Hvorfor blir det så mye rabalder rundt at en skole i Oslo vil lage et stillerom til elevene?
Det korte svaret er at noen kalte det bønnerom, og la til at det var et ønske fra noen muslimske elever. Det er nok til at mediene lager oppslag på oppslag hvor folk som er for og folk som er mot kan ytre sitt standpunkt, enten de er indignerte, sinte eller entusiastiske. Det viser hvor lett det er å forlede mediene. Men hvis skolen selv kalte dette rommet for et bønnerom, så var det dumt og lite gjennomtenkt.
Skole er et sted for læring. Et sted for å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter til å klare seg i samfunnet. I det moderne Norge er det å omgås hverandre, også med ulik religiøs bakgrunn, en selvfølgelig del av hva man skal lære. Fredelig sameksistens forutsetter forståelse og toleranse for hverandres tro og religiøse praksis, så lenge det ikke skader eller hemmer andre borgere. Skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard, har i disse dager indirekte signalisert at det ikke er så viktig. Man kan strekke seg så langt som å si at Ødegaard med sin beslutning om forbud mot ”bønnerom” kan bidra til stigmatisering av en minoritet. Det er ytterst uheldig. Det er et uttrykk for at makthavere ikke har tatt innover seg at vårt samfunn har blitt flerreligiøst, og at unødvendig polemisering ikke legger forholdene til rette for fredelig sameksistens.
Skolen skal være en sekulær institusjon. Det betyr at religiøs forkynnelse ikke hører hjemme i skolen. Opprettelse av bønnerom kan tolkes som et sted hvor religiøs forkynnelse kan finne sted, derfor skal ikke bønnerom være tillatt. Og nettopp derfor mener jeg at man ikke skal tillate bønnerom. Verken for muslimer, kristne eller andre. Men et stillerom eller hvilerom er noe annet enn et bønnerom. En skoledag kan være hektisk. Man kan bli sliten og føle et behov for å sitte stille for seg selv, puste ut. Et stillerom kan være et slikt sted for noen elever, også for de som ønsker å be. Men det blir ikke bønnerom av den grunn. Skolene bør ha muligheten til å opprette stillerom hvis de ønsker det. Men det må skje under noen forutsetninger.
Først og fremst må det være et rom alle elever kan bruke, uten unntak. Deretter må det ikke være noen sakrale gjenstander eller religiøse symboler i form av bilder, tegn eller noe annet i rommet, også dette uten unntak. Og sist, men ikke minst, elevene skal ikke bruke rommet som oppholdsrom når de egentlig skal ha undervisning. Det er viktig å gi et klart signal om at det er skoleledelsen som bestemmer hva skolebygget skal brukes til, innenfor gitte rammer selvsagt, og det gjelder også et eventuelt stillerom.
Samtidig er det viktig at den muslimske delen av befolkningen tar innover seg at man ikke kan kreve tilrettelegging til både det ene og det andre. Her kommer Islamsk Råd Norge ofte uheldig ut. For eksempel når man krever stillerom, og begrunner det med at det er en menneskerett å få et sted å be. Norsk senter for menneskerettigheter har avvist at det er et brudd på menneskerettigheter å ikke få et sted å be. Vi muslimer må forstå at vi ikke bor i et muslimsk land eller stat, og at det ikke er den norske staten som alltid skal legge til rette for eller tilpasse seg slik at muslimer eller andre religiøse minoriteter skal få utøve sin religion i andre sammenhenger enn den private. Man kan for eksempel ikke kreve å få forlate undervisningen for å be. Akkurat som man ikke kan kreve å få fri på en religiøs høytid.
Vi må alle forstå, religiøse og ikke-religiøse, at man ikke kan sitte på hver sin fjelltopp og forvente at den andre skal forstå en, og at man skal få det som man vil. Vi muslimer må forstå at man ikke kan kreve og kreve fordi man er muslim. Og når man ikke får det som man vil så går man altfor ofte i offerrollen hvor Norge og Vesten inngår i en konspirasjon mot muslimer, slik religionshistoriker Torkel Brekke nylig påpekte i en kronikk.
Dette er det nye Norge. Vi kommer ikke utenom. Det avgjørende blir hvordan vi møter det. Hvordan makthaverne møter det, men også hvordan minoritetene møter det. Hele denne fadesen med stillerom, eller bønnerom, kunne ha vært håndtert på en bedre, mer fornuftig og mer fruktbar måte. Det første man må gjøre da er å slutte å snakke til hverandre, komme ned fra sin fjelltopp og snakke med hverandre.
Publisert i VG tirsdag 2. oktober 2012
