For meg handler det om å få gjøre det jeg elsker

Jeg sitter i bilen. Trærne suser forbi vinduet. Landskapet åpner seg. Det blir sjeldnere og sjeldnere mellom husene. Stemmen til kjæresten min er som en lyd i det fjerne. Jeg befinner meg plutselig på en grusvei. God tur, sier Leif. Beina beveger seg av seg selv. Hodet minner meg på at jeg skal løpe 50 km. Jeg forbereder meg på at det kommer til å ta hele dagen. Kanskje 12 timer. Jeg skal løpe 50 km helt alene, og det er ikke sikkert at jeg kommer til å møte noen andre langs Romeriksåsen denne dagen. Sauene i undergangen etter 50 meter flytter ikke på en muskel når jeg kommer løpende. Jeg føler meg usynlig.

back

Jeg har vært skadet siden desember 2015. Jeg fikk løpekne, og har slitt med tilbakefall gjennom hele våren. Jeg har opplevd nedtur etter nedtur etter nedtur. Helt til jeg ga opp. Jeg ga opp, og slo meg til ro med den tanken at jeg er ferdig med ultraløping. Jeg slettet alle drømmer, mål, planer og løp fra hodet og kalenderen. Alt som var igjen var ett eneste ønske for løpekarrieren min; det var å kunne løpe.

Løpekneet ble behandlet av naprapat Didrik Hermansen som jobber for Naprapatlandslaget Majorstuen. Valget var enkelt. Didrik er ultraløper, og jeg fikk enormt mange anbefalinger fra andre som har vært hos han. En annen grunn til at jeg valgte han var at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke skulle få løpeforbud. Og det viste seg at det var helt riktig. Naprapat Didrik begynte en behandling som dreide seg rundt det jeg ville fortsette med- løpingen min.

 

De første kilometerne går oppover, og oppover og oppover. Jeg starter med å gå i bakkene, holder pulsen nede. Plutselig kjenner jeg musklene nederst i leggene hugger til. Krampe. Jeg ser på klokka. Jeg har ikke løpt 2 kilometer en gang. Jeg roer ned. Jeg nekter å la krampe stoppe meg. Det må da slippe etter hvert? Bakkene føles uendelige. Jeg dreier inn på stien. Kommer ned til et vann. Her var det idyllisk. Var det her jeg og Lise tok selfie i fjor? Stien slynger seg fremover. Jeg løper lett. Jeg løper nedover og på de flate partiene, og jeg går i bakkene.

Det går så lett å løpe på sti. Det går opp for meg at jeg har fått en mye bedre teknikk i terrenget. Jeg legger merke til at jeg helt automatisk søker med foten etter det best egnede stedet å lande, og at jeg beveger beina på en helt ny måte. Dette har skjedd uten at jeg har reflektert over det, eller trent på teknikk i terrenget.

Før gleden over bedre teknikk har fått satt seg skikkelig ligger jeg langflat på stien. Jeg tørker bort gjørma fra ansiktet og fortsetter videre. I løpet av de første 10 kilometerne faller jeg 4 ganger til. Den siste gangen sklei jeg mens jeg gikk på et berg, og landet oppå den ene leggen. Det verket i leggbeinet, blodet rant og tårene presset på. Jeg har ikke terrengsko på, og siste fall lærte meg at jeg ikke kunne stole på skoene. Selv med dyrekjøpt kunnskap snublet jeg i det jeg var på vei utfor ei steinur, kroppen ble kastet fremover. Jeg måtte konsentrere meg om å få beina til å henge med nedover, for å unngå et fall som garantert ikke hadde blitt pent. Nede på bunnen av steinrøysa stoppet kroppen, og adrenalinet pumpet i kroppen. Det var nære på, men for en mestringsfølelse.

