Jeg har noen spøkelser hengende over meg, det kan være tider jeg ikke greier å slå eller øvelser jeg ikke får til!

Et av spøkelsene har vært halvmaratontida mi. Persen har siden MSM 2013 vært 1.30.28, og jeg har siden ikke vært i nærheten av å slå den. Frustrerende, men samtidig har det vært snakk om minutter, så den der magiske 1.30 grensa har kun vært en drøm, ingenting annet. Jeg har ikke en gang turt å prøve, så håpløst har det vært 😦

Så på søndag, på Håkøya halvmaraton,  skjedde det! Liksom helt ut av det blå!! Eller, kanskje ikke! Jeg visste jeg var i god form, men tanken på å perse i en såpass tøff løype var ikke i tankene mine en gang. Jeg skulle bare gi jernet og få en god treningsøkt frem mot det STORE målet i november.
Jeg starta som alltid fort ut (greier aldri å justere meg der) og etterhvert fant jeg en fart jeg håpa jeg ville klare å holde.
Jeg så på km tida at den lå rundt 4.07, men jeg var jo ikke halvveis 😱

Før vending er det bakke opp og bakke ned, da tenkte jeg at jeg får være fornøyd med en tid under 1.32. Det er jo allikevel ei bra tid.  Første mila løp jeg på 42.30 ca.
Etter vending og bakke opp og bakke ned greide jeg å dra på litt. Ved Håkøybrua er det 5 km til mål og da skjønte jeg at jeg liksom lå å vaka rundt 1.30. Skulle jeg tørre å satse? Jeg turte det, heldigvis ! 
Endelig turte jeg, det fikk briste eller bære! Jeg løp og løp, prøvde å presse hele veien og det kjentes greit ut, sliten og litt stiv,  men ikke så det hemma meg. 1,2 km fra mål hadde jeg 6 minutter på meg. DA….. dette roter du ikke bort, Ultraguro!!

Klokka stoppa på 1.29.08!! JAAAAA!

Plutselig følte jeg meg 10 kg lettere og jeg har ett spøkelse mindre :D:D:D

Det er mange som spør hvordan jeg får tid til å trene, gå på fjellet, kjøre på fotballkamper, delta på dugnader etc. Vel, det hele handler rett og slett om god planlegging, prioriteringer og en vanvittig lyst til å trene. For det er faktisk treninga som driver meg mest, ikke tider eller løp, selv om det faktisk er greit å ha noen mål å jobbe mot. Men det er trening jeg driver mest med, og det trives jeg utrolig godt med 😊 Jeg er så heldig at jeg liker å trene hardt. Selvsagt blir jeg sliten og har lyst til å gi opp, men følelsen av å ha gjennomført en knallhard økt (HIT-økt) er for meg helt uslåelig. Ikke sikkert at den er så hard for andre, men jeg bryr meg kun om meg selv og det jeg er i stand til å prestere.

Planlegging er stikkord nr 1. For det første, så ser jeg ikke alle kampene mine barn spiller, alle tre spiller fotball, men jeg sørger for at jeg ila en fjorten dagersperiode har sett minst en kamp av dem hver. Tromsø er ingen stor by, så de kan fint komme seg til de fleste kampene selv, ihvertfall de to eldste.

Jeg har god oversikt over familiens gjøremål den kommende uke og planlegger treningene utifra det. Veldig ofte trener jeg rett etter jobb. Jeg kan gå kl 15 fire dager i uken og da velger jeg å gjøre det sånn, slik at ettermiddagen er fri til å være med familien. Man får til det man har lyst til. Mye av lærerjobben er papirarbeid og det kan jeg fint gjøre på kveldstid!

I år har jeg også mulighet til å trene før jobb en gang i uka. Enten så løper jeg til jobb, eller tar en intervall eller styrkeøkt på Evo. Alt for at det skal gå minst mulig utover familien. Bagen min med utstyr til trening pakkes kvelden før, oppi den ligger treningsklærne, men også den ernæringa jeg trenger for å få best utbytte av treninga. Dvs. Herbalife24 Prolong og Herbalife24  Strength.

