hinduisme

Hinduisme er et samlenavn på mange ulike religionsformer som har oppstått på det indiske subkontinent gjennom flere tusen år. Hinduismen som sådan har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men begrepet brukes som et samlenavn på en mosaikk av religiøse tradisjoner, ideer og praksiser.

Hinduismen har ingen stifter, trosartikler eller fast organisert lederskap, men mange av de tradisjonene den er sammensatt av, har både stiftere, enhetlig lære, autoritative tekster og sterke organisasjoner. 

Andre religioner som har oppstått i India – jainismen, buddhismen og sikhismen – forholder seg til andre stiftere, tekster, trosartikler og lederskap enn de religiøse organisasjonene som inkluderes i betegnelsen hinduismen.

Mange av hinduismens retninger har enkelte grunnleggende forestillinger felles med de øvrige indiske religionene. Dette gjelder først og fremst forestillingen om gjenfødsel, karma, og at det endelige målet for det religiøse liv er å oppnå frigjøring fra gjenfødslenes rundgang.

Hinduismen omfattet i 2017 noe over 1100 millioner mennesker. Det anslås at det vil være 1161 millioner hinduer i verden  i 2020, som vil utgjøre 15,2 prosent av verdens befolkning. Hinduismen har fortsatt sin største utbredelse på det indiske subkontinent. I India er hinduismen den dominerende religionen, og omfatter rundt 80 prosent av befolkningen på 1,4 milliarder. Det samme er tilfellet i Nepal, der om lag 81 prosent er hinduister. Hinduismen har også stor utbredelse på Sri Lanka (12 prosent) og Bangladesh (9 prosent).

For øvrig finnes hinduismen overalt der indere har utvandret, det vil si at det nå bor hinduer i de fleste land i verden. Det har også vært en god del konvertering i Europa og Amerika av personer som har en ikke-hindu bakgrunn, men som nå regner seg, eller kan regnes som hinduer.

Store hindubefolkninger finnes på Fiji, i Sør-Afrika, Trinidad, Surinam, Mauritius og Guyana. Også i Vesten finnes mange hinduer, særlig i Storbritannia, Canada og USA, men også i Frankrike, Tyskland og Sveits. I Norge er det over 20 000 hinduer. 

Hinduismen hadde tidligere betydelig utbredelse i Sørøst-Asia, og fremdeles er flertallet av befolkningen på øya Bali i Indonesia hinduer. 

Selv om India nå er inne i en dramatisk urbaniseringsperiode, bor fortsatt mer enn halvparten av Indias befolkning i landsbyer, og landsbysamfunnet kan vise til en ubrutt kontinuitet tilbake til den første jordbrukskulturen.

Enkelte trekk ved det religiøse liv i landsbyene, for eksempel tilbedelse av lokale gudinner, såkalte «mødre» som beskytter landsbyen og gir fruktbarhet, går tilbake til forhistorisk tid.

Den første bykulturen oppstod for om lag 4500 år siden langs Indus-elven. Det er sannsynlig at mange trekk i hinduismen har sin opprinnelse i Induskulturen, men så lenge forskerne ikke kan tyde denne kulturens skriftsystem, er det vanskelig å avgjøre omfanget av en eventuell påvirkning.

Etter om lag 1700 fvt. begynte grupper med nomader å vandre inn på det nordindiske slettelandet fra fjellene i nordvest. Disse nomadene besto av ulike grupper, men alle snakket indoeuropeisk språk. Noen snakket sanskrit, som er nært beslektet med gresk og latin. Disse blandet seg gradvis med den eldre befolkningen.

Religionen til de indoeuropeisktalende nomadene kalles vedisk religion og var dominert av offerritualer rettet mot ulike guder, som til dels har nære paralleller i romersk og norrøn religion.

• Indra var en idealkriger som, styrket av den guddommelige soma-drikken, nedkjempet fiender og drepte et slangelignende uhyre som holdt det livgivende vannet tilbake. 
• Varuna var en allvitende og allseende gud som kunne holde sin hånd over sine tilbedere, men også straffe dem med sykdom.
• Agni var dels den synlige offerilden som brakte offeret til gudene, dels en selvstendig guddom.
• Soma dels var en plante, dels en berusende drikk som ble rituelt fremstilt av planten, og dels en guddom.

