.
Jeg har sagt det før, det er ikke lett å dikte om snø. Og så er det det at andre har gjort det så bra før meg. Det blir som å hoppe etter Wirkola.
Helge Rode beskriver den som Svanedun fra himlens hvide vinger.
Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer,
som for højlydt taler.
Himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, synger Anne Grethe Preus (som omsider og velfortjent fikk hedersprisen på Spellemannsprisutdelingen på lørdag.)
.
Man har ikke mye å stille opp med mot sånt. Det kan ikke beskrives mer perfekt, det synet som møtte meg da jeg kom ut fra det brune/hvite (i hverfall ikke grønne) huset i kveld.
Jeg passet guttene litt mens pappaen hentet mammaen på flyplassen. Før det hadde vi en fin ettermiddag. Ungene var blide selv om de savnet mamma litt og de lekte og lekte. Jeg fikk lov til å sitte på en stol inne i Ole Jakobs skjulested og spille Ruzzle mens vi ventet på middagen og etterpå leste vi bøker. Ole Jakob kom ned fra loftet med «Farvel Rune». Jeg prøvde å få han til å ombestemme seg, men han ville høre den. Det er bare det at jeg ikke klarer. Litt over halvveis i boka brister stemmen. Den er så vakker og fin, den boka. Og både forfatter og illustratør skal ha all ære for å ha laget en bok for barn om døden. Det er viktig og riktig. Det er bare det at jeg rett og slett ikke greier å lese den. Boka kom i Bokklubbens Barn da mine unger var små, men min datter benektet at vi hadde hatt den i hus. Vi hadde den i hus. Vi har den sansynligvis fremdeles. Det var nok bare det at jeg var så feig at jeg gjemte den bort litt.
Jeg leste så langt jeg klarte og så måtte jeg be Ole Jakob om å hente en morsom bok. Han kom alvorlig med en annen bok. «Den er litt trist denne også, men bare litt.» Denne boka handlet om en elefant som var kirurg. Han skulle operere et ulvebarn som hadde spist to levende kaniner. Til å hjelpe seg hadde han en hel armé med kaninsykepleiere som etter litt overtalelse gikk med på å hjelpe til etter at narkoselegen Murmelina (eller hva det var), hadde ufarliggjort pasienten. De levende kaninene i ulvemagen var selvfølgelig like levende etter operasjonen og pasienten og hans far fikk beskjed om å gå på grønnsaksdiett for ettertiden. Etterpå gikk kaninsykepleierne til streik fordi gulrotautomaten ikke virket. De ropte slagord og lagde et verre leven. Elefantkirurgen/kirurgelefanten gikk i gang med å operere automaten. Murmelina tilbød seg å legge automaten i narkose, men kirurgen ba henne bedøve kaninsykepleierne i stedet så han kunne få fred til å jobbe…. Det var en høyt merkverdig bok. Men den ga meg i hvert fall stemmen tilbake.
Nå har jeg snakket meg bort. For dette skulle handle om vinterlandskapet og snøen som tysser, tysser blidt på de stemmer, som for højlydt taler. I morges var det tyve minusgrader. Seinere begynte det å snø tett. Nå har det sluttet å snø og gradestokken har landet på fire grader. Vår Herre (hvis det er han) har utført et perfekt arbeid. Det er helt hvitt ute. Fullstendig hvitt! De nakne bjørkene har fått loddent vintertøy. Snøen er lett og myk og knitrer ikke en gang under føttene. Alt glitrer. Til og med lufta er hvit, nesten opak. Det er så eventyrlig og forførerisk og overjordisk vakkert at man kan miste pusten.
Likevel savner jeg oktober. Sånn er det. Dette hvite er altfor perfekt og vakkert. Det er derfor jeg ikke kan dikte om det. Kanskje det passer bedre i eventyr? Noen av de ondeste, slueste og mest svikefulle eventyrskikkelsene i litteraturen er forbundet med snø og kulde. HC Andersen forteller om Snedronningen som lokker med seg vesle Kay. C S Lewis skriver om Jadis, den hvite heksa som lurer Edmund med sin skjønnhet og løfter om makt og Turkish Delight.
Et nytt eventyr om vinterkledde hekser er det altså heller ikke bruk for.
Dette er nok ikke kvelden for diktning. Men jeg har et halvferdig vintereventyr på pc-en. Jeg må holde fast på opplevelsen fra i kveld å se om jeg kan bruke den der.
,
Vi går over til oppskrifter i stedet. I dag var dagen for det store solsuppeslaget i barnehagen. (Altså fordi vi feiret solas tilbakekomst i barnehagen i dag selv om frostrøyken lå tett over fjorden. Min kollega og jeg hadde begge moblisert og var innstilt på seier. Jeg er litt usikker på hvem som vant. Men det kan nok ha vært henne. Hun hadde laget en vidunderlig blomkålsuppe med hjemmelaget grønnsakskaft og masse smør og fløte. Men ved det bordet jeg satt, var det i hvert fall tre av ungene som stemte på min.
Varmende solsuppe for en kald soldag uten sol.
Her er oppskriften forminsket til en vanlig famileporsjon (tror jeg):
2 middels store søtpoteter.
2 gulrøtter.
1 paprika.
1 boks/kartong hakkede tomater + evt. litt tomatpuré.
Litt frisk, revet ingefær (som en lillefingertupp).
Et halvt fedd hviløk.
Litt frisk chili (Etter smak og behag. Til unger bør ikke suppa bli for sterk.)
2-3 dl.melk/fløte/havremelk (for dem som ikke tåler melk).
Litt meljevning.
En skvett god olivenolje.
Skrell grønnsakene, kutt dem i biter og sett til koking i lettsaltet vann som akkurat dekker grønnsakene. Hiv oppi hvitøk, chili og ingefær også. «Brett ut» paprikaen og smør litt olje på. Legg den under grillen eller høyt i ovnen med sterk overvarme til den begynner å bli svidd. Sett på vifta og følg med! Det tar ca fem minutter. Ta den ut og flå av den ytterste hinna. Når grønnsakene er møre, tilsett paprika og tomater og la koke litt til. Mos så alt med stavmikser. Jevn med meljevning og tilsett olje og melk/fløte/havremelk. Mengden melk har litt å si for hvor mild og barnevennlig suppa blir, så smak til. Tilsett mere vann eller melk hvis den blir for tykk. Jeg brukte havremelk og det fungerte helt fint.
Jeg serverte suppa med grov pasta og rugbrød med surmelk og karve. Jeg tror det ville ha vært nydelig med et helt, smilende egg i bunnen av tallerkenen. Man kan også putte kjøttboller oppi.
Vi unner oss denne nok en gang.