Mange vil nok si at jeg både er egoistisk og sær, det får så være. Dette funker for meg 😊 Og treningsopplevelsen og ikke minst deltakelse på ultraløp vil jeg ikke være foruten!

Ja, så kom den helga igjen 😛 Alltid helga etter oppstart på jobb. I år var den langt fra så stressende som i fjor, heldigvis 🙂

Gjennom sommern har jeg trent jevnt og trutt, både styrke og intervaller og mange løpeturer. Det har tross alt vært ferie, så de fleste turene har liggi mellom 1 – 1,5 t. Så forferdelig mye har jeg ikke trent, men stort sett hver dag.

Ultraen på Ble (som var helt fantastisk 🙂 ) hadde fortalt meg at fjelltrening har vært fraværende i år, så det å melde seg på trippelen i Tromsø var vel ikke det mest veloverveide jeg har gjort. Er jo «litt» fjell her 😉

Jeg er heller ikke veldig begeistra for motbakkeløp, men jeg har den innstillinga at man noen ganger må komme seg ut av komfortsona (gjelder i grunn kun trening) og det er mye lettere å gjøre i konkurranser.

Fredagen stod jeg på start ved Tromsø camping og kikka opp på Fjellheisen. Jaja, det tar jo ikke så lange tida. Pyton, men ganske kort. 2,4 km og 450 høydemeter. Været var jo helt upåklagelig. Litt smerte kan jeg tåle. Jeg starta ut og merkelig nok gikk det mye greiere enn jeg hadde trudd. Orka heller ikke å pushe 100%, jeg hadde jo et mye viktigere og ikke minst artigere løp i vente på lørdagen 🙂 Og opp kom jeg. 1 min og 9 sek raskere i fjor, det er bra, selv om løypa var ca 200m kortere i år. Ikke sysns jeg det var så pyton som jeg huska fra i fjor heller. Nesten på toppen stod Åshild og heia på meg, herlige Åshild. 🙂

Lørdag sykla jeg over til dalen sånn litt over sju og satte meg på bussen som skulle frakte meg og de 60 andre til starten på Snarbyeidet. Vi er alltid heldige med været når det er ultra i Tromsø, men i år overgikk det alt.

Mange deltakere sleit med varmen både på hel- og halv ulta, men ikke jeg. Det er jo litt snodig for jeg er ikke så glad i varme når jeg løper.

Anyway…. Jeg hadde bestemt meg for å løpe mitt løp og håper å komme under 6 timer på de 50 kilometerne. Hilde Aders er det ikke noe å gjøre med, ho er helt suveren. Og de andre deltakerne visste jeg lite om. Jeg tok det rolig opp til Trollvasbu, trur jeg var det på ca. 31 min, det er ikke så verst. Videre løp jeg i mitt tempo og for første gang løp jeg hele veien mellom Trollvassbu og Nonsbu, der har jeg alltid tidligere blitt sur i låra og måtte gå litt.

Ved Nonsbu bar det videre, først litt opp og så ned til Blåkollkoia. Der blei jeg nesten tatt igjen av Kristin Harila, men holdt ho så vidt bak meg. Dreperen stod for navnet sitt i år, der syns jeg det var tungt, selv om det er en «liten» kneik. Ved Skarvassbu fikk jeg første antydning til krampe i låra. Ja, da var det bare å roe tempoet litt. Gjorde jo ingenting. Med det fantastiske været var det jo helt magisk på fjellet 🙂 Jeg passerte halvveis på 3.05. Kristin tok meg igjen og dro ifra.

Ved Tindfoten stod Åshild og heia på meg. Herlige, Åshild 🙂 

I nedoverbakke kjente jeg lite til låra og det var bare å løpe på. Ved Folkehjelpshytta var jeg plutselig nærme Kristin igjen. Ho og noen andre hadde løpt feil. Det er en del av gamet.