De indoeuropeisktalende nomadene hadde ingen forestillinger om gjenfødsel, som ble et dominerende trekk ved indiske religioner, men ønsket seg velstand, kyr og avkom i dette liv og kanskje en himmelsk tilværelse i det neste. Gudene ble anropt og lovprist i hymner. Flere samlinger av disse er bevart. Den eldste er Rigveda (sanskrit for «Strofenes viten»). På grunnlag av denne betegnelsen kalles deres religion vedisk.

Hinduismen er en mosaikk av tradisjoner og har ikke noe sentrum eller noen sentral organisasjon, men er et mangfold på alle måter, også på det læremessige. Mange hinduer er også svært pragmatiske i sin praksis og vil besøke ulike templer og guruer etter behov. Mange føler et nært forhold spesielt til en gud eller gudinne, men det betyr ikke at de ikke også har nært forhold til andre guder og gudinner.

Selv om hinduismen som sådan ikke har noen grunnlegger har det gjennom århundrene oppstått en rekke retninger med grunnleggere, hellige tekster og rituelle tradisjoner og hellig geografi.

Det er vanlig å dele disse i:

• vishnuismen
• shivaismen
• shaktismen

Dette er betegnelser som også brukes i hinduismens tekster. Purana-tekstene deles således i vishnuittiske, shivattiske og shaktistiske.

Shivaismen kan ha vært dominerende i senere faser av hinduiseringen av India som foregikk fra de første århundrene etter vår tidsregning, men vishnuismen ble etter hvert den største retningen. Individuelle religionssamfunn i hinduismen kalles sampradaya. De viktigste shivaittiske retningene (sampradayaer) er pasupataene, shaiva siddhanta, kashmir-shivaismen, lingayatene og nath-yogier (se Jacobsen 2010: 142-52).

De viktigste vishnuittiske retningene er shri-vishnuismen, Madhva sampradaya, pushtimarga, Nimbarka sampradaya, gaudiya-vishnuismen og varkarier (se Jacobsen 2010 124-31).

Shaktismen har ikke sampradayaer på samme måte, men fokuserer på ulike gudinne, spesielt på Durga og Kali. Men disse gudinnene tilbes også av andre hinduer.

I hinduismen er det ulike oppfatninger om hvordan guddommer fremtrer. Tre guder har dominert de siste to tusen årene: Vishnu, Shiva og Devi (gudinnen Durga). Alle tre er svært sammensatte skikkelser.

Vishnu er nevnt i Rigveda, men har ikke noen sentral rolle i den vediske religionen. Shiva har sin opprinnelse i hovedsak utenfor den vediske religionen. De vediske gudene som Indra og Varuna fikk etter hvert mindre betydning og forsvant til slutt så å si helt fra hinduenes religiøse bevissthet.

I hinduismen er det ingen skarp grense mellom det guddommelige og det menneskelige. Gud kan vise seg som menneske, eller mennesker bli betraktet som åpenbaringer av Gud. Et eksempel er Chaitanya, som av sine tilbedere betraktes som legemliggjøring av Krishna. Andre religiøse ledere, for eksempel Shankara, blir sett på som hellige forbilder uten nødvendigvis å fremtre som guddommelige. I den folkelige hinduismen, spesielt i bhakti, spiller hellige lærere og hymnediktere en sentral rolle. Deres uforbeholdne hengivelse til guddommen, typisk for de sør-indiske hymnedikterne, gjør dem til forbilder for menneskelig fullkommenhet.

Også i moderne tid er mange hinduiske lærere og mystikere blitt æret som hellige, for eksempel Ramakrishna. Mohandas Gandhi betraktes ikke bare som en politisk leder, men samtidig som en helgen, og ble derfor kalt mahatma ('den store sjel').

Bhakti, hengivenhet til en guddom har blitt en viktig kulturform, preget av en sterk emosjonell kjærlighet eller hengivenhet til en utvalgt guddom.

I Bhagavadgita beskrives ulike veier til frelse. Det er ulike tolkninger av disse, og hvor mange de er, men ofte skilles det mellom tre veier til frelse:

1. Handlingens vei, der alle handlinger defineres som lik brahmanenes offerritualer.
2. Kunnskapens vei, representert ved de ulike religiøse tankesystemene (samkhya, vedanta).
3. Hengivenhetens vei, som prøver å appellere til alle, menn og kvinner, høy og lav, lærd og ulærd.

