Det blir jul!

jul8_edited-1.

Den kjære lille gutten og jeg spaserte hånd i hånd til min ludovenninne i dag og jeg tok bilde av han i lyset fra en gatelykt.

Det har ikke så mye med saken å gjøre, men jeg må kommentere antrekket. Mens enkelte kjendiser og bloggere sverger til dyrt design til de små, kjørte vi vår egen stil i dag: Lua og skjerfet er hjemmestrikket og kjøpt på Fretex for femten kroner plagget. Vindbuksa er fra speidernes loppemarked. Den kostet ti kroner og er brukt av minst to barn før, det kan man lese på navnelappene. Anorakken sydde min svigermor til Ole Jakobs onkel for femogtyve år siden og både han og Ole Jakobs mamma brukte den flittig! Det eneste som er nyinnkjøpt og dyrt av det han har på seg er skiskoene.

Jeg synes han er fin!

Ting er ikke nødt til å koste mange penger.

jul4 jul3.

Ole Jakob har hjulpet meg med julestria i dag. Han har støvsuget hele stua, båret inn massevis av ved og satt på plass nisser. Ole Jakob setter ikke på plass nisser sånn som jeg gjør det. Jeg sorterer dem etter type og størrelse. Han sorterer dem i familier og passer på at alle har noen koselige dyr å være sammen med og en peis å varme føttene ved. Og så gjør han plass til Nass Nøff. Han jobbet i flere timer i dag. Og nå er det nesten jul i Annehuset selv om jeg er sliten og har vond rygg og hetetokter. Nemlig: Hetetokter! Jeg har aldri forstått hva folk snakker om. Nå skjønner jeg. Jeg er treogfemti. Det måtte jo komme.

Men når man har en god og blid og sterk og kreativ liten hjelper, er det ingen ting som er vanskelig.

.

jul2

Den flinke gutten bar ved til bestemor i en time!

jul6

Da smakte det godt med varm kakao med en fløteskvett i!

jul1

nisser,

Det skulle komme et poeng etter hvert. Og det skulle handle litt om at nissene mine ikke står der de pleier å stå og at det er få kaker på plass i boksene.

Det skulle handle om at det blir jul.

Det blir ikke jul uten, sier folk. Og da mener de pinnekjøtt og kryddersild og rull og den gamle juletrefoten mer kristtorn på og nissen med ødelagt nese. Eller besøk av bestemødre eller barnebarn. EllerTre Nøtter til Askepott…

Men det blir jul.

Det er fint med tradisjoner og det er fint med forventninger.

Men hvis jula skal handle om at alt må være akkurat som det pleier og helst litt til, kan det lett føre til forventningspress og skuffelser. For livet forandrer seg. Mennesker forandrer seg. Og ting blir ikke alltid sånn som man har tenkt. Pinnekjøttet kan bli for salt og rullen kan falle fra hverandre. Skruene på jultrefoten kan knekke på lille julaften og nissen kan ha forsvunnet et sted på loftet. Bestemor kan bli for gammel og sliten til å sette seg på flyet og barnebarna vil kanskje feire jul i syden. Og hvis vinterstormene velter trær over strømledningene, må man kanskje klare seg uten julefilmer. Og varmmat for den saks skyld.

Og selv om det ikke går sånn. Selv om alt det ytre er som før, kan det være andre ting som forandrer seg. Og så kan man sitte der midt oppe i alle de helt riktige tingene og ikke ha noen følelse av jul i hjertet i det hele tatt fordi konflikter ulmer eller rett og slett fordi noen har slitt seg ut med å gjøre alt perfekt.