Oppover Svarthammeren greide jeg å holde et greit tempo, jeg bare går. stopper aldri, bare går 😉 Og rett etter Rødekors Hytta på toppen tok jeg igjen Kristin. Ho var sliten, akkurat som jeg håpa på 😉 Videre opp til Bønntuva så bare «fossa» jeg ifra. Jeg måtte det for jeg veit at ho er mye bedre enn meg i utforbakke. Når man kommer til Bønntuva er det stort sett bare nedover. neste mål var å komme seg over Fløya og ned til Fjellheisen. Tenke om målgang hadde vært der – i det været. Det hadde vært stemning det 🙂 Men neida, det var jo ei hel mil igjen 🙂

Jeg syns alltid at den første delen fra Fjellheisen er tung, man forventer at det skal gå ned, men det går minst like mye opp i starten. Det som er motiverende er at man tar igjen en del halvultaløpere den siste delen av løypa. Gøy å vite at jeg har løpt dobbelt så langt som dem, men allikevel greier å holde høyere fart 😛

Siste 5 km er de kjedeligste. Nedover grusveien i Tromsdalen, det deilige er at man kan slippe på litt. Jeg hadde kontroll på klokka og trudde at jeg hadde en mulighet på 6-timersgrensa. Like ved Dalheim lå det en løper på bakken, han hadde heldigvis fått hjelp av en turgåer, så jeg bare varsla funksjonærer når jeg kom til skytebanen. det vist seg at han måtte hentes i ambulanse 😦 Heldigvis gikk det bra, men han var dehydrert. Ikke rart i den varmen.

Målgang var lagt om litt, så løypa er vel 750 m lengre og med noe motbakke, så der røyk håpet om å komme under 6 timer. det ville jeg klart med den ganmle målgangen, men sånn er det. Kom i mål på 6.03.54 og var kokfornøyd. Pers bleii deg også, selv med lengre løype. Og jeg blei faktisk nr 2 🙂 🙂

Varmen plaga meg ikke, men så var jeg veldig nøye med å drikke underveis. Det er heldigvis mange drikkestasjoner. Jeg drakk nok opp mot 0,5 liter på hver stasjon, i tillegg hadde jeg med meg 2,5 liter Herbalife prolong i sekken. Så til sammen fikk jeg nok i meg en ca 7 liter væske ila seks timer.

Eter målgang fikk jeg massasje av Maria i Naprapatlandslaget. DET trengte jeg 🙂

Akkurat på lørdag regner jeg meg som verdens heldigste. Jeg fikk gjøre det jeg liker aller, aller best. Løpe langt og lenge i verdens fineste natur i et vanvittig knallvær 🙂

Og hvem venta i målområdet på meg – og kjørte meg hjem? Jo, Åshild ❤

På søndagen våkna jeg, litt overraska over at beina var så gode! må ha vært massasjen – og kanskje litt erfaring 😉

Nå skulle jeg i hvertfall ut av komfortsona. Det er jo bare «idioter» som frivillig løper fra Tromsø Camping (8moh) og opp til Tromsdalstid (1238moh). Fytti. Heldigvis var det overskyet og ikke fullt så varmt som dagen før:-) Jeg la meg langt bak i feltet med ett mål for øye, å komme meg opp! Jeg pusha ikke sånn at jeg fikk så veldig mye syre, tar bare lengre tid før jeg kan ta skikkelig i på styrkeøktene. Jeg visste at hvis jeg gjorde det ok, så ville jeg bli nummer 2 på trippelen. 1t 46min og 53 sek etter start stod jeg på toppen. Snaut 7 minutter dårligere enn i fjor, men med litt lengre løype. Og det verste av alt, det var jo en fin tur 🙂

Dessuten så smilte jeg fra øre til øre når jeg kom på toppen, for der stod ingen ringere enn Åshild 🙂 Herregud, det kaller jeg venn 🙂

Vi gikk i lag ned og når vi kom ned til grusveien, 5 km fra start, kunne jeg bare hive meg på sykkelen, for den hadde snille Åshild frakta opp på lørdagen 🙂

Kort oppsummert blei denne helga mye bedre enn jeg noen gang kunne drømt om 🙂

Ikke helt planlagt, men ei drøy uke før løpet melte jeg meg på. Har ei barndomsvenninne som har hytte på Ble, men sjøl har jeg aldri vært der. Dette var jo en god anledning til å oppleve Blefjell, dessuten var jo ikke distansen så skremmende lang heller 😉 Lite visste jeg om hvilken utfordring det skulle bli.

