–
Livet er merkelig. Dagene er en blanding av frykt, uforbeholden glede, savn, travelhet, håp og små frustrasjoner.
Sånn er det.
–
Jeg har fått meg ny telefon. Det er traumatiske greier. Jeg takler ikke endringer så veldig godt. Jeg bestakk min datter med quiche for å få hjelp til å aktivere sim-kort og få Ruzzle og Spotify og WordPress og Gmail og alle andre nødvendige ting til å fungere. Bakgrunnsbilder og lyder og denslags som må til for at telefonen skal føles som min, klarer jeg selv.
Det tok en times tid med forhøyet puls.
Min datter blir lettere frustrert : «Mamma, nå gjør du deg dum», sier hun da. Og vrenger øyenbrynene. Eller. «Nå høres du ut som mormor». Min mor pleide å unngå ting hun ikke hadde lyst til å lære eller gjøre ved å si at hun «ikke hadde forstand» på det. Jeg vet at jeg høres ut som min mor når jeg skal sette meg inn i ting som er vanskelige for meg og som jeg ikke synes er så altfor interessante.
Jeg forstår min mor nå.
En amerikaner ved navn Tom Wilson skal ha sagt:
«Wisdom doesn’t necessarily come with age. Sometimes age just shows up all by itself.»
Heldigvis hadde jeg is. Min kjære datter er glad i is.
.
Jeg er en barnebarnløs bestemor om dagen og det er tomt og kjedelig. En hel uke hadde jeg tre. Nå er Annamora sammen med lillesøster og mamma og for litt siden tikket det inn en mail med en liten film av en svømmende jente. Jeg er så heldig som får dele disse øyeblikkene.
Guttene er på Tustna med pappa. De bader også. Jeg holdes oppdatert med bilder på instagram.
Da mine barn var små, måtte jeg spinke og spare litt på en 24- bilders film, så sende inn filmen og vente et par uker på å få bildene. Som regel var maks halvparten av dem gode og noen ganger ble filmen, eller bildene borte i posten eller hos fotofirmaet. Så måtte man bestemme seg for hvilke bilder som egnet seg for kopiering og distribusjon og sende inn negativene for så å vente i spenning i nye fjorten dager på å få dem i postkassa. Og så måtte man vente på å få ånden over seg til å skrive brev til besteforeldre og tanter og andre som gjerne vill se hvor store ungene var blitt. Det tok gjerne et par uker det også.
Noen teknologiske framskritt er utelukkende av det gode.
.
På onsdag kommer guttene hjem og på fredag drar jeg, storebror og mammaen på speiderleir.
Det blir fint.
Jeg håper bare at det lille landet mitt humper og går på sitt vanlige vis igjen innen det.
Jeg liker ikke når de slemme får ha overtaket. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg. Men jeg er bestemor og jeg blir bekymret. Jeg vil at ungene skal vokse opp i trygghet og fred.
Før vi drar på leir, skal vi vaske speiderhytta. Sist ryddet vi, jeg og de tre fine jentene i Candygirl-patruljen. Jentene fikk blod på tann. Så nå har jeg kjøpt inn beskyttelsesdrakter og støvmasker og bøtter og grønnsåpe. Hytta bærer nemlig fremdeles preg av smågnageråret for et par år siden. Og ellers sånn helt generelt av at den ikke har vært i bruk på en stund. (Det skyldes kommunale forviklinger som jeg kan fortelle om en annen gang. Det er en svært lang historie som foreløpig er uten slutt.)
Jeg skal bringe før– og etter– bilder.
Det blir på onsdag.
.
Det er sommer i Vadsø og helga har vært fin selv om jeg savner ungene.
I går drakk jeg champagne på verandaen hos en god venninne
I dag har min ludovenninne og jeg vært på vår vanlige vandring langs fjorden. Da fikke jeg testet ut mitt nye mobilkamera. Årsaken til et ellers litt unødvendig telefonbytte var nemlig at linsa på det gamle var matt og oppripet etter at mobilen har delt husrom i veska mi med nøkler og lekebiler og fine steiner som Alvin har plukket til meg på vei til speidermøter.
Til den nye har jeg heklet en sokk. Den er ikke så elegant, men det gjør nytten.
Min kjære ludovenninne og turkamerat.
Under kaia.
Gravemaskiner har sin egen skjønnhet. Alle kan ikke være roser.
Gamle båtmotorer (eller hva det nå er), er også vakre på sitt vis.
Og vinduer kan ha sjarm.
Utsikt fra Bietilækaia.
Og under igjen.
Vadsøsommer!
Motiv fra Bietilækaia.
Dekorativ rust.
Sjøbodene er vakrest fra sjøsiden der vind og vær har jobbet med finishen.
Kaiene er vakrest fra undersiden.
Og så den gravemaskina igjen. Det er første gang jeg har sett skjønnheter i en gravemaskin.
Og til slutt det lille sjøhuset jeg har fotografert mange ganger. Jeg må benytte sjansen når det er fjæra sjø for å fotografere det fra denne vinkelen.
.
I dag har jeg hørt på musikk fra min ungdom igjen. Det er lenge siden denne har fått være med.
.
