære oppdragelsen utbredt. Vi kan ikke ta det for gitt at norsk-pakistanske foreldre vil oppdra sine barn annerledes bare fordi de befinner seg i Norge.

Oppdragelse er ikke foreldrenes ansvar alene, det er hele samfunnets ansvar. Det er barnehagenes og skolenes ansvar. I så måte er kontantstøtten en av de største bommertene med tanke på integrering. Etnisk norske barn vil, mest sannsynlig, få både språk og andre kulturelle referanser som er nødvendige utenfor barnehagen, men man kan ikke forvente det samme av alle norsk-pakistanske foreldre, eller andre med etnisk minoritetsbakgrunn.

Den oppvoksende slekt må gjøre opprør mot norsk-pakistanske autoriteter.

SERIE:Over 31 000 norsk-pakistanere bor i Norge. Tallet inkluderer både innvandrere og norskfødte. Det er den tredje største gruppen innvandrere, etter polakker og svensker. Det sier seg selv at å snakke om norsk-pakistanere eller en hvilken som helst annen etnisk minoritet som homogen, er å vise sin egen kunnskapsløshet. Norsk-pakistanere er som folk flest, noen jeg kjenner vil sågar stemme Frp. Siden norsk-pakistanere kom tidlig i den nye innvandringen til Norge, har man også kommet lenger enn andre innvandrergrupper både sosialt og økonomisk. Mange som er født i Norge tar høyere utdannelse, som ikke må forveksles med dannelse, og inntar respekterte og anerkjente stillinger innenfor politikk, finans og juss. Men det norsk-pakistanske miljøet er klassedelt. På den ene siden har du de som har tatt utdannelse, klart å fullføre en klassereise og blitt akademikere med relativt god inntekt. Resten står igjen på gulvet.Noen mener dette har strukturelle årsaker. At det er det kapitalistiske samfunnets virke. Det kan, til en viss grad, forklare noe, men en like relevant forklaring er at en del norsk-pakistanere har en reaksjonær holdning i bunn. Økonomisk selvstendighet fører til mer likestilling. Men det er overraskende lav sysselsetting blant norsk-pakistanske kvinner. Blant dem med innvandrerbakgrunn er sysselsettingen så lav som 30,5 prosent, i følge tall fra 4. kvartal 2010. Det er nest lavest blant innvandrere i Norge. For norskfødte er nok tallet høyere, men der operer ikke SSB med landbakgrunn, bare verdensregion, og for norskfødte kvinner med foreldre fra asiatiske land er sysselsettingen 51,1 prosent i samme periode. Tallet for etnisk norske kvinner er på 66,5 prosent.

Altfor mange norsk-pakistanske kvinner står utenfor arbeidslivet og dermed det norske samfunnet. Mange, selv etter et halvt liv i Norge, behersker språket altfor dårlig. Mange norsk-pakistanere lever med svært tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Mannen jobber. Kvinnen passer hjem og barn. Hun står over komfyren store deler av dagen, og har lite kontakt med etniske nordmenn. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange nok til at man bør si noe. Dette gir også utslag på fattigdomsstatistikken. I en rapport fra SSB kommer det fram at 21 prosent av innvandrere fra Pakistan blir karakterisert som fattige i Norge. For de norskfødte er tallet 15 prosent. I befolkningen forøvrig er det kun 2 prosent som blir karakterisert som fattig. Det er en markant forskjell, og noe av det kan sies å være selvforskyldt.

Det er resultatet av holdninger og et kvinnesyn som hører et annet århundre til. Et kvinnesyn som plasserer kvinnen lavere enn mannen, og bak husets fire vegger. Som frarøver henne frihet, økonomisk og sosialt. Kvinnesynet reproduseres gjennom oppdragelsen, gjennom å hente ektefeller i gamlelandet, og gjennom kvinnene selv, især de gamle. Det er en type holdning man finner hos norsk-pakistanere med lav eller ingen utdannelse, men selv noen høyt utdannete har et syn på kvinner som objekter til mannens forlystelse. Høy utdanning alene er ingen garanti for tilslutning til verdier som likhet og likestilling. Det er en misoppfatning vi har, at høy utdannelse eller om man er født og oppvokst i Norge, gir seg utslag i liberale verdier og progressive tanker. Den oppvoksende slekt må gjøre opprør mot foreldre og andre autoriteter for å kjempe fram likhet og likestiling. Det vil ikke skje av seg selv. De progressive krefter må komme fram og ta styringen. Reis deg, tal opp og mot det bestående. Tal for likhet og likestilling.

Skal samfunnskritikken ta hensyn? Hvor skal grensen gå?