Jeg dro oppover fredag ettermiddag etter å ha kost meg på stranda hele dagen. Telt, sovepose og madrass var med. Jeg ankom sånn rundt kl. 20, da hadde jeg stoppa på alle bensinstasjoner og butikker på vei oppover for å få tak i myggmiddel, men det var det ingen som hadde. Det blei noen stikk for å si det sånn 😉

Jeg satte opp teltet på en idyllisk plass 1,5 km fra start. Jeg tok på meg treningstøy, jogga ned til starthytta og slo av en prat med arrangørene og andre ultraløpere. Alltid hyggelig med ultrafamilien som blir utvida for hvert eneste løp jeg deltar på 🙂 Etter en kort prat, der jeg for alvor får høre at løypa er tøff, løp jeg tilbake til teltet. Hmm, ikke helt det jeg hadde tenkt når jeg dro. Tenkte jeg skulle løpe gjennom og komme meg hjem til bursdagsbarnet (Håkon 13 år) og Christian som kom til Sandefjord etter at jeg reiste til Ble og som jeg ikke hadde sett på 3 uker. Jaja, det får gå som det går 😛

Som alltid når jeg skal tidlig opp så sover jeg dårlig. Starten var kl. 07.00 I tillegg regna det skikkelig på natta og jeg lå krøka sammen for at jeg ikke skulle være borti teltduken, for da hadde jeg blitt våt 😉 Jeg sovna til slutt, men våkna midt på natta av at jeg drømte at jeg hadde forsovet meg, at kl. var 09.30. Snakk om mareritt, det hadde vært skikkelig flause. Hehehehe.

Jeg kom meg heldigvis til start, med sekken klar med vinn/vanntett jakke, 2,5 liter prolong + brødskiver og barer i reserve. Det regna litt i starten så jeg valgte å ha på meg regnbuksa. Den tok jeg faktisk aldri av meg, godt med den selv når det blei opphold for det blåste kraftig på fjellet.

Starten gikk og vi løp avgårde. Jeg bruker å løpe så lenge jeg kan før jeg må gå, for da er det så lett å fortsett med den gåinga. Hahahaha, denne gangen gikk jeg allerede etter 200 m 🙂 Vått, vått og atter vått. Det kan vel være en god beskrivelse. Det blei fort motbakke også og jeg kjente raskt at det har blitt altfor lite fjellgåing på meg i år. Både i vinter, på ski, og i våres. Sur i låra og etter ei mil var jeg skikkelig sliten. Bare 4,6 mil igjen 😛 Dessuten var det tåke den første mila og ikke så lett å se all merkinga, selv om jeg er veldig fornøyd med den og løp ikke feil en eneste gang. Sikkert fordi jeg ikke løp så fort.

Dette er en av de tøffeste løypene jeg har vært med på. for meg var mye uløpbart, masse stein og vått og myr og jeg veit ikke hva !! Men herregud for et fantastisk fjellområde 🙂 Som vanlig løp jeg mye aleine, og de første drøye tre mila hadde jeg kun ei dame foran meg (Ninette) og ho er jo veldig god. To mil før mål blei jeg tatt igjen av Kristin, som tilslutt vant, 1 min foran Ninette de to var i en klasse for seg, jeg kom inn som nr 3, 30 minutter dem 😛 Da Kristin tok meg igjen var ho lett på foten som bare det og ho bare dro fra. Jeg er søkkimponert.

