Annebloggen

.

Jeg har sagt det før: Jeg tror ikke på engler.

Ikke på den typen som daler ned i skjul i hvertfall.

Da jeg var barn, trodde jeg det var vedskjulet de dalte ned i. Jeg lagde en fin tegning i tegneboka mi av vakre engler, med langt hår og pastellfargede kjoler, som dalte ned mot et rødt vedskjul. Jeg forsto ikke helt hvordan de kom seg i gjennom taket. Om de var sånn som spøkelser som kunne gå igjennom vegger? Derfor tegnet jeg bare at de var på vei ned fra himmelen og mot taket på vedskjulet.

Hvis man står tidlig opp, kan man se «Touched by an Angel» på tv. Hvis man har lyst til det. Det er en underlig og særdeles klissete serie der engler i menneskeskikkelse prøver å få folk til å finne ut av livet sitt. «I´m an angel» , sier Roma Downey med irsk aksent mens et gullfarget lys dukket opp bak hodet hennes. «God loves you very much!»

Jeg ser altså på av og til likevel. Det hender til og med at jeg blir litt rørt.

Men jeg tror ikke på den typen engler heller.

«Tante Anna er en engel», pleide min mor å si om sin svigerinne. Vi møtte henne bare når vi var på sommerferie i Sandnessjøen annenhver sommer, men hun var en viktig person i livet mitt. Tante Anna var det snilleste mennesket jeg kjente da jeg var lita. Hun var snill mot både folk og dyr og hun hadde et lyst sinn. Hun hadde sikkert andre sider også, men det vet jeg ingen ting om. Jeg vet at hun tok hånd om byens løskatter og ga dem mat og medisiner og at hun skjønte at vi ungene måtte få spise pølse og potetstappe og så få gå og leke før resten av familen satte seg ned for å spise rødsei. Og så puttet hun en marsipangris i de hjemmestrikkede sokkene vi fikk til jul.

Sånne engler tror jeg på. Selv om de kanskje slett ikke er engler, men rett og slett folk. Jeg tror på folk. Folk flest er helt ok

Noen folk bryr seg om andre mer enn seg selv.

Det snakket ungdommene om i kirka i dag. Vi har hatt ung messe. Seksti konfirmanter, ansatte og frivllige har brukt helga til å lage gudsteneste. Vi har laget kunst, bakt nattverdsbrød, skrevet preken, klippet bønneliljer, øvd på prosesjoner og tekster, kokt kaffe, varmet pølser, strevd med lydanlegg … Det har vært kaotisk og slitsomt, men resultatet ble -slik det pleier- årets mest meningsfulle gudstjeneste for meg. I den enkle samtaleprekenen de selv hadde laget, snakket ungdommene om nåde og om hvorfor livet ikke burde handle om å være vellykket og alltid få alt til, men om å ha forståelse og omtanke for andre.

Denne helga har vært travel og tidvis stressende på mange måter. Men den har samtidig vært utrolig fin nettopp fordi jeg har hatt folk i engleskikkelse rundt meg. Ingen av dem hadde vinger eller pastellfargede kjoler eller gullfarget lys i håret. Et par av dem tror ikke på Gud i det hele tatt så vidt jeg vet.

Men de har bidratt til å snu denne helga fra noe som kunne endt opp i kaos og utmattelse til fin. Veldig, veldig fin!

.

Og så er det dette med erkjennelser. På sånne kvelder der man er sliten og full av inntrykk, er det godt å sortere litt. I dag hadde jeg ett av disse glimtene der man plutselig forstår noe viktig. Det skjedde mens jeg plukket opp spaghetti som jeg midt i travelheten hadde sølt ut over gulvet. En av mine unge speidere hjalp meg velvillig. Vi snakket litt om løst og fast. Og så ble jeg plutselig fylt av denne varme følelsen som kanskje er en slags lykke? Det høres kanskje ikke så meningsfullt ut å miste spaghetti på kirkegulvet selv om den er tørr og ukokt og har vært brukt til katedralbygging (det kan jeg forklare en annen gang). Men akkurat da opplevde jeg et øyeblikk at det var en slags mening med det. Jeg kan ikke helt forklare det. Eller- rettere sagt- jeg kan ikke forklare det i det hele tatt, men det handlet om dette med at når man ikke kan klare alt, så må man prøve å finne ut hva som er viktigst.

Folk er ofte flinke til å gi råd. De tror at det som gjør dem lykkelige er det samme som skal til for å gi andre den samme opplevelsen.

Et råd jeg ofte får, er at jeg må bli flinkere til å si nei. Det er helt sant, for jeg er altfor ofte overbooket og dobbeltbooket. Jeg blir stressa og gjør feil og roter bort ting og velter spaghetti. Og så sier de at jeg må tenke mere på meg selv. At jeg må reise mer og gå oftere ut på byen og pusse opp kjøkkenet og melde meg inn på et treningsstudio.

Men jeg har ikke så veldig lyst til noe av det akkurat nå.

Hvis jeg skal bli flinkere til å si nei, må jeg si nei til de tingene som er minst viktige for meg og holde fast på det som er viktig. Og så må jeg lære å leve med at jeg blir klønete og glemsom når jeg stresser.

Hvis Roma Downey som engelen Monica hadde stått i stua mi Annehuset akkurat nå med gullys i håret og irsk aksent, ville hun ha sagt omtrent som hun sa i en eller annen episode:«I´m an Angel. God loves you the way you are. How can he blame you for being human when when he made you human.»

.

En gang skal jeg sette meg ned med en prest og prøve å få en forklaring på fenomenet engler sett fra at teologisk ståsted.