Ole Jakob har fått et lite juletre på rommet sitt i år. Det er et morsomt og dekorativt lite tre som ble kjøpt inn til familien da de bodde i leilighet og ikke hadde plass til et ekte tre. Han vil gjerne at det skal være pakker under hans tre også og han har bragt det på bane flere ganger. Vi har avfeid han litt og forklart at det jo blir litt trist hvis han skal sitte oppe med sine pakker mens vi andre er nede i stua. Men i går kom han tilbake til det. Vi hadde akkurat pakket inn den fine, fine gaven som han har laget til mamma og pappa (Å, som jeg gleder meg til å vise bilde av den!). «Denne pakken må ligge under mitt tre!» sa han med stjerner i øynene. Jeg begynte på den samme forklaringen med at pakkene måtte ligge under treet nede i stua, men så skjønte jeg plutselig at dette var viktig. «Det er jo ikke noen vits i å ha et eget tre hvis det ikke skal være pakker under det», sa han betuttet. Jeg lovet å snakke med mammaen om det. Og nå er vi helt enige alle sammen om at det kan ligge en pakke til hver under Ole Jakobs tre og så kan vi starte gaveutpakkingen der. For det går helt fint an å forandre litt på ting hvis det er det som blir finest for noen. I det brune og hvite huset (som ikke er grønt) blir det Skallelvlam til middag («Tante Mia dreper sauene sine og kommer til oss med dem», som Ole Jakob sa ved frokostbordet i barnehagen en dag). For det er det beste de vet i den familien (det er kanskje det beste jeg vet også). Og da spiller det ingen rolle om den ene har tradisjon for pinnekjøtt på julaften og den andre for kalkun.

Et år feiret jeg jul alene. Det vet at det ikke helt teller, for jeg hadde steder å dra og det ga meg masse glede å vite at mine barn og barnebarn var samlet. Men det var godt og nyttig å kjenne at julefred og juleglede innfant seg selv om jeg var alene. Jeg hadde tenkt meg grundig om og innsett at stresset ved å skulle reise fra Vadsø til Kristiansund og tilbake for noen få dager ville bli litt i overkant.

Det ble jul.

Mange julesanger og julefilmer handler om å komme hjem til jul. Og det er godt å være sammen med familien sin i jula. Men det er like viktig å vite at familien har det fint. Noen ganger kan reisevei og økonomi og værforhold gjøre det vanskelig å reise, og kanskje spesielt akkurat i jula da man gjerne bare har noen få dager fri. Da behøver det ikke å være trist å feire jul hver for seg. En god telefonsamtale og noen bilder eller filmsnutter kan bringe folk nærmere hverandre på julekvelden og så kan man kanskje møtes når det blir sommer og man har feriepenger og mere tid å ta av.

Det finnes mange måter å feire jul på. Noen velger å reise til varmere strøk for å bruke jula til å slappe helt av. Noen hjelper Frelsesarmeen eller andre organisasjoner med å arrangere jul for dem er ensomme som kanskje ikke har noen mulighet for å stelle i stand jul hjemme.

–

Jula betyr ulike ting for oss også. For noen står beretningen om barnet i krybben i sentrum. Noen gleder seg til selskapelighet og sosialt samvær, noen til maten og noen til å ha fri og kunne lese bøker og løse kryssord. Noen vil nyte samvær med familen og noen vil slappe av alene og se julefilmer på tv.

Hva jula er for meg har forandret seg gjennom livet mitt. Jeg husker hvordan jeg gledet meg til jul da jeg var på Ole Jakobs alder. Jula var bare glede da! Det var nøtter og julegaver og en pappa som hadde fri fra jobb. Men da jeg ble litt eldre, begynte jeg å forstå at min mor ikke gledet seg over jula sånn som vi andre. Da hun til slutt innrømmet at hun egentlig aldri hadde følt noen ekte juleglede siden hun som syvåring mistet sin mor, og at hun bare gjorde det som skulle til for oss, ødela det først noe. Jeg bebreider henne ikke at hun sa det. Hun hadde gjort sitt beste i mange år og jeg tror det var en lettelse for henne å få sagt det. Og etter hvert ble det et poeng for oss å gjøre noe som kunne lette situasjonen litt for henne. Sånt som at vi sluttet med juleribba som hun hatet og gikk over til kalkun. Og at vi hjalp litt mere til med matlagingen og sørget for at julegavene hun fikk var til henne og ikke til huset. Og så fikk jula en litt annen mening.