En egen form for bhakti framsto som en bevegelse innen hinduismen fra omkring 500-tallet. Bevegelsen var først i Sør-India, fra ca. 1000 spredde den seg nordover.

Omtrent samtidig med bhakti oppsto en retning som kalles tantrismen (av tantre, «tråd, ledetråd», betegnelse på bevegelsens tekster), som også finnes i buddhismen. I den hinduiske tantrismen står Shiva og Devi i sentrum, oftest i fryktinngytende form. Devi omtales som Shivas shakti, hans kraft, men ofte er hun helt enerådende, som den høyeste guddom.

Karakteristisk for tantrismen er tanken om at hele tilværelsen utgjør en guddommelig enhet, og at denne enheten kan oppnås av tilbederen gjennom yoga og bruk av kraftfylte stavelser og formler (mantra) som er hentet fra tantraene.

Familien er den grunnleggende sosiale enhet i hinduismen. Den daglige tilbedelse i hjemmet av en eller flere utvalgte guder og de ulike ritualene som markerer overgangen for den enkelte fra et livsstadium til et annet, er selve nerven i hinduismen. Forankringen i familien var utvilsomt en viktig grunn til at hinduismen overlevde den muslimske erobringen av India, mens buddhismen, som var konsentrert i store klostre, gikk til grunne.

Det er ikke funnet bygninger fra Induskulturen som med sikkerhet har vært brukt til religiøs kult. De vediske nomadene som var bærere av vedisk religion hadde ikke templer og trolig heller ikke gudebilder; de utførte sine offerritualer i friluft, og selv om de konstruerte kompliserte altere, ble disse demontert etter bruk.

Fra de første århundrer evt. begynte hinduene å bygge templer, først i tre, men etter hvert i stein. Et hindutempel er først og fremst gudenes bolig. Den viktigste delen av tempelet er et lite rom der selve gudestatuen oppbevares. Den viktigste tilbedelsesformen er puja (sanskrit «oppvartning») som innebærer at guden blir oppvartet som en konge eller en høyt æret gjest. Om morgenen blir guden, representert ved gudestatuen, vekket og vasket, og det blir satt frem et måltid. Maten består oftest av søtsaker laget av kokt melk, ris og vegetariske retter, men guder som har en fryktinngytende karakter, som Kali og Bhairava, kan tilbys kjøtt og alkohol. Vann blir fylt i skåler, lys blir tent og røkelse brent.

Guden blir underholdt med musikk, tidligere også med dans utført av profesjonelle tempeldanserinner. Ofte blir guden i form av en statue ført i prosesjon til og fra tempelet på årlige festdager. Enten guden tilbes i det indre av tempelet, eller statuer føres omkring i prosesjon utenfor tempelet, er det tilbedernes fremste ønske å få gudens darshana (sanskrit «syn, blikk»). Det å se guden (i form av gudestatuen) og, like viktig, å bli sett av guden er den viktigste måten gudens nåde formidles på til tilbederne.

Selve tilbedelsen av guddommen, i hvert fall i de største templene, utføres av profesjonelle prester, oftest fra brahmanklassen. Brahmanene står høyest i kastesystemet, og de utfører livets overgangsriter i familiene, i alle fall blant de høyere kastene. De hjemløse, omvandrende asketene, som fortsatt finnes overalt i det indiske samfunnet, er derimot rekruttert fra alle kaster. De søker gjerne å etterligne Shiva med sin fremferd og sitt utseende. Det finnes også klosterordener, spesielt innen advaita-tradisjonen.

Hellige vann, fjell, elver og byer spiller en viktig rolle i hinduismen, og enkelte er store pilegrimssentre. Mest kjent er Varanasi (Benares) ved bredden av Ganges. For mange shivaitter er det den helligste by i India, viet Shiva og velsignet av den hellige Ganges-elven. En rekke andre steder langs Ganges er hellige: Gangotri der Ganges har sitt utspring; Hardwar (Haridwar) der elven kommer ned på sletten; Allahabad (Prayag) der den flyter sammen med Yamuna (Jumna), samt stedet der Ganges møter havet i Den bengalske bukt.