                                                                                                                                                

Våren 2016 hadde jeg store planer. Jeg skulle løpe Madeira Ultra Trail, KRSU Ultra 60 km, ECOTRAIL 80 km og så krone det hele med Salomon Xreid på Senja. For å greie dette måtte jeg løpe minst 70 km i uka. Treningsdagboka fra desember, januar og februar er sørgelige kapittel som forteller det motsatte. Kneproblemene satte en stopper for trening, og det ble veldig lite løping. Først måtte jeg innse at Madeira Ultra Trail var et dødfødt prosjekt for min del, dessuten stresset dette løpet meg så mye at jeg ikke hørte på det naprapaten sa jeg måtte gjøre…. Alt ble bare stress og vondt. Selv om jeg gråt bare ved tanken på at jeg gikk glipp av Madeira, skjønte jeg innerst inne at det ikke var lurt.

Det var likevel håp for deltagelse i Salomon Xreid i juli. Derfor startet jeg på KRSU Ultra 60 km i april med godt mot. Dette varte sånn omtrent i 20 km, og så satte kneet en stopper for hele løpefesten. Jeg haltet meg til check-punktet på 30 km, og ble hentet av kameraten til Helge. I målområdet fikk jeg trøst av Helge, og i det øyeblikket skjønte jeg at alt var over. Drømmene mine. Målene mine. Salomon Xreid. Jeg var skikkelig lei meg i et døgn, og var nesten utrøstelig.

 

Jeg løper forbi en hytte, og hører plutselig barnelatter. Jeg skjønner at jeg nærmer meg gruspartiene i løypa. Det går noen kilometer til, og så plutselig er jeg på en vei. Varmen slår mot meg. En tung varm luft, blandet med lukten av sauemøkk. Hvorfor er det sånn luft? Sola brenner i ansiktet, svette blandet med solkrem renner ned i øynene. Det svir veldig. Jeg følger skiltingen til «Romeriksåsen på Langs», som ble satt opp dagen før. Så langt er det upåklagelig merket, og jeg har ikke løpt feil en eneste gang. Innimellom er det motivasjonsskilt. Jeg løftes litt for hver gang. Gruspartiene ødelegger meg fullstendig, det er utrolig seige motbakker.

Halvveis bestemmer jeg meg for å ta en matpause. Jeg løper alene, uten support eller drikkestasjoner, og må bære all mat og vann selv. Sekken begynner å føles lettere, og jeg må stramme reimene etter hvert som vannblæra tømmes. Jeg må få i meg litt mat, og sjekke hvor mye vann jeg har igjen. En banan gjorde godt. Jeg sender en oppdatering til Olav, som ønsker å høre hvordan jeg ligger an. Jeg har nok vann. Mygg og veps må holdes ved at jeg vifter med en genser. Jeg tar en telefon til Leif for å fortelle at jeg har det bra, han venter på oppdatering på om det går bra med meg.

pause

 

Det er ikke noe vits i å deppe for ting man ikke får gjort noe med. Jeg reiser meg opp, bestemmer meg for å gå videre. Jeg skal ikke løpe ultraløp i 2016. Dette er noe jeg slår meg til ro med. Det blir for dumt å presse kroppen på grensen til hva den (kneet) tåler. Når alt kommer til alt så er det eneste jeg ønsker er å få gjøre det jeg virkelig elsker- å løpe. Etter KRSU Ultra har jeg time til naprapat Didrik, og litt flau over at jeg må innrømme min egen stahet (dumhet). – Så du har lært the hard way, spør Didrik. Er det noe annen måte å lære på da? svarer jeg. Du kunne hørt på meg, kommer det tilbake.

Men det er uansett ikke noe vits i å være etterpåklok, så det var fortsatt bare mulig å fokusere på fremtiden. Jeg la om treningsrutiner, og fikk en opptreningsplan der jeg skulle starte helt på nytt. Egenrådigheten min hadde ikke gitt noen resultater, så jeg hadde ikke så mye valg.