I morgen er det lille julaften. Det er den dagen i jula som er mest tradisjonsbundet for meg. Da pynter jeg juletreet og skjenker meg et lite glass sherry til Grevinnen og Hovmesteren.

Et år veltet juletreet mens Ingrid Espelid avslørte sine knep for sprø svor på ribba. Vann og barnåler og glasskår sprutet ut over hele stua. Mannen i huset var ute på ambulanseoppdrag, den halvvoksne sønnen min var ute med venner og datteren min sov. Det var ikke sånn det skulle være i det hele tatt.

Jeg syntes allerede synd på meg selv.

Jeg satte meg rett ned og gråt. Den fine, håndlagede glasspynten var ødelagt, treet var ødelagt, jula var ødelagt. Jeg hadde lyst til å gå gå og legge meg og ikke stå opp før utpå nyåret en gang. Men så ringte jeg sønnen min og han kom umiddelbart hjem. Vi stablet opp treet, tørket, støvsuget og pyntet på nytt. Og så knyttet vi et nytt bånd.

Og det ble jul.

Og jeg forsto at juletrepynting og sherry og Grevinnen og Hovmesteren var min lille julaften-tradisjon og ikke resten av familiens og at det var helt ok. Litt skuffende, men ok.

.

Om to dager blir det jul for disse to. Den store gleder seg. Den lille skjønner ikke så mye av det som kommer, men gleder seg over det som er. Som nissefester og kalendergaver og barne-tv i mammas armkrok

De er åpne for det meste begge to!

,

jul7

jul9,

Dagens nattasang er svært vakker. Jeg har alltid elsket originalinnspillingen, men nå har jeg funnet denne som er enda finere.

Snart jul!

mmm m,

Det har gått litt trått med skrivingen denne adventen. Jeg hadde virkelig ikke tenkt å stresse, men så har det blitt litt mye å tenke på likevel.

Men jeg er jo vant med å skrive hver dag og dermed har det samlet seg opp både bilder, sanger, dikt og opplevelser som jeg gjerne vil dele med dere.

Det kommer!

Bare ikke akkurat i kveld.

I kveld vil jeg bare dele dette bildet av to som ser på barne-tv sammen.

Jeg vet ikke om man må være mor og bestemor for å forstå.

Eller om man bare må være glad i noen.

Bare sånn i tilfelle noen savner meg…

lys 3.

Det er absolutt liv i meg! Det er bare det at livet om dagen er fullt av jobb, speidere, barnebarn, julegaver, spillbesøk, støttekontaktjobb, hobbiter, stress, små bekymringer, store gleder og i det hele tatt sånt som en adventsid kan bestå av.

I kveld vil høre på denne. Det er vel noe av det minst julete som fins.

Men den rusker godt i sjela og er alltid til hjelp når jeg trenger å sortere tankene.

I kveld ber Inger Hagerup oss om å tenne tre lys for lengsel håp og glede.

Det har jeg gjort.

Om stress, bekymringer, lykkelige barn, juletrær, speidere, strømstans, gamle kortspill og en trist, men vakker sang.

advent12.

Some times several days attack me at once…

Det er litt sånn om dagen med mange oppgaver og mange tanker og noen whatifer som surrer rundt i hodet og ødelegger konsentrasjonen litt.

Vinden får huset mitt til å ule i kveld. Det uler litt ekstra når spjeldet i peisen er åpent. Men vinden som rusker litt i bjørkene mine er nok bare lilleroren til Ivar som har herjet i Midt- Norge der sønnen min og to av barnebarna mine bor. Fine Anna kunne fortelle på telefon at strømmen var borte der hun bor tidigere i kveld. Men det hørtes ut som hun tok det med godt humør.

I min hjembygd er det aldri storm, men da jeg var barn var det ofte strømstans. Jeg elsket det. For da kom stearinlysene fram og familien samlet seg med hyggelige aktiviteter.  Det gikk for eksempel helt fint an å spille esel eller gnav i lyset fra stearinlysene. Eller man kunne leke «mitt skip er lastet med» eller «20 spørsmål«.

