.
Telefonen ringer. Ukjent nummer. Men jeg har nettopp sendt ut en speidermail og det kan jo være en av foreldrene.
Det er det ikke. Det er en entusiastisk, ung søring:
Hei, er det Anne? Nei så hyggelig! Jeg ringer med gode nyheter til deg. Jeg skal ikke selge deg noe. Du har vel hørt om Firkløveren?
Fem minutter seinere ringer det igjen:
Hei? Ja, er det deg Anne? Nei, så hyggelig! Nå skal jeg bare skynde meg å si helt fort at jeg ikke skal selge deg noe eller mase om noe tigging. Jeg har faktisk en god nyhet til deg. Du er trukket ut blant 2000 andre til å vinne en elektrisk tannbørste (??!?!?!!)
Jeg har tannbørste.
Og jeg synes ikke det er så hyggelig. Mest fordi jeg ikke liker å være uhøflig. Og det er man nesten nødt til å være for å få disse hesblesende selgerne som ikke skal selge noe til å tie stille lenge nok til at man på en vennlig måte kan si takk, men nei takk. Det er jeg ikke interessert i. Men ha en fin kveld. Det som irriterer meg mest er at de lyver. Jeg tror ikke det finnes noe firma i hele verden som ansetter unge menn til å jobbe på kveldstid med å ringe til folk for å forære bort elektriske tannbørster. Det er jo fullstendig meningsløst. Og så plager deg meg at de bruker navnet mitt på en måte som indikerer at vi er gamle kjente.
Jeg sier beklager jeg er ikke interessert mens de snakker og legger på. Og så sitter jeg igjen med en litt vond smak i munnen. Det er ikke sånn jeg er oppdratt.
Jeg synes selgere skal si: Hei! Det er Per Olsen fra firmaet Hvite Tenner som ringer. Jeg selger elektriske tannbørster. Er det noe du er interessert i ? Det hadde vært mer realt.
.
Egentlig hadde jeg satt meg ned med kaffe og kryssord.
Det er høst. Jeg liker høsten. Jeg har tent levende lys i vinduet og på bordet og funnet fram musikken min. Kveldsmørket er tilbake og en varm ro er i ferd med å innta kroppen blandet med myk, mild sårhet. Slik er det alltid om høsten. Kanskje jeg til og med snart kan dikte igjen!
Telefonselgerne distraherte meg. Nå har jeg skrudd lyden på telefonen av og volumet på musikken opp.
Det har vært en lang dag. I kveld har vi hatt det første møtet med årets konfirmanter og deres foreldre. Vi har fordelt smågrupper og informert. Jeg skal ha en liten kunstgruppe og noen av konfirmantene skal følge speidergruppa. Det er alltid spennende å møte disse ungdommene som man skal ha mye med å gjøre i året som kommer. De virket som en flott gjeng og jeg gleder meg til å bli kjent med dem.
Før møtet skulle vi teste lyden. Min unge «kollega» blåste i mikrofonen. Det hørtes ut som bølger og vind og jeg tenkte umiddelbart på Robert Frost.
Spenn dere fast! Dette er et kraftfullt dikt:
Once by the Pacific
The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the light was spoken.
Sånn kan ikke jeg dikte. Ikke en gang om høsten.
.
Nå skal jeg finne fram bilder fra speiderleiren. I morgen kveld skal vi ha mimrekveld. Jeg må sortere litt, for på ca 95 % av mine leirbilder er det en helt spesiell liten gutt som er hovedmotivet.
