I morgen skal jeg på møte. Kloke pedagoghoder skal tenke høyt sammen. Og vi skal gjøre det til beste for de barna vi så overmodig har påtatt oss ansvar for. Tidlig innsats skal det handle om. Og vi skal snakke om observasjoner og kartlegging. Der er et viktig arbeid. For hvis vi oppdager de barna som sliter litt så tidlig som mulig og kan gi dem en best mulig oppfølging, har de mye større mulighet til å klare seg bra seinere i livet.
”Vi skal gi tulipanen et så gunstig miljø at den blir så stor, vakker og velutviklet som den overhodet har muligheter for å bli, men den skal ikke tvinges til å bli en rose”, sa Frøbel, han som regnes som barnehagenes far. Det er både vakre og kloke ord. Og noe å filosofere over en sein kveldstime.
«Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling» sier Rammeplanen.
Samfunnet vil at barna skal vokse opp og bli gode medborgere. De skal være empatiske og sosiale og kreative og de skal være gode til å lese og skrive og regne. Og til å spille fotball- hvis de er gutter. De skal ha folkeskikk og bordskikk og høre etter når de voksne snakker. De skal verken mobbe eller mobbes og ha gode venner.
Jeg vil at barna skal vokse opp og være lykkelige. Akkurat sånn som de er. Men så er det kanskje sånn at det er lettere å være lykkelig hvis man passer sånn noenlunde inn?
Da mine egne barn var små, var jeg nyutdannet og i startgropa av mitt yrkesliv. Jeg leste alt jeg kom over av bøker og artikler om pedagogikk. (Det gjør jeg forresten fremdeles). Jeg trodde jeg hadde forstått ganske mye og at jeg skulle bli en glitrende mor. Det ble jeg ikke. For unger i barnehagen og unger hjemme er ikke det samme. Sånn er det.
Det er tredve år siden jeg tok utdanningen min. Siden den gang har jeg møtt mange barn og lest tusenvis av sider skrevet av kloke menn og kvinner som kan- og mener noe om barn. Og så er jeg blitt bestemor. Det viktigste alle disse erfaringene har lært meg, er at det ikke finnes noen svar og fasiter. Og at man aldri blir utlært.
Derfor er jeg så livredd for alle disse kartleggingene og testene og nasjonale prøvene.Vi kan ikke og skal ikke kartlegge barn på leting etter avvik som skal rettes opp for at de skal passe inn. Men vi må kunne jobben vår godt nok til å oppdage de barna som har problemer vi kan hjelpe dem med.
Det er bare det at alle kartleggingssystemene jeg har sett er så snevre. Solveig Østrem skriver klokt om dette her.
Jeg håper vi får en fin diskusjon i morgen.
Jeg har en liten gutt som sikkert hadde klart seg seg helt fint i en kartlegging. Han kan både telle og skrive bokstaver og sykle. Og han er snill mot andre og kan sitte nesten helt stille ved matbordet.
Men så kan han så mye, mye annet. Sånt som det aldri spørres etter i kartleggingsverktøy med rundinger man skal skravere ulike farger.
Et kartleggingshjul som skulle ha favnet hele Ole Jakob, ville ha blitt et vakkert kunstverk i alle regnbuens farger.
Han kan nemlig:
Gå ganske langt når han har en god pappahånd og en vandringsstav å holde i.
Tegne kule tegninger når han bare gidder.
Sykle hele veien hjem fra speidermøter.
Klippe over tykke grener med greinsaks.
Og spikke med kniv.
Få blåfarge både på arket og hendene når han tegner.
Slappe av i alle mulige stillinger.
Klatre inn gjennom vinduet på speiderhytta.
Sjekke om smøret er økologisk.
Smile med hele ansiktet.
Skrive navnet sitt i sanda.
Dekke frokostbord med nok brødskiver til både seg og lillebror.
Være en like kjekk sjørøver som Johnny Depp.
Finne opp- og montere ny dørklokke til bestemor.
Finne et uoppdaget fjell på vei hjem fra barnehagen.
Posere i juletrefestklærne enda han er lei.
Gi bestemor det blikket som gjør det umulig å si nei. Til noe som helst!
Bære ved.
Tape i UNO nesten uten å bli sur.
Vasse i fjæra med sko på.
Helt selv plukke ut det perfekte antrekket til bestemors vernissage og drikke brisbrus av glass med stett mens han ønsker seg alle bildene som Pia har malt.
Sykle med lillebror.
Plukke blåbær.
Lage kule skiløpere.
Fylle bestemor med glede.
Gjøre yoga på julaften.
Være hundre tusen millioner, over verdensrommet glad i mammaen sin.
Kose seg med store, snille speiderjenter.
Gruble på mange ting.
Være opp ned.
Nyte en stor kopp kakao og vite at vidunderlig er det rette ordet .
Nyte en Narnia -film.
Finne opp nye leker og alt mulig annet.
Han kan si nei når han ikke vil ha kos og gjøre bestemor oppmerksom på at jeg er litt som Den Onde Greven når jeg ber han rydde rommet sitt. Han kan somle forferdelig når han skal kle på seg og rope veldig høyt. Og så kan han krype mykt og tett inntil meg og bli blank i øynene når han og jeg ser den gamle Peter Pan– filmen for syvende gang og kommer akkurat hit.
Han kan mye annet også. Veldig mye. Hundre tusen millioner, over verdensrommet mye.
Måtte det han kan og det han er– og det alle barn i Norge kan og er, aldri bli mindre viktig enn det feltet som ikke kan skraveres til rett tid.
Joda, vi skal jobbe med tidlig innsats. Vi skal hjelpe tulipanen til å bli vakker og velutviklet. Men vi skal ikke tvinge den til å bli en rose.
