Vi har hatt påskeferie både bloggen og jeg.
Det har vært deilige dager med venner og familie og bøker og kryssord og avslapning. Påsken er en fin tid med rikelig mulighet til å gjøre minst mulig.
Og til å tenke mye.
Og finne noen svar.
Og enda flere spørsmål.
.
I dag er hverdagen tilbake. Vinteren også, forresten, men det er helt ok, for det har lagt seg et et tynt, fint lag med det som Anne Grethe Preus kaller himmelsk korrekturlakk over den skitne og litt feilslåtte vadsøvåren. Det ble mye penere! Og det er uansett mange uker til hagen min er fri for snø.
I kveld har jeg vært i atelieret. Vi har malt litt og snakket mye. Om alderdom og spill og unger og ånder og forsovelser og sånt som man kan snakke med hyggelige folk om. Kongsfjordbildene mine tar form. Det går sakte, men det går framover. Jeg skal snart tilbake dit og hente ny inspirasjon.
.
.
Nå er det blitt natt og jeg burde sove. Det blir en lang dag i morgen. Og en litt slitsom dag.
En several days attack me at once -dag.
Tror jeg.
.
Men så er det det at jeg ikke er trøtt. Og så hadde jeg lyst til å dikte litt, for det er lenge siden sist.
.
Et menneske
Hun ville løse det.
Hun ville trøste, bysse, blåse på og plastre
så alle sår kunne gro.
,
Hun ville legge armene mykt rund Angsten og Smerten og lede dem rolig til havna
der det skipet ligger som skal seile ut til det ytterste havet.
Hun ville utstyre dem med livbøye og øsekar
for hun ville dem ikke noe vondt.
Hun ville bare ha dem unna vei en liten stund.
Så alt kunne bli bra.
.
Hun ville rydde opp;
skille lys fra mørke,
barmhjertighet fra kynisme,
kjærlighet fra kulde.
.
Hun ville skape fred i verden
og trygghet
og glede.
.
Men hun var
et menneske.
.
Og så må jeg ha en nattasang før jeg vil sove.