 

Etter en etterlengtet terrengdel, kommer jeg inn på et nytt grusparti. Det er så rart å tenke på at i 2015 gledet jeg meg til å komme til grusveien, for da kunne jeg hvile beina og løpe litt raskere. I år er det helt omvendt. Det vibrerer i lomma, og det tikker inn en sms fra Olav: «Veldig bra, ca 4 timer halvveis. Jeg er ved 34 km med drikkebord ca 14:30, kanskje vi sees?» Ja, det gjør vi, jeg er der snart. Jeg har lyst å skrive med caps lock. Tanken på å møte noen underveis gir meg ny energi, og jeg stormer nedover den steinete veien. Runner’s high tar overtaket, og beina danser nedover. En stein løsner og jeg flyr fremover og lander på magen. Hele venstrebenet skrapes opp, og jeg kjenner bare en fortvilelse. Jeg reiser meg opp og fortsetter litt roligere nå. Jeg følger grusveien, og forventer å se kjente rundt neste sving. Plutselig er jeg ved et skilt der det står: «35 km, bare 15 km igjen». Jeg har løpt forbi Olav. Er det mulig? Jaja. 15 km igjen, og kroppen føles helt topp. Jeg venter bare på stølheten i musklene, og den velkjente ultrasmerten i kroppen.

Det å bygge seg opp helt på nytt er en vanskelig prosess. Jeg må gi avkall på så mye. Jeg slites mellom ønsket om å komme tilbake på samme nivå som i 2015, og fornuften som roper på tålmodighet. Det verste er jaget etter kilometer. Hvor mange minutter jeg løper på kilometeren. Noen dager tviler jeg på om det gir treningseffekt å løpe i 7 fart. Jeg synes det er vanskelig å måtte løpe EcoTrail 30 km og Birkebeinerløpet kontrollert, for å teste om kneet tåler belastningen. Samtidig vet jeg innerst inne at det er dette jeg må gjøre nå. Alt annet må komme senere. Ny pers på Birkebeinerløpet betyr ikke så mye for meg at det er verdt å få tilbakefall av løpekne.

I begynnelsen av juni har Leif og jeg treningstur med Romerike Ultraløperklubb. Min gruppe løper på sti i 6 timer, inkludert pause. Denne turen er helt uproblematisk for meg, og kroppen min kommer seg veldig raskt etter denne belastningen. Det er ikke før dagen etter at det går opp for meg at jeg har løpt i 6 timer uten smerter i kneet. Dette er et vendepunkt. Jeg blir så glad at jeg kaster meg rundt halsen på Leif, og tårene triller.

 

Det er 40 km igjen. Krampen i venstre legg har gitt seg, mens jeg kjenner smertene i høyre ankel blir verre og verre. Noen ganger hugger det til. Jeg må avbryter løpingen et par ganger, og jeg setter meg ned for å riste på leggen. Det hjelper litt. Jeg sender en sms til Leif og forteller at jeg er på 42 eller 43 km, men at jeg har sjukt krampe og er uvel. Plutselig kommer Leif løpende mot meg. Jeg blunker og må se flere ganger om det virkelig er han. Jeg har ikke sett annet enn sauer de siste 7 timene, og tror ikke det er sant. Det er sant. Jeg slenger meg rundt halsen hans, jeg er veldig rørt. Han har med rød cola og sjokolade. Jeg heller i meg store slurker med cola, den er lunken, men det er den beste colaen jeg har smakt i mitt liv.

 

Vi løper sammen siste 7 km. Leggen verker og river. Leif prøver å hjelpe meg med å riste løs musklene. Jeg hyler av smerte. 2 fiskere nede ved vannet snur seg og stirrer skeptisk opp mot stien. Siste kilometerne går av seg selv. Jeg løper mot Veståsen Skole. Jeg har fullført Romeriksåsen på Langs 50 km!! Jeg har løpt et ultraløp en helt vanlig lørdag, fordi jeg vil, og fordi jeg kan.

maal

Leif og jeg skulle være med å arrangere Romeriksåsen på Langs, som er et arrangør i regi av klubben vår Romerike Ultraløperklubb. Alle frivillige har mulighet til å delta på arrangørløpet dagen før selve løpsdagen. Jeg har vært litt i tvil om jeg skulle delta. I meg har jeg en frykt for å få tilbake skaden i kneet. Da eposten med påmelding kom fra Olav, meldte jeg meg på uten å tenke meg om. Etterpå angret jeg, og hadde ikke lyst til å løpe likevel. Gleden var stor da jeg fikk en sms fra Olav med beskjeden om at ingen andre skulle løpe lørdag, og jeg benyttet muligheten til å melde meg av. Olav lurte på om jeg var helt sikker på det? Det var jeg ikke. Det endte meg at jeg løp, og samtidig kunne teste merkinga som ble satt opp dagen før.