Jeg håper Annamora og familien hennes hadde en fin kveld med levende lys!

,

11_edited-1.

Etter et litt trist innlegg om vanskelige ting, hadde jeg lyst til å bruke dette bildet av en liten gutt som er veldig, veldig lykkelig. Det betyr ikke at han er glad hele tden. For han er en følsom gutt som kan være både trist og sint og rørt og redd. Men det å ha følelser er en del av det å være menneske. På akkurat dette bildet som ble tatt på Vadsøya i sommer med Varangerfjoren som bakgrunn, er han frydefullt lykkelig!

Og så vet dere jo at jeg synes speidere er helt ok.

Speidere pynter for eksempel juletreet på sin helt egen måte. Jeg hadde lagt fram glanspapir og filt og sakser og lim og hadde et klart bilde i hodet av hvordan treet skulle bli seende ut etter hvert som de hang flettede kurver og sirlige lenker på det.

Det ble fint.

Bare ikke helt som jeg hadde tenkt.

Men det er sånn livet er også…

… rotete og uforutsigbart og fargerikt.

Og med masse kjærlighet!

.

juletre2

juletre

,

Til slutt vil jeg minne om Sebstians julekalender.

Og så tar vi en sang som ikke minner om jul i et hele tatt og kanskje er verdes mest deprimerende sang. Men den virker litt rensende når man har mye å tenke på og utensriksnyhetene ikke vitner om julefred i det hele tatt.

Om de usynlige ungene.

10,

Innlegg for den 10. kom visst ikke før midnatt.

Derfor kommer det nå.

Bildet jeg hadde plukket er fra i sommer. Jeg fikk ikke øye på den lille nissen med lykta da jeg tok bildet. Men det kanskje sånn det er mange ganger; at man ikke får øye på de viktige små tingene fordi noe annet er stort og glorete og plasskrevende? Eller fordi disse viktige, små tingene prøver å gjøre seg usynlige?

Jeg jobber med barn. Det har jeg gjort i hele mitt voksne liv. Jeg har aldri turt å prøve å regne ut hvor mange barn jeg har hatt ansvar for i løpet av disse årene. På fritida jobber jeg mye med større barn og med ungdom. Og så er jeg bestemor!

Å være sammen med barn og unge er en kilde til stor glede. Det gir overskudd og og livskraft og gir livet en dypere mening. Men noen ganger gjør det meg vettskremt å tenke på det ansvaret vi har vi som jobber med barn.

For det er ikke slik at alle barn har det fint. Det er heller ikke sånn at noen er søte og greie og noen er vansklige og trenger å ta seg sammen. Barn er ikke delt inn i mobbere og mobbeoffere. Og barn som kommer fra tilsynelatende resurssterke hjem trenger ikke å ha en lykkelig barndom. Det er lett å se de barna som er utagerende. Noen ganger misforsår vi dem og behandler dem med lite respekt, men vi ser dem i hvert fall. Det er også lett å ha omsorg og bekymring for de barna som lever på et eksistensminimum på asylmottak og legger seg hver kveld vitende om at akkurat i natt kan være den natten politiet kommer på døra…

Jeg tror vi pedagoger stort sett er flinke. Jeg tror vi ser barna. Jeg tror vi respekterer dem og gir dem omsorg og gode tilbud. Jeg tror vi møter dem som likeverdige medmennesker.

Likevel svikter vi mange, mange barn. For skjult mellom planer og prosjekter og stortingsmeldinger og HMS-systemer og sykefraværsoppfølginger og avviksrapporter til mattilsynet og julekalendere og sommerfester og Luciatog. Mellom voksne som skal på møter eller bare må mene noe om vaktlista for neste uke. Mellom de barna som både ses og høres, har vi de stille barna. De som går litt i ett med furupanelene på veggen. De som bøyer hodet litt eller alltid er enige og villige til å hjelpe til med å rydde. Og mellom dem igjen, er de barna vi skulle ha sett. Fordi de sliter med noe som ingen vet om og som de ikke klarer å formidle. Kanskje blir de ikke sett hjemme heller i all travelhet. Eller kanskje det er noe i hjemmet som er det de sliter med.

