Bildet av nesten-femåringen min med blikket mot stjernene ble tatt da han var mye mindre. Han klatrer i et speiderbyggverk og synes selv han er høyt, høyt oppe.
.
Lillebror sover i storebrors seng. Han hoster litt, men sover godt med Lollo i armkroken.
Storebror har sovnet i min seng. Som regel sovner han nesten før hodet hans har nådd puta. Det gjorde han ikke i kveld. «Jeg vil at du skal være her sammen med meg», sa han. Så jeg la meg inntil han og strøk han over håret til han sovnet.
Tidligere i kveld så vi tegnefilmen om Tarzan sammen. Det er en fin film. En sånn film som får Ole Jakob til å gråte og le og bli litt skremt og veldig rørt. Når vi ser film sammen, sitter han tett inntil meg og følger intenst med. I filmens sluttscene sitter Tarzan på stranda og ser Jane ro ut mot skipet. Hans skjebne er bestemt. Han må være apenes konge og kan ikke bli med henne. Jane er sikker på at hennes liv må være i storbyen. Nesten sikker… Men hjulpet av sin godhjertede og kloke far, tar hun en ny beslutning og vasser i land til sin ventende venn. Og så får vi det store kjærlighetskysset! Da trillet tårene hos Ole Jakob. Han skjønner seg på kjærlighet og vet at det er viktig å være sammen med dem man er glad i. Etter en sånn filmopplevelse blir man litt ekstra emosjonell. Jeg er overbevist om at det er bra for sjela.
Ole Jakob fyller fem år på tirsdag. Han gleder seg! Men vi har kanskje mast litt mye om den bursdagen. Og om det å bli fem år og klare alt det femåringer forventes å klare og mestre. Oppførselsting og sånt. Da han hadde lagt seg, snakket vi litt om bursdagen igjen. «Tenk, i overimorgen er du femåring!» sa jeg. «Ja» sa han glad. Men så kom tårene. «Men jeg kommer til å savne å være fireåring», gråt han.
Det hadde jeg ikke tenkt på. Det er veldig fint å være fire år. Ole Jakob har vært en lykkelig fireåring i et helt år! Han kan alt om å være fireåring og mestrer det fullkomment. Femåringstilværelsen er ny og ukjent. Han gleder seg til bursdagen sin, men kanskje han egentlig ikke har det så travelt med å bli så veldig stor?
«Mamma sier at hun har lest i en bok om barn at femåringer ikke pleier å ligge på gulvet og hyle«, sa han da vi hadde holdt rundt hverandre en stund og jeg hadde forklart at jeg også kom til å savne fireåring-Ole Jakob litt. «Men sant bestemor, de som skriver bøker kan ikke vite alt mulig om andre mennesker.»
Det er sant, lille venn. Helt, helt sant! Husk det, alle dere forståsegpåere. Ingen kan vite alt mulig om andre mennsker.
Jeg måtte gråte litt jeg også. Helt stille i mørket. Jeg tror ikke han oppdaget det. Så fortalte jeg han at for mamma og pappa og bestemor og lillebror og alle andre som er glad i han, er det ikke så viktig hvor mange år han er eller om han av og til ligger på gulvet og hyler. Det viktigste er at han er vår Ole Jakob. «Ja, og så at man prøver å være grei mot andre mennesker«, tilføyde han og tørket tårene. «Og det er jeg jo.»
Det er han. Den kloke, fine lille gutten.
Så snakket vi litt om hvorfor armhulen heter armhulen og om at elefanter er kule dyr. Og så smilte han lykksalig: «Det viktigste er å ha bursdag. I morgen er det bare en dag!»
I morgen skal jeg ikke si et eneste ord til han om hva man må huske på når man er femåring. I morgen skal han få nyte den siste fireåringsdagen sin.
Livet blir tidsnok preget av krav og forventninger.
.
