.
Det er lenge siden jeg har skrevet nå.
Det er vår.
Jeg liker ikke våren og de fleste innlegg jeg skriver i mai blir sytete og uinspirerte. Sånn er det. På toppen av det hele har vi en ekte Vadsøvår i år. Den ligner ikke det aller minste på sørpåvåren som påtrengende markedsføres i alle tv- reklamene.
Man skal grille!
På tv løper folk fra tannlegestoler og bankran og viktige jobber for å grille.
I hagen min er det ikke en eneste bar flekk å sette grillen på og det snør stort sett hver dag, så maten ville sannsynligvis blitt kokt i stedet for stekt hvis det i det hele tatt hadde vært mulig å holde liv i glørne. Akkurat det gjør ikke så mye, for jeg liker ikke å grille. Ikke på grill. Mat på bål er fint og jeg lager verdens beste pinnebrøddeig. Men å grille i hagen har jeg aldri hatt helt sans for. Her i min lille by er det enten for mye snø eller for mye mygg til at det blir noe særlig kos av det.
Ser dere?
Bare syting!
–
Jeg begynner på nytt:
Jeg har ikke skrevet på en stund. Det er to grunner til det. Den ene er altså at det er vår og at all reklamen for grilling suger litt av livskraften ut av meg. (Eller kanskje det er våren i seg selv og ikke grillreklamen? Jeg vet ikke helt). Den andre er at det rett og slett har vært en travel tid med dager fulle av gjøremål. Jeg har vært litt tappet og utladet når kveldene kommer.
Det har vært en fin periode, det er ikke det, for det er helt i orden å ha mye å gjøre når man bare får gjort det. Det er whatifer og burdehagjorter og kanjeghaglemter man blir stressa av. Ikke meningsfulle gjøremål og folk man er glad i.
–
I kveld har vi hatt siste innspurt med konfirmantene. Jeg slutter aldri å fascineres av disse fantastiske femtenåringene. Det ene øyeblikket er de høyt og lavt. De taster på telefonene sine og kaster luer ut gjennom vinduet og gjemmer seg bak håret sitt og legger det tiende laget med mascara. Det neste øyeblikket har de kloke tanker om hva de ti bud kan ha å si til ungdommer i 2014 og kan gå høytidelig i prosesjon i kirka.
Noen kler seg likt og har like frisyrer og like stemmer og like meninger. Andre gjør alt de kan for å skille seg ut og bli sett. Egentlig er de så utrolig ulike. Mye mer ulike enn ungene i barnehagen og mye mer ulike enn oss voksne som har lært å tilpasse oss. De er ti år og tyve år i hodet sitt og følelseslivet sitt samtidig. De kan og vet og tenker og mener så mye mer enn femtenåringer gjorde da jeg var ung. De lever i en verden som er så utrolig mye mer uoversiktlig og krevende enn den var i 1975 da sosiale medier var en grå telefon med dreieskive. (Hjemme hos oss hadde vi ikke det en gang. Vi måtte gå til telefonkiosken som sto ved jernbanestasjonen). Jeg har en dyp respekt for dem og jeg håper at de skjønner det.
–
I helga hadde jeg masse tid med guttene. De kom syklende hit på lørdagen sammen med pappaen sin for å spise tacolunsj. Alvin har fått seg løpesykkel og er stolt og ivrig. Storebror lærte å sykle i fjor vår og har full kontroll. Etter lunsj ville de sykle til Ole Jakobs gamle barnehage for å leke der. Dit er det mest nedoverbakke, så det gikk fint. «De e artig!» sa Alvin hver gang han fikk litt fart. Ole Jakob syklet i alle de dype vanndammene (joda, det tiner litt) og tenkte ikke på at lillebror gjør det samme som storebror, men ikke har pedaler på sin sykkel og dermed blir ganske våt. Da de var ferdige med å leke, kom jeg på at vi måtte dra på Kiwi og handle inn litt mat til kvelds og frokost. Dit er det også nedoverbakke og Alvin frydet seg. Vi kjøpte yoghurt og frukt og bringebær. Og så skulle vi hjem. Da var det plutselig to kilometer med oppoverbakke. Det hadde jeg ikke helt tatt inn over meg. «Jeg er sliten», sa Alvin. «Jeg er masse sliten!» Til slutt stoppet han helt. Jeg tilbød å dytte, dra, bære sykkelen, leie… «Nei!», sa han. Når en to-og -et halvt-åring sier nei, betyr det nei. Storebror tok ansvar og lokket med kappkjøring. Han lot til og med lillebror vinne! Det virket en stund. Så stoppet det igjen. Lenge. Så kom jeg på bringebærene. Jeg gikk tredve meter og lokket med et bær. Da fikk han opp farta. Jeg hadde akkurat bringebær nok til å få han nesten opp den siste bakken. Til slutt måtte jeg bære han et stykke og så gå tilbake og hente sykkelen. Da ble han virkelig sur, så jeg prøvde det motsatte og bar sykkelen et stykke for så å gå tilbake og hente han. «Sykkelen min!», gråt han. Og satte han seg på den og kom seg opp til dit det var bare flatmark igjen hjem til bestemorhuset. «Jeg er ferdig å sykle der!», sa han glad og tråkket i vei. Så snudde han seg for hver femte meter og så seg tilbake:»Jeg er ferdig å sykle der!». De alle siste meterne hjem går det litt nedover igjen. «Det e artig » sa han «Jeg klarer det!». To timer brukte vi på hjemveien. Men vi klarte det! Og på søndagen var Alvin helt klar for ny sykkeltur. Litt kortere denne gangen.
–
Sånn, omtrent er dagene mine
denne våren.
Sykkelgutter.
Ole Jakob bekjemper monstermyggen med sitt skarpe sverd!
Opp-ned-unge.
