.

Jeg fyller år i morgen. De på jobb forventer kake. Den må jeg nok kjøpe, for i kveld har jeg vært i det brune huset sammen med to små og to store gutter som har bygget duplotårn. Helt opp til taket! Det blir definitivt ikke noe baking i kveld.

Min mor har også nettopp fylt år. Hun er førti år og ti dager eldre enn meg. På bildet over er hun ung og ugift og ser ut til å nyte livet.

Da hun rundet seksti begynte hun å betrakte seg som gammel og la ingen planer for noe som helst lenger uten å gardere seg med «hvis jeg lever så lenge«. Da hun rundet nitti sluttet hun med det en stund. «Jeg lever nok til jeg er hundre«, sa hun da. Litt resignert. Jeg vet ikke hvordan det er å være nittifire år og ha et hode som fremdeles fungerer utmerket, men en kropp som ikke hel lystrer lenger. Min mor har sittet i rullestol i mange år nå på grunn av problemer med balansen. Synet holder ikke til å lese eller drive med håndarbeid og dårlig hørsel gjør det vanskelig å kommunisere.  Det ergrer meg forferdelig at min bror og jeg ikke skaffet henne en pc for ti år siden. Da kunne  hun sikkert ha lært å bruke den. Da kunne vi ha sendt mail til hverandre og hun kunne ha fulgt med på hvordan oldebarna vokser. Hun kunne ha lest nyheter og sladder på nett også. Og funnet fram sine gamle musikkfavoritter.

Nå kjeder hun seg. Hun tør ikke skifte kanal på tv-en i fall hun ikke skulle finne fram til «Glamour» igjen. Vi erter henne litt for det. Men hun synes det er god underholning i såpe. Hun kommer seg ikke ut på egen hånd og selv om hun har får hjemmesykepleien på besøk hver dag og også har gode venner som stikker innom av og til, blir dagene lange. Hun vil gjerne at vi skal komme til henne, men jeg bor i den andre enden av landet og når jeg en sjelden gang kommer, orker hun egentlig ikke å ha besøk så lenge om gangen. Og så snakker hun mest om familielivet til sine gode hjelpere. Det er dem hun treffer hver dag og hun er levende opptatt av dem og deres barn. Det er hyggelig og forståelig. Det er bare det at vi jo ikke kjenner dem og dermed har tungt for å vise den helt store interessen. Og så blir det litt vanskelig alt sammen. Det er ikke så lett å finne noe felles å snakke om. Sånn er det. Det er sårt og rart og jeg tenker på om det er sånn det vil bli når jeg blir gammel.

Egentlig er min mor heldig. Hun bor i egen leilighet og får all den hjelpen hun trenger. Hun er takknemmelig for det og klager egentlig ikke på noe. Hun synes bare at dagene blir lange og at det er litt langt fram til hundre og brev fra kongen. Hun ville nok forresten heller fått en hilsen fra Dronning Margrethe. Etter snart seksti år i Norge, er hun fremdeles dansk i sitt hjerte.

I helga fikk hun et hyggelig avbrekk i ensformigheten. Min sønn, som er ganske mye mer spontan enn sin mor og dessuen kjører bil, tok med seg kjæresten sin og lille Annamora og kjørte fra Rissa for å besøke henne. De har alltid hatt et spesielt forhold. Jeg håper barnebarna mine tar seg en og annen tur til Vadsø for å besøke meg om førti år. Jeg prøver å legge grunnlaget nå!

.

Vi må ha med noen bilder fra tårnbyggingen også. Når voksne(?) gutter bygger, er det på alvor!

.

Og så skulle jeg vise mine siste kupp fra Det Hvite Hus.

To stoler og en krakk denne gangen:

Denne lille stolen er lutet og litt rufsete. Den skal få en omgang med sandpapir og så skal jeg sjablongmale den fnugglett. For mange, mange år siden gikk jeg på sjablongmalingskurs med en engelsk dame. Vi håndtegnet motiver, overførte dem til ark som vi preparerte med voks av noe slag og skar ut med skalpell. Det var en omfattende jobb og fingertuppene ble såre, men det ble fint. Jeg lagde en kurv med nyperoser og en ranke med nyper og blader. Vi lærte å bruke billakk til  male med. Det gav faktisk den helt rette lette, småprikkete effekten og dessuten et varig resultat. Vi dekket med aviser og utstyrte oss med gassmasker. Det var et heftig hobbykurs! Denne gangen tror jeg at jeg går for svamp…

Motivene vil passe perfekt på setet og ryggen.

Jeg må bare prøve å huske hvor jeg så sjablongene sist.

,

En rød krakk var akkurat det jeg trengte til å stille ut det vakre, røde bildet av en dame jeg synes ligner på min datter. Det er malt av en av mine ateliervenninnner. Jeg må spørre henne om jeg kan vise hele bildet på bloggen en annen gang.

,

.

Og så en ekstra kjøkkenstol. Den er bred og god og deilig rød!

.

En liten, dansk sang til slutt. Dette er Danmarks bidrag i ESC 1963 og en av min mors gamle favoritter.