Vi barnehageansatte er ofte på kurs og møter som handler om de sviktede barna. De som utsettes for vold og overgrep, de som har foreldre som er psykisk syke eller som ruser seg på alkohol eller narkotika, de som blir med på ferie til foreldrenes hjemland for å bli omskåret, de som har mindre synlige diagnoser… Vi ser filmer og bilder. Vi får lister over symptomer og prosedyrer for hva vi skal gjøre når vi oppdager noe. Vi lærer hele tiden og vi blir flinkere og mere bevisste. Samarbeid med ulike fagmljøer blir stadig bedre.

Men likevel svikter vi. Selvfølgelig gjør vi det. Vi kan ikke alltid  se alle barna like godt. Det er ikke mulig. Vi kan heller ikke alltid tenke det verste og gå rundt med mistanke om vold eller omsorgssvikt i alle familier. Vi kan ikke sette diagnoser og merkelapper på alle barn.

Men vi må være oppmerksomme. Vi må se på ungene med kjærlighet i hjertet. Vi må være trygge, tydelige voksne som de kan stole på. Da kan vi kanskje gjøre en forskjell uansett.

Dette tenkte jeg på i går. Men da klarte jeg ikke å formulere det fordi jeg ble opprørt og lei meg med tanken på alle de barna jeg ikke hjalp fordi jeg ikke visste bedre.

Det er jeg fremdeles.

Det kommer jeg nok alltid til å være.

Men så tenker jeg at den dagen jeg slutter å tenke sånn, kanskje er den dagen jeg må finne meg en ny jobb.

Bli konduktør på Gjøvikbanen eller noe sånt.

Om dagen i går.

9.

Kalenderen min går fremdeles litt hakkete, men jeg skal prøve å være i rute innen midnatt.

Juleforberedelsene mine går litt hakkete de også, forresten. Men jeg har faktisk ryddet noen skap. Og bakt julekake. Den er riktignok spist opp, men det er ikke så farlig. Tvert i mot! Det at gjestene mine likte den gjør at jeg kommer til å bake neste omgang med enda større glede. Julekake med brunost er godt. Man trenger ikke så mange flere sorter. Gjør man?

Dagen i går var en mandag. En helt vanlig, fin mandag uten juestress eller julestemning eller juletanker. Jeg klarte ikke Sebastians dorullnissegåte en gang! (Det gikk bedre i dag tror jeg.)

Derfor kommer det ikke noen julesang i dette innlegget, men denne.

Og så dette diktet som jeg forstår bedre og bedre (eller tolker mer og mer inn i.)

I asked the Zebra,
are you black with white stripes?
Or white with black stripes?
And the zebra asked me,
Are you good with bad habits?
Or are you bad with good habits?
Are you noisy with quiet times?
Or are you quiet with noisy times?
Are you happy with some sad days?
Or are you sad with some happy days?
Are you neat with some sloppy ways?
Or are you sloppy with some neat ways?
And on and on and on and on and on and on he went.
I’ll never ask a zebra about stripes…again.

Shel Silverstein

Om en koselig kveld med spill og julekake, julesanger, Nemi, poesi, shopping og fine unger.

åtte.

I dag får vi slå to dager i en smekk så denne kalenderen min ikke kommer helt i utakt.

Dagen i dag oppsummeres greit av bildet. Når noen vil spille spill med meg i adventen og på toppen av det hele skryter av min nybakte julekake, er livet fint.

Jeg vant ikke. Det gjør jeg sjelden, men det er ikke så farlig.

Jeg håper det blir flere spillbesøk i adventen og jula.