Andre kjente pilegrimsmål er byene Kanchipuram (Kanchi) og Madurai i Tamil Nadu, Narmada-elven, Rameshwaram-tempelet på Indias sørspiss, Jagannath-tempelet i Puri i delstaten Orissa, Mathura og Vrindavan i vestlige Uttar Pradesh. Det er mange tusen andre pilegrimssteder.

Det dominerende språket i hinduismens religiøse litteratur er sanskrit, det indoeuropeiske språket som nomadene som var bærere av den vediske tradisjonen, brakte med seg til India mot slutten av 1700-tallet fvt. De vediske hymnene (i Rigveda og de andre hymnesamlingene, Sama-, Yajur- og Atharva-veda) er forfattet på et særlig formrikt og alderdommelig sanskrit som kalles vedisk.

Hymnene ble lenge overlevert muntlig, og fortsatt resiteres de av brahmaner uten endring. Dette er den eldste ubrutte religiøse tradisjon i verden. De vediske hymnene regnes av hinduene som evige; de er formidlet til menneskene av guddommelige vismenn (rishier) som hørte dem i urtiden. De klassifiseres derfor som shruti (sanskrit «det som er hørt»), det vil si som åpenbarte, uforanderlige tekster. Sanskrit betraktes som et hellig språk, som devabhasha (sanskrit «gudenes språk»).

Hymnene ble fulgt av Brahmana-tekstene, detaljerte anvisninger og fortolkninger av det vediske offerritualet. Upanishadene, som ble forfattet fra 600-tallet fvt., peker fremover mot de senere filosofiske tekstene til de religiøse tankesystemene, også de med utgangspunkt i fortolkninger av offerritualet. Fra århundrene umiddelbart før og etter vår tidsregnings begynnelse stammer de to store indiske eposene Mahabharata og Ramayana.

Mahabharata, som består av rundt 100 000 dobbeltvers og trolig er verdenslitteraturens lengste verk, er beretningen om striden mellom de fem Pandava-brødrene, og slektningene deres i Kuru-klanen. Verket har mange innskutte skrifter, mest kjent er Bhagavadgita, Guds sang. Bhagavadgita har stått sentralt i deler av hinduismen helt til i dag, og var den første sanskritteksten som ble oversatt til et europeisk språk (til engelsk 1785, til norsk i 1982).

Ramayana er beretningen om prinsen Rama. Disse og andre tekster regnes som smriti (sanskrit «det som er erindret»), med andre ord som mindre evig og uforanderlig enn hymnene. En viktig forskjell er at Veda-tekstene ikke har et menneskelig opphav, de er apaurusheya, mens smriti-tekstene alltid identifiseres med en forfatter. Mahabharatas forfatter er Vyasa og Ramayanas er Valmiki.

En like viktig genre er Purana-tekstene. Det er i disse tekstene vi finner mange av fortellingene om hinduismens guder og gudinner. I Bhagavata-Purana er fortellingene om Krishnas barndom og ungdom; i Markandeya-Purana finner vi Devimahatmya, fortellingsdiktet om den store Gudinnen, Mahadevi eller Durga. Denne fortellingen feires i festivalen Durgapuja, som er særlig viktig i Bengal, og teksten resiteres i sin helhet. Puranalitteraturen deles gjerne i vishnuittiske, shivaittiske og shakta-tekster. I Puranatekstene finnes også et stort antall hyllesttekster til hinduismens mange hellige steder.

Purana-tekstene spilte antakelig en viktig rolle i brahmanenes overtakelse av lokale religiøse tradisjoner og i utbredelse av pilegrimstradisjoner, det vil si i spredningen av brahmanenes rituelle tradisjoner til store deler av India.        

Det finnes en svært omfattende filosofisk litteratur på sanskrit. Som lærd språk, ikke minst når det gjelder filosofi, har sanskrit vært nærmest enerådende blant hinduer helt til 1900-tallet. Filosofien har i hinduismen hatt frigjøring fra fødsel og død som mål og kan derfor ikke egentlig skilles fra religion; dette gjelder også kunnskapsområder som grammatikk og estetikk. Også den tantriske litteraturen er forfattet på sanskrit.

Med bhakti-bevegelsen kom Indias tallrike folkespråk til anvendelse. Tamil var det første språket som i praksis kom til å konkurrere med sanskrit innen religiøs litteratur, men etter hvert kom alle de indiske hovedspråkene til å få en rik religiøs litteratur. Bhakti-litteratur, i stor utstrekning dikt, helgenbiografier og gjendiktninger av Ramayana, utgjør en stor del av denne litteraturen.