Samfunnskritikken er viktig for å føre samfunnet videre. For å få bevegelse i samfunnet. For å bevege tanken og holdningen. For å bevege handlingen. Kritikkens fremste mål er å peke på, sette fingeren på, noe som ikke er bra og som bør endres, og gjennom denne påpekningen få til en endring av holdning og praksis.Den eller de som blir kritisert vil, selvfølgelig og naturligvis, motsette seg kritikken. Det er viktig å huske på at når vi snakker om samfunnet så snakker vi om mennesker. Samfunnet er ikke en abstrakt masse av noe uidentifiserbart. Samfunnet består av individer, deg og meg. Så samfunnskritikk er kritikk av individer. Det er en kritikk av individers tanker, holdninger, meninger og handlinger. Derfor kan, og vil, kritikken nok føles krenkende på individet. Ingen av oss liker å høre at det vi tenker, mener og gjør er galt. Men å tale opp mot og kritisere verdier som strider mot de etisk og moralsk riktige verdiene er nødvendig. Og man bør merke seg at det er ikke nødvendigvis flertallets moral som er den riktige.

Skal samfunnskritikken ta hensyn? Hvor skal grensen gå? Etter seks år som fast spaltist i Utrop har jeg kritisert det meste, være seg innen politikk, religion eller folks manerer. Og ofte har kritikken rettet seg mot etniske eller religiøse minoriteter. Og jeg har lurt på om det er riktig å «gå løs på» en minoritet som kanskje allerede har en utsatt stilling i samfunnet. Mens jeg har lurt på dette har jeg likevel fremført kritikken uten å ta andre hensyn enn fremførelsens anstendighet. For det er ikke nødvendig å æreskjelle kritikkens mottaker. (Jeg har muligens syndet på dette punktet, men målet er i hvert fall å ikke gjøre det).

Jeg registrer forhold i det norsk-pakistanske miljøet som er kritikkverdige. Noen vil si at jeg er spesielt ute etter norsk-pakistanere, men det er den etniske minoritetsgruppen jeg kjenner best til, og derfor blir det norsk-pakistanske miljøet mål for min kritikk. Ofte er det forhold som ikke gjelder norsk-pakistanere isolert, men samfunnet forøvrig også. På den annen side registrerer jeg oftere og oftere grupper som er innvandringsfiendtlige og islamfiendtlige. Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Norwegian Defence League (NDL) er eksempler på dette. De bygger opp fiendebilder basert på manglende eller ingen kunnskap. Og jeg, med min kritikk har ikke lyst til å fore dette fiendebildet. Men skal man holde kritikken tilbake? Skal man la være å si noe fordi det man sier kan bli brukt til å skape fiendebilder av enkelte grupper i landet?

Det korte svaret er nei. Det noe lengre svaret kan formuleres lignende. Vi har et moralsk ansvar for å påpeke kritikkverdige forhold. Samtidig som vi gjør det er det viktig å huske på at når jeg for eksempel kritiserer det norsk-pakistanske miljøet for noe så er det ikke slik at kritikken er beregnet på alle norsk-pakistanere. Jeg forventer at folk flest er intelligente nok til å forstå det. Selvfølgelig bestreber jeg å unngå generaliseringer, men samtidig kan jeg ikke styre hvordan leseren tolker det jeg skriver. Dessverre har jeg erfart at det finnes lesere i det ganske land som leser inn det de selv ønsker, så å si uavhengig av hva som står i en tekst. Men vi kan ikke la folks leseferdigheter styre kritikken. Det vi kan og må gjøre er å tale opp mot fanatikere som medlemmene i SIAN og NDL. Vi må møte dem med saklig argumentasjon og kunnskap. Det verste vi kan gjøre er å latterliggjøre og håne. Gjør vi det så taper vi.

Og så, til slutt, kanskje det viktigste spørsmålet av dem alle. Når jeg frem? Jeg kan kritisere opp og ned og i mente, men når kritikken frem? Blir den lest av de jeg vil skal endre seg? Og hvis den blir lest, er de åpne nok til å ta det innover seg? Jeg har ingen svar. Det jeg vet og har erfart er at intet endrer seg uten erkjennelsen, og den kommer innenfra, men sjeldent av seg selv. Vi må dra frem erkjennelsen og den kommer ikke uten kamp.

Hver bidige celle i min kropp er rede. Intet er fredet. Jeg vil i tiden fremover ta opp flere kritikkverdige forhold i en serie artikler, både i det norsk-pakistanske miljøet og samfunnet forøvrig. Dette er bare begynnelsen.

Publisert i Dagbladet 3. juni 2012.