Det løpet jeg tenkte ikke skulle ta så fryktelig lang tid tok 9 timer og 43 minutter for meg. Ei meget krevende og tøff løpe, men gud bedre så fint 🙂 Jeg angrer ikke et sekund på at jeg deltok, selv om jeg faktisk vurderte å hoppe av og ta 18 km i stedet. Etter 18 km var det ikke noe valg, da gikk det faktisk ikke an å bryte 🙂 De siste 15 km var seige, da hadde klokka gått tom for batteri, så jeg hadde ingen peiling på hvor langt jeg hadde løpt, og det var jo ikke akkurat så mange holdepunkter i terrenget heller. Det var bare å følge merkinga. Jeg ville jo komme i mål tilslutt. Noe turgåere traff jeg, det var hyggelig og slå av en prat 🙂

På dette løpet brukte jeg 50 min lengre tid enn jeg brukte på Oslo Eco-Trail, som er 80 km. Det sier mer om løypa enn om meg. for i så mye dårligere form er jeg ikke blitt på snaut 2 mnd 😉 Artig med skikkelig utfordring.

I mål var det enkel servering, jeg spiste noen sokoladebiter, åsså åt jeg opp brødskivene som hadde liggi i sekken hele tida. Det er godt med mat etter en sånn anstrengelse. Jeg tok det med ro og fikk tom premie for 3. plassen. Ikke dårlig.

Og hjem kom jeg meg også tilslutt. Til tenåringen og mannen i mitt liv ❤

Nå får jeg se når neste ultraløp blir. Jeg syns kanskje at 145 km konkurranse på 4 uker holder for en stund 🙂

Da klokka ringte kl. fem søndag morgen var jeg ikke akkurat opplagt 😝 Kom meg ikke i seng før nærmere ett og sovna ihvertfall ikke før en time seinere. Feiring av broderns 50 årsdag på lørdagen var hyggelig og viktig. Og noen morrafugl er jeg ikke.

Jeg fikk i meg en shake før jeg satte meg i bilen med kurs for Gjerdrum. På veien (Sande) plukka jeg opp Åshild, koselig å få en ultraopplevelse i lag.

Vi kom tidlig fram, fikk startnr og pakka sekkene. Dvs fylte på med prolong og noen barer for sikkerhetsskyld. Bussen til start tok en drøy halvtime så det blei litt venting i startområdet før vi blei sluppet løs 🙂 Da fikk man prata med mange i det trivelige ultramiljøet.

Kl. ti gikk starten, det gikk greit. Som alltid starter jeg raskt ut og la meg i fremre del av feltet. Det tok ikke lang tid før jeg løp aleine. Jeg bare nyter å løpe og i en sånn løype er det jo bare fantastisk. Inni skauen en plass merka jeg at jeg hadde et par bak meg, jeg løper i mitt tempo så enten så får de løpe forbi eller så følger de etter. Og de gjorde det siste. Det gikk ganske fort for sti å være. Jeg fikk en god flyt og følte at beina var gode. Etter 15 km ca kom vi til et grusveiparti med ganske grov grus. Det var ekkelt å løpe på, og når jeg ikke er glad i grusvei i utgangspunktet blei det litt tungt for psyken. Siden det hadde gått ganske fort på stiene hadde jeg ikke fått i meg så mye prolong som jeg burde. Hadde ikke lyst til å slakke på farta og å drikke i det partiet ville være det samme som å provosere frem et fall. Noe fikk jeg i meg, men ikke nok. På grusveien løp gutta fra meg ( de viste seg at jeg hadde et haleheng på seks mannfolk 😁 ). Jeg tok det litt roligere enn dem, fikk i meg drikke. Etter 20 km kom vi endelig inn i litt skog igjen, men da var jeg blitt bra stiv av den grusveien og måtte gå litt for første gang. F.. også! Har man først bynt å gå så er det liksom gjort.

Jeg greide allikevel å komme meg i gang igjen, men stiene hadde vært og var krevende hele løypa. Vått og sølete i partier, men også tørr og myk. Veldig skiftende. Utrolig moro, men som sagt tungt og krevende 🙂 Jeg pusha på så mye jeg greide, lå på grensa hele veien, men jeg visste at distansen ikke var lengre enn at hvis det sa stopp så ville jeg i allefall greide å gå resten. På slutten kjente jeg krampetendenser og når jeg da falt 8 km før mål blei det ikke bedre. Jeg greide å holde dem nogenlunde unna, men det var ikke lett. Ett lite feilsteg, sparking i en rot etc. er nok til at det knyter seg.