Jeg angrer ikke på det i dag. Før jeg startet hadde jeg sett for meg å bruke 10-12 timer. Jeg har ikke fått trent mye mengde, og var virkelig ikke trent for en 50 km. Jeg kan ikke forklare hva som skjedde på lørdag, men jeg løp 50 km uten noen problemer. Ingen vondter under løpet, ingen stølhet etterpå. Det eneste problemet var en hoven ankel, som var et resultat av at jeg feiltolket overtråkksmerter som krampe.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan være mulig at jeg greide å løpe 50 km på 8 t og 48 m helt alene gjennom skogen. Jeg føler at jeg har løpt mitt livs beste ultraløp. Jeg er så innmari glad for at den treningen jeg har startet med nylig, gir så raske resultater. Jeg er også ganske sikker på at ting kommer til å forbedre seg enda mer gjennom sommeren.

Ecotrail 80 km

Ecotrail er egentlig ikke et løp som passer meg hverken i distanse(for kort) eller terreng (alt for mye vei). Men jeg så på løpet som en god treningsøkt før sommerens fjellløp.

Jeg hadde ikke hatt noen langturer siden KRS ultra i april, men har derimot hatt en del raskere turer opp mot 20 km i terrenget i rundt 5:30 fart, så jeg var litt spent på hvordan dette opplegget ville fungere da jeg vanligvis har dasset avgårde rundt 6:30-7:00 på lengre turer.

Starten gikk kl 09.00 fra Vaterland å jeg lå godt fremme i feltet for å unngå kø. Kroppen føltes lett å før jeg viste ordet av det hadde vi alt kommet frem til Maridalen ved ca 10km uten noen store anstrengelser. Der merket jeg at jeg var blitt våt på ryggen å etter en kontroll av sekken viste det seg at drikkeblæren hadde sprukket ! Det er et par timer mellom drikkestasjonene i Ecotrail, men jeg har trent en del turer opp mot 2-2:30 t. Uten å ha med meg drikke så jeg regnet med at dette skulle gå greit. 

Etter å ha inntatt et par kopper drikke på Hønefoten ved 16 km var det bare å gi seg i kast med de endelesøse bakkene opp mot Fagervann. Traff Fratz Mohr fra klubben ett godt stykke opp i bakken og han sa jeg så bra ut å at jeg lå langt fremme i feltet:-) videre rundt Fagervann og ned til Songsvann gikk det lekende lett i godt tempo og jeg kunne begi meg inn på stiene til Holmenkollen som jeg hadde merket 1,5 dag tidligere. Det begynte å bli varmt så det var ett etterlengtet syn når jeg nærmet meg drikkestasjonen på Holmenkollen.

Siden jeg løp uten klokke var jeg spent på om 45 km løperne som skulle starte 13.00 hadde startet . Forbauselsen var stor når jeg så på tidtageruret at jeg bare hadde brukt 3.28 på de 35 km og 1ooo hm til Kollen 😊 oppmuntret av at kroppen føltes så godt etter det for meg høye tempoet fortsatte jeg ufortrødent videre opp til Tryvann før jeg satt utfor nedover mot Sørkedalen. Det gikk i godt tempo nedover til jeg var ca 1 km fra bunn men da hugg det til med krampe bak i begge lårene! Krampe har jeg aldri vært plaget med så det kom veldig overraskende. Men det skyldtes trolig en kombinasjon av høy fart og for lite væskeinntak. 

Jeg tøyde noen minutter før jeg fortsatte, krampen slapp på ett vis men oppsøkte meg med jevne mellomrom resten av løpet så det gikk en del tid til tøying 😃 Vel fremme i Sørkedalen tok jeg meg en tur innom Lanhandleren å unnet meg en Farris og en is før jeg jogget bort til Matstasjonen der jeg ble møtt av den rutinerte og hyggelige Ultraløperen Ragnar Nygård som sammen med medhjelperne hadde dekket opp ett flott koldtbord. Etter litt frukt og drikke var det bare å gi seg i kast med den lange seige bakken opp til Bærumsmarka, den ble forsert i vekselsvis rask gange og lett jogg å det var med tilfredsstillelse jeg kunne ta av inn på Blåstien på toppen vel vitende at de værste høydemeterne var unnagjort!