Ellers har denne dagen vært svært stille og rolig. Jeg kan ikke si helt det samme om dagen i går og det er nok grunnen til at jeg ikke tok fram Magasinet for å kose meg med kryssordet før i dag. Jeg bladde meg fram til Nemi også. Jeg liker Nemi, selv om jeg neppe er helt i målruppen. Denne gangen skvatt jeg til litt, for Lise Myhre hadde tatt for seg et dikt som jeg har lest mange ganger og filosofert mye over.  Det var en uventet vri selv om det ikke er uvanlig at Nemi-stripene kan inneholde både alvor og livsvisdom. Jeg tror jeg skal klippe ut siden og spandere en ramme på den. Så kan jeg gruble videre på hva André Bjerke egentlig ville fram til i diktet. Jeg har nok min personlige tolkning, men dette diktet åpner for flere.

Diktet er dette:

Mesteren

Tider er gått over jorden
Slekter er sunket i kne
Men enda steiler i mørket
korsets gustne tre

Hvem skjønte hva mesteren mente?
Hvem er det som enda forstår
Ropet over en avgrunn
På nitten hundre år?

Gikk hans ensomme stemme
Menneskets øre forbi?
Kunne han tale til oss,
ville han kanskje si:

«Det går to veier på jorden, gledens og smertens vei.
Dere skal velge den første
Den andre valgte jeg.

Mange har gått den før meg.
Mange har segnet i stønn.
Jeg ville være den SISTE lidende menneskesønn.

Skapningens tidløse jammer
Skulle forløses i MEG.
Jeg ville rope til verden:
Gå ikke denne vei!

Følg ikke lidelsens linje gjennom din levende dag -.
Lær av min tornekrone!
Lær av mitt nederlag!

Enhver som går i mitt fotspor skal pinselens torner stikke.
Sandelig sier jeg eder:
Mennesker, følg meg ikke!

Slik som jeg levde livet,
skal det ikke leves.
Det er mitt eneste budskap,
Og alle har hørt det forgjeves!»

.

Etter dette passer det med den aller fineste julesangen. Jeg skulle spare den til julaften, men den kan høres flere ganger. Mange har sunget den, men jeg liker denne enkle og nakne versjonen best.

.

syv,

Dagen i går var langt travlere, men veldig fin den også. Jeg våknet samtidig med guttene som var i perlehumør og veldig klare for dagen. Jeg har skrevet hundre ganger om bestemorlykke (minst), men noen bedre kalendergave kan det ikke finnes enn en liten gutt med tung bleie som kryper opp i bestemors arm en tidlig morgen.

Litt seinere kom vi oss av gårde til byen og startet dagen på kafé. Det er alltid koselig. Og det er godt med kake og juice.

Etter det igjen ble det en runde rundt i de fleste av byens butikker på leting etter gaver og mat og belysning og pynt og fjas. Alvin tok seg en lur og Ole Jakob satte seg på hjulet til barnevogna når han ble for sliten. For julehandling tar på !

Og jeg kom nok i skade for å gjøre det jeg ikke hadde tenkt å gjøre: Å handle en masse ting jeg strengt tatt ikke hadde bruk for.

Men vi hadde en fin dag. Og den ble toppet av to ekstra gode opplevelser: På lekebutikken har de en myk sofa for bestemødre og mammaer og et bord med en Brio-togbane på som ungene kan leke med. Begge guttene elsker det og ofte får de ha det for seg selv. Denne gangen sto det allerede en gutt der. Han viste seg å være akkurat like gammel som Ole Jakob. De to guttene fant tonen med en gang og samarbeidet om tog og skinner og heisekraner og stoppskilt som om de skulle ha kjent hverandre bestandig. Sosial kompetanse heter det nå til dags! Jeg blir glad og stolt. På lampebutikken møtte vi en litt større jente som var på bytur med sin bestemor. Hun hadde også sosial kompetanse i bøtter og spann. Hun pratet like naturlig med begge guttene mens vi bestemødrene så på vinduspynt og dørpynt og juletrelys og fikk guttenes øyne til å skinne om kapp med alle de kunstige lysene.

Heldigvis møtte vi henne seinere så jeg fikk sagt til henne i påhør av bestemor og storesøster hvor fint det var å møte henne.

Det er det jeg sier: Det er håp for framtida!

,

alvin

oj.

Og så kan vi jo spandere denne også.

Previous Older Entries