Å komme i mål var utrolig deilig og tror neppe jeg har vært så sliten etter et ultraløp. Jeg er veldig fornøyd med at jeg greide å pushe selv om beina var vonde og uten at det gikk ut over ultraopplevelsen. Løypa var helt super, tøff og artig. Akkurat sånn jeg vil ha det:) Og når man klokker inn til 5 t og 39 min og 4.plass så klager ikke jeg ihvertfall. Nok en super løpsopplevelse! 🙂 Takk til Olav Engen og resten av supportmannskapet 👍 dere er toppen 🙂

Nå blir det noen dager roligere. I dag blei det en gåtur til Yxney og Tønsberg Tønne.

Sommerferien skal nytes og er jeg heldig blir det vel et par ultraløp og et par andre løp før jeg setter snuta mot Tromsø i August 😁😁😁

Årets utgave av MSM skulle bli veldig spesiell for meg.

11. november 2014 fikk en av mine venner et kraftig hjerneslag når ho var ute på en treningstur. Den neste mnd. var tilstanden hennes kritisk og ho var lam i hele venstre side. Heldigvis kom ho seg og har hele tida vært fast bestemt på at ho skal delta på MSM. Hver gang jeg har snakka med ho (noen som har vært altfor sjeldent dessverre, dårlig samvittighet 😦 ) har ho sagt: «Jeg tenker på deg hver gang jeg trener, Guro. Du er min motivator. Jeg skal klare det!!» Tja, hva skal man si. Er jo bare helt fantastisk å være til motivasjon for noen som kjemper seg tilbake til livet.

Så da stod jeg på startstreken på minimaraton (4,2 km) sammen Heidi, tanta hennes og ei venninne av Heidi. Før start blei vi intervjua av både Avisa Tromsø og Nordlys.

Artikkel i itromso

Kl.18.00 gikk startskuddet. Vi venta til alle andre var starta, så gikk vi. Det blei rask klart at vi kom til å bli de siste, men det gjorde ingen verdens ting. Vi prata og lo og mange heia på oss underveis. Da vi kom til Grandhjørnet kom de første på vei mot mål allerede. Det var supergøy å få heie på alle deltakerne på minimaraton. Heidi gikk jevnt og trutt i sitt tempo. Ved fylkesbygget kom mora hennes løpende og da blei det klemmer og godord. Da blei det enda tydeligere for meg hva denne familien har gått gjennom det siste halvåret.

Vi var så langt bak at veivaktene var borte, men heldigvis visste jeg ruta, for noen shortcut hadde ikke blitt akseptert av Heidi. Makan til stabeist 😉 Da vi runda ved Bjerkakerbanen og kom ned på Strandveien tok det ikke lang tid før vi møtte startfeltet på Adidas mila. Kjempegøy, selv om vi måtte stoppe nesten helt opp for ikke å bli nedrent 😉 Jeg fikk heia fram Håkon også, som løp mila 🙂 Den siste kilometeren gikk jeg baklengs, fungerende som hare for Heidi. Ho syns de var godt med noen som gikk foran og holdt farta oppe. Heidi gikk på som bare det, positiv og blid 🙂 Samtidig hadde jeg kontroll på miladeltakerne som jeg visste kom til å ta oss igjen.

Bortover Storgata var det flere og flere som heia på oss. Ved et par tilfeller måtte jeg snakk litt TYDELIG til noen funksjonærer som ville at vi skulle flytte oss. Helt greit at vi ikke skulle gå i veien for de som løp mila, det sørga jeg for, men vi deltok også på løp. Vi brukte bare naturlig nok litt lengre tid 😉 Hadde de kikka etter var det ikke veldig vanskelig å se det. Rett før mål blei det litt følelsesladet for Heidi. Fy flate, tenk at ho greide det. Helt fantastisk. Jublende gikk ho over målstreken. Ikke blei ho sist heller, det blei jeg 😀

Dette er nok det viktigste og mest meningsfulle løpet jeg noen gang har løpt!!