Fra Bærumsmarka gikk det greit ned til Fossum for utenom 5-6 innlagte krampestopp. En rask matbit og ett par kopper drikke før Lysakerelva ble forsert å jeg kunne gi meg i kast med det partiet som passer meg dårligst i hele løpet, nemlig de 10 flate km på asfalt inn til mål. Jeg har hatt en tendens til å resignere litt å dasse de siste km til mål i ultraløp, spesielt med kjedelig terreng. Men jeg har jobbet litt med dette mentalt siste halvåret så jeg holdt humøret oppe å før jeg viste ordet av det så var målseglet foran meg og jeg kunne krysse mållinjen etter 8:43 noe som er min desidert beste tid på en 50 miles noen sinne! Sett i lys av at jeg brukte en del tid på krampene så er det tydelig at treningsopplegget har fungert 😊 

Jeg løp med Altra Olympus 2.0 og Injinji NuWool sokker og det var en perfekt kombinasjon ingen vondter , gnagsår eller blemmer!

Nå gleder jeg meg til resten av sesongen  

 

10 ting du MÅ gjøre når du blir skadet

De fleste har på et eller annet tidspunkt vært der. Løpingen har blitt stoppet av belastningsskader. Run Happy blir erstattet av hvile, dårlig humør og bonuskilo. Det siste året med løpekne/langdistansekne har gitt meg noen erfaringer jeg vil dele.

20x30-BLEF0323-1
Her var det RunHappy for hele startkontingenten.

 

  1. Spør mer erfarne løpere om råd

Kjenner du noen vondter, spør om råd på ulike løpeforum på internett. Det er alltid mange som har vært gjennom det samme som deg, og som har et hav av erfaring de vil dele. Et par setninger er alt du trenger å skrive for å få en full diagnose, og gode råd i kategorien «det funket for meg» og «jeg har hørt et sted, at..». Er du heldig får du også skotips på kjøpet.

Ecotrail5
Illustrasjonsbilde: “Du finner alltid løpere som vil dele sin erfaring”.

  1. Skoene er magiske

Følg alle gode råd om skadeforebyggende sko. Der ute i alle løpeskobutikker er det utallige typer løpesko. De fleste er laget for nettopp DIN skade. Tenk for en flaks! Jeg har allerede brukt tusenvis av kroner på overproneringssko, og andre skadeforebyggende sko. Løpeskoene er magiske. Bonusen er at da slipper du å ta tak i det egentlige problemet- kroppen din.

  1. Du må tøyle tålmodigheten

Tålmodighet er en pussig egenskap. Enten så er den der, eller så er den helt borte. Det er best at den er helt borte. Hadde tålmodigheten fått bestemme under et skadeforløp, hadde du aldri kommet deg i løpeskoa igjen. Det er alltid best å ligge et hestehode foran tålmodigheten. Det er tross alt du som kjenner kroppen din best.

  1. Har du satt deg et mål, så fullfører du!

Mål. Hårete mål. Planer. Drømmer. De eksisterer for å følges, og oppnås. Kan du drømme det, kan du gjøre det. Dette må til en hver tid komme foran skaden. Det er ingen som når målene sine fra sofaen. Hold ut, ikke hvil mer enn nødvendig. Ta jevnlig en stressende oppsummering av hvor mange kilometer du må løpe før neste løp, og en opptelling hvor lite du har løpt i det siste. Hjelper ikke dette, bla gjennom Strava og summer alle dine venners kilometer. Hvis ikke dette får deg til å ignorere smertene du kjenner når du bøyer deg for å knyte skolissene, og presse kroppen til det ytterste, har du tapt.

 

  1. Vent i det lengste med å oppsøke en behandler

Du må aldri oppsøke en behandler før det gjør så vondt at du mister nattesøvnen. Med kofferten full av gode råd fra gjengen i punkt 1, og forhandlerne i punkt 2, er det neppe nødvendig å oppsøke fagfolk. Der vil du bare få beskjed om at du ikke kan løpe. Smak på den: Ikke løpe. Kanskje er det for alltid. Dette er nesten like ille som ordene alternativ trening.