Jeg venta ca. ti minutter på Håkon som fullførte mila på 55. 27. Veldig bra.

Vi dro raskt hjem og jeg fikk i meg mat og litt hvile før jeg satte kursen for byen og start på halvmaraton.

Man får virkelig satt livet i perspektiv når man opplever deg jeg opplevde på minimaraton, så det var med lave skuldre jeg startet halvmaraton. Under 1.33.00 var målet for dagen, men det hadde jeg liten tru på. Jeg har ikke vært spesielt god i år på «korte» distanser 😦 Drit i, tenkte jeg. Løp, ha det gøy og gjør det beste du kan.

Ved Polaria blei jeg kjempeglad. Der stod supportgruppa mi. Bendick, Tony, Camilla, Kristine og Kay. De fulgte meg hele veien . De ga meg oppmuntrende tilrop og sårt tiltrengt påfyll. Fy flate å mye lettere det er å gi det lille ekstra når Tony gir konstruktive tilbakemeldinger på løpinga. Når det gjelder trening og løp er det han jeg stoler mest på. Han kjenner meg best. Veit hva jeg tåler, hva jeg er god for og hvilke «knapper» det er lurt å trykke på for å få meg til å tenne litt ekstra 🙂

Jeg følte selv at jeg hadde kontroll, greide å løpe fort, men ikke sånn at smellen kom. Pulsklokka var på, men jeg hadde med vilje ikke km tida på visning, kun totaltida. Grunnen til det er at det ofte forstyrrer mer enn det hjelper. Jeg er utrolig god til å psyke meg selv ut 😉

Å løpe gjennom Storgata mot mål er en helt utrolig opplevelse, selv for meg som egentlig ikke er så glad i publikum. Det er en grunn til at jeg trives best på terrengultra. Jeg syns ikke så godt 😉 Jeg løp det jeg kunne mens publikum jubla. Å løpe forbi Solid der masse Northern Runners står og heier er jo bare fantastisk 🙂 Jeg kom meg i mål, med stive bein, men med en fantastisk god følelse. Tida blei 1.31.20, langt foran målet 🙂 Helt klart mitt aller beste løp i år (kanskje med unntak av Eco Trail). Hvem sier at ultraløpere ikke kan løpe fort? Det kan vi så visst det 😉

Veldig hyggelig var det at Bendick, Tony og Camilla venta i mål og jeg hadde noen å dele det med 🙂 Den første følelsen. Ikke galt av ei gamal røy å vinne klassen sin (K40-44) og bli nr. 4 totalt av damene. Det var tross alt lang over 600 damer bak meg 🙂 Jeg er også imponert over Bendick som må ha sykla over 2,5 mil til sammen lenge etter leggetid, men bor man i midnattsolens rike så er det absolutt lov en gang i blant.

Tusen, tusen takk til supportgruppa mi 🙂

Jeg har lenge hatt lyst til å delta på Norges største ultraløp, men har liksom hatt dårlig samvittighet for familien og alt som skal gjøres hjemme. Vi har et hus som MÅ males – og det er min jobb 😝. Men jo nærmere datoen kom, jo mer ville jeg delta. Onsdag i forrige uke meldte jeg meg på, og selvsagt på den lengste distansen.

Jeg har sliti med litt av hvert denne våren og løpsresultatene har ikke vært bra, så jeg trengte et Ultraløp for å få godfølelsen tilbake. Det er det absolutt artigste jeg gjør. Malinga får bare vente 😉 

Jeg rakk akkurat startnr utdelingen på Sport 1 så jeg slapp og hente det på løpsdagen 🙂 

 

Etter en natt med heller dårlig søvnkvalitet, våkna jeg klar til 80 km i Oslo marka. Litt av ei rute 🙂 

Under frokosten hørte jeg to karer snakka sammen: De 50 første km er oppvarming ( Tryvann ca), det er først da løpet starter. Jeeezes, tenkte jeg, hva er det jeg har begått meg ut på, igjen 😜 Men fyren hadde helt rett! 