  1. Kjøp flere sko

I løpet av en skadeperiode vil det garantert komme nye modeller av favorittmerket ditt. Eller i verste fall er favorittskoen på vei ut av sortiment. Hamstre sko i påvente av bedre tider. Nye sko hjelper skikkelig på løpelysten. Sjansen er nå stor for at du nå får deg en bonustur for å teste nye sko! Kroppen som har samlet alt for mye overskudd, vil boble av glede, og plutselig har du en skikkelig langtur i beina.

IMG_20160413_130904

 

  1. Fyll opp kalenderen

Det er viktig å holde terminlista oppdatert. Meld deg på alle morsomme løp som dukker opp. DNF er bedre enn DNS, DNS er bedre enn DNE (did not enter).

  1. Oppretthold kontakten med løpevenner

Det er viktig å pleie gode venner. Løpevenner løper sammen. Og man vil jo ikke være uhøflig og kutte kontakten. Skal du holde deg faglig oppdatert om løpemiljøet er lange skravleturer i rolig tempo å anbefale. Jo flere kilometer, jo mer skravling.

Ecotrailprove1

 

  1. Kilometer er ferskvare

Det er viktig at du holder deg på samme nivå i kilometer. Du har ikke samlet kilometer i beina for å la de renne ut i sofaen. Helst skal du også øke antall kilometer i uka hver eneste uke. Hold oversikt i gode apper, som Strava. Her kan du også alliere deg med en venn, som kan gi tydelige tilbakemeldinger hvis du havner litt bakpå.

  1. Spis, jente, spis!

Du må spise like mye mat og sjokolade som tidligere. Hvis du kunne spise så mye du ville når du var skadefri, kan du spise like mye nå også. Hvis du skulle legge på deg, så merker du det ikke før det er for sent, uansett. Dessuten så løper du det av deg igjen etter noen uker, når du er tilbake på topp.

Tilslutt: Ironivarsel.

KRS Ultra en strålende dag i skogen

Forholdene kunne ikke vært bedre med strålende vær og fine tekniske stier. Og jeg gledet meg stort når det nærmet seg start kl 08.00 Løpet startet bra, og jeg kostet av gårde den første mila. Jeg lå godt fremme i feltet og ante fred og ingen fare, inntil tetløperne kom løpende mot meg. Det viste seg at vi hadde tatt feil i ett kryss, og fulgte 20 km løypa mot mål. Da var det bare å snu, og vi løp vel en 3 km før vi kom ned til bebyggelsen. Der sto det en kar som kunne fortelle oss at vi nå løp i feil retning i 60 km løypa, og at vi måtte ta til venstre på veien, og ikke følge merkingen. Når vi kom frem til hovedveien tok jeg til venstre, mens de andre etter litt diskusjon tok til høyre. Etter 500 meter begynte jeg å ane ugler i mosen, og ringte arrangøren. De gikk inn på trackingen og kunne betrygge meg at jeg bare skulle fortsette på vegen, jeg kostet av gårde en 1,5 km til, før telefonen ringte, det var arrangøren som kunne fortelle meg at jeg fulgte veien i feil retning! De hadde trodd jeg var på vei nordover første gang jeg snakket med dem, mens jeg i virkeligheten var på vei sør. Bare å snu igjen å følge veien tilbake mot matstasjonen på Hommeren, der jeg til slutt ankom etter ca 18 km og 2 timer, det skulle vært 10,8km og ca 1t 15 min. Jeg var nå sist og skrinla alle planer om en god tid og plassering, men været var strålende og terrenget flott, så jeg så frem til en fin dag i skogen.