  

 Akkurat i det starten gikk kl 10 hører jeg en sier: Herregud, jeg har så vondt i kneet! Hahahaha, smart å legge ut på 80 km da 🙂 

Jeg har sliti med baksida av låret og var veldig spent på om jeg kom til å bli stiv. Og jada, etter ei mil var jeg stiv, etter 8 mil, ikke fullt så stiv 😁 De første 15 km syns jeg var tunge, mye asfalt, og det liker jeg ikke. Men fy fanken så fint det var. Oppover Akerselva. Jeg visste ikke at det var så fint! Og finere skulle det bli langs ruta. Oslofolket er heldig, og komplette idioter hvis de ikke bruker marka. 

Videre var det mer variert og endel bakker. Da er det bare å gå, å få syre er jo idiotisk. En eller annen plass før Holmenkollen ( husker ikke hvor, men ved et vann, Sognsvann :D) så jeg en iskiosk og jeg fikk akutt lyst på saftis. Den kan selvsagt være fordi det knall sol og jeg var pittelitt varm 😛 Nå har jeg fått farge fra midt på leggen til midt på låret – riktig så fint 😉

Jeg fikk løpt rundt Holmenkollen . Akkurat idet jeg passerte Holmenkollen kapell kom det ut et brudepar , og her kom jeg løpende , hadde bare 45 km igjen på det tidspunktet. Hele denne tida hadde jeg kun blitt tatt igjen av løpere, ikke tatt igjen noen 😦 Jaja, jeg hadde et fokus og det var å komme i mål før kl 20.00. Jeg passerte 36 km på 3.36 så jeg var godt innafor. Bare å konsentrere seg om seg selv.

Etter Holmenkollen trudde jeg det skulle bli enklere . Hahahaha, så feil kan man ta 🙂 Opp til Tryvann og ned fra Tryvann 🙂 og så masse opp og ned på stier og jeg veit ikke hva. Da jeg passerte 27 km merket (avstand til mål) tråkka jeg nedi ei myr til kneet. Jeezez, tenkte jeg, nå kommer krampa, men neida 🙂 Den holdt seg faktisk unna hele løpet. Det forteller meg at jeg har vært flink i forkant av løpet med å innta ringer og Herbalife Prolong og at påfyll av prolong under løpet er alfa omega. Klapp på skuldra til meg.

Den verste delen av løypa var fra 50 til 60 km. Det husker jeg fra Kristins Runde også. Det var både for at det er tøft psykisk denne perioden, langt igjen, og fordi der var løypa var teknisk tøff. Da vi kom til Fossum var det siste drikkestasjon og 18 km til mål. Her var løypa tøff med smale stier opp og ned, men fy flate så fint!! Jeg er så imponert over Oslomarka, og jeg bor i Tromsø som bare er helt fantastisk.

Endelig kom jeg til Lysaker 9 km fra mål. Da hadde jeg for et par km siden tatt igjen ei dame. Etterpå fant jeg ut at det var en av forhåndsfavorittene. Det var jo litt gøy. Det så ut som ho sleit med kamper, det var jo ikke så gøy 😦

Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde mulighet til å komme i mål på under 9 timer, det hadde jeg ikke en gang tenkt var mulig! Jeg greide å speede på selv om det var 7 km med den forhatte asfalten! Siste 9 km løp jeg faktisk på 43 minutter , ikke verst med 71 km i beina :D💪 900 meter fra mål tok jeg igjen ei dame til. Jeg blei litt skremt da, for da var ho skikkelig bleik og jeg var redd ho ikke skulle komme seg i mål. Heldigvis var det en funksjonær i nærheten så jeg kunne løpe inn. Ho kom seg i mål heldigvis.
Jeg kom i mål på tida 8.53.50 og er jeg superførnøyd med og skikkelig stolt. Nr. 9 av 45 damer, herregud det er ikke til å tru. 7 ende beste norske løper 😊 Dette var virkelig det jeg trengte. Jeg er ganske så god på Ultraløp og det er det desidert morsomste jeg gjør 🙂  

 Oslo Eco Trail ga mersmak. Supert arrangement , flott og krevende løype og strålende løpevær :):):)

  Jeg vil være med til neste år også 🙂