På vei videre tok jeg en telefon til Anita, for å høre hvordan det gikk. Hun har slitt med løperkne siste halvåret, og startet en time før oss andre for å kunne ta det rolig. Jeg fikk høre at hun var ett par km foran meg, og vi avtalte at vi skulle løpe sammen når jeg tok henne igjen. På vei opp til Båden passerte jeg Nikolai og Marit, 2 gode løpevenner av oss, etter en kort prat fortsatte jeg videre over toppen. I det jeg rundet på vei nedover ringte Anita å kunne fortelle at hun var bak meg, sammen med Nikolai og Marit. Hun hadde løpt sammen med Helge Reinholt, og løpt litt feil, men var nå tilbake på rett spor. Jeg ventet 5 minutter, og kunne deretter fortsette i godt selskap med Anita, Helge og Lise. Vi fortsatte sammen ned til matstasjonen på grønn slette, der stakk Helge fra oss. Etter at vi tok en pause på neste topp, for å nyte utsikten og tøye litt på kneet til Anita, så forsvant Lise også. Kneet til Anita ble verre så det det ble stort sett gåing vider, og hun maste om at jeg skulle fortsette alene.  Å forlate henne midt i skogen var ikke et alternativ, så vi ruslet sammen til drikkestasjonen på Sagaveien. Der ble Anita plukket opp av arrangøren, og jeg fortsatte videre.

Jeg var nå 30 min bak nest siste løper, og bestemte meg for å få en fin treningsøkt, og plukke litt plasser de siste 26 km og 700 hm til mål. Bena var lette og fine, og jeg holdt godt driv på de flotte stiene. De var passe tekniske, men ikke mer enn at de er løpbare og etter ca 3 1/2 time kunne jeg løpe i mål med 8 løpere bak meg til en løpstid på 10:20 og 10 bonus km😊
Oppsummering:
Jeg løper de fleste lengre løpene min med full opp pakning og bestemte meg denne gangen for å løpe uten sekk med kun en gel og telefonen i lomma bak på tightsen det var bare 10 km mellom drikkestasjonene og med 2 dropp punkter og 3 matstasjoner så det fungerte kjempe bra! Både jeg og Anita løp med Olympus 2.0, hun hadde aldri hatt dem på bena før da vi kjøpte skoene hos Løplabbet Sandvika på vei til Kristiansand og hun var imponert over grepet og stabiliteten på skoene.

Arrangementet var upåklagelig med strålende service og fantastiske løyper så til å være 1 gang det arrangeres har de gjort en kjempeinnsats og gitt deltakerne en flott opplevelse.

Indre dialog før løp

Det nærmer seg løp, og nervene legger seg tykt utenpå skinnet. Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet, og jeg blir rett og slett sliten av meg selv. I dag satte jeg meg ned og tenkte over hvorfor.

image

Her er min stabilt ustabile indre dialog før løp:

Skyhøye forventninger
Det er skyhøye forventninger til meg og min prestasjon på dette løpet. Det forventes at jeg leverer et sterkt løp.

Skyhøye forventninger?!?! Det er ingen som har høye forventninger, eller forventer noe som helst av meg. Den eneste som har disse forventningene til meg, det er meg selv. Og jeg bare stresser meg selv opp helt unødvendig.

Det har seg sånn at:
– Jeg har aldri løpt så langt som 60 km før.
– Jeg har løpt totalt 3 ultraløp i mitt liv.
– Jeg har vært skadet i lang tid.

Get a grip! Det eneste jeg trenger å gjøre er å komme i mål. Bare det i seg selv er en prestasjon, ny pers og seier.

Løpekne
Jeg har også en mental sperre når det gjelder skaden min, løpekne. Jeg er livredd for at den skal komme tilbake.

Det er nesten sånn at jeg tenker på meg vondt i kneet. Jeg tror ikke det er så mange som utfører mindfullness mot kneet sitt, så mange ganger i løpet av en dag, som det jeg gjør!

Når alt kommer til alt så er det sånn i livet at man må hoppe i det, ta noen sjanser. Får jeg vondt i kneet så får jeg vondt i kneet. Jeg har allerede booket time til Naprapat på mandag, og han ordner.

Løpsdisposisjon
Jeg har tenkt på 100 strategier for dette løpet. Nå har jeg landet på en plan der jeg disponerer tid ganske strengt. Denne strategien skal gå meg i mål innen makstiden, selv om kneet blir trøblete og jeg må gå.

Run Happy
Nå er det på tide å senke skuldrene. Det er bare et løp. Alt jeg trenger å gjøre er å løpe. Kose meg. Nyte tiden i terrenget. Løpe mitt løp.

image