De seneste tiårene har også den indiske filmindustrien produsert utallige filmer for det indiske marked med temaer fra hinduismens mytologi og fra eposene Mahabharata og Ramayana. Det samme gjelder indiske tegneserier. Betydningen av disse nye mediene for videreføring (og standardisering) av hinduismen bør ikke undervurderes.

De eldste bevarte templene er fra Gupta-perioden (300–400-tallet evt). De er bygd i stein, men det må tidligere ha eksistert templer i tre, murstein og lignende. Det indiske tempel utviklet snart en grunnplan som med små variasjoner er bevart til vår tid: Selve helligdommen, der gudebildet oppbevares, garbhagriha (sanskrit «morslivshuset»), er et mørkt rom; det åpner ut mot en eller flere større haller, mandapa, der de besøkende samles og ritualene utføres.

Utenfor dette rommet kan det være en mer åpen veranda eller søylehall. Hovedtårnet ligger over det innerste «morslivshuset», og hele byggverket ligger gjerne på en plattform som har samme grunnplan som selve tempelet. Tempelet med eventuelle sidebygninger er ofte omgitt av en høy, firkantet mur, gjennombrutt av portaler som kan være praktfulle byggverk i seg selv. Hele tempelet oppfattes ofte som et mikrokosmos, det vil si som et bilde på universet.

Fra Gupta-perioden og den følgende tid finner vi en rekke templer hugd ut i klippeveggen i form av huler; de er ofte prydet med storslagne relieffer. Blant de eldste er Udayagiri i Gwalior (400-tallet evt.) med et 4 meter høyt relieff av Vishnu som villsvin; fra 400–700-tallet er hulene ved Badami og Ellora.

I en særstilling kommer det praktfulle Kailasha-tempelet ved Ellora, et monolittisk tempel (det vil si hugd ut av én steinblokk) fra rundt 760 evt., en jordisk kopi av guden Shivas bolig. Noe senere er Elephanta-hulen ved Mumbai. Senere ble imidlertid huletempler ikke lenger hugd ut i India.

I tiden etter Gupta-dynastiet kan tempelarkitekturen inndeles i to hovedstilarter: den nordlige (indo-ariske), karakterisert ved avrundede tårn og avrundet grunnplan, og den sørlige (dravidiske), karakterisert ved pyramideformet tårn og rektangulært grunnplan. Av eldre templer i den nordlige stilen er intet bevart i de større byene; muslimenes erobring fra 1000-tallet førte til omfattende raseringer, og materialer fra ødelagte templer ble ofte brukt til bygging av moskeer.

Av senere regionale skoler kan nevnes:

1. Orissa, 900–1200-tallet, kjent for Lingaraja-tempelet i Bhubaneshwar og Surya (Sol)-tempelet i Konarak, 1200-tallet.
2. Candella-dynastiets templer i Khajuraho på Nord-Deccan (900–1000-tallet), oppført i noe mindre målestokk, men overdådig utsmykket med skulpturer både utvendig og innvendig. Templene i Konarak og Khajuraho er kjent for sine erotiske skulpturer. Disse templene er oppført på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv.
3. Et tredje senter er Gujarat, 1000–1200-tallet, med blant annet Somnath-tempelet, som ble gjenoppført i sin opprinnelige form i 1959.

Sør-India har vært mindre utsatt for invasjoner og ødeleggelser. De eldste bevarte templene finnes i Aihole og Badami i Karnataka (400–700-tallet evt.); stilhistorisk inntar de en mellomstilling mellom nord og sør. Tempelanleggene ved Mamallapuram sør for Madras i Tamil Nadu er fra 700-tallet.

Enestående er her blant annet et relieff i friluft, om lag 25 ganger 10 meter, som illustrerer elven Ganges' nedstigning fra Melkeveien til Jorden. Flere templer er bevart fra Chola-dynastiet (900–1150), blant annet det over 60 meter høye Shiva-tempelet i Thanjavur.

Fra 1100-tallet begynte utviklingen av tårnlignende portaler, gopura, i de ytre tempelmurene. Dette ble etter hvert det mest karakteristiske trekk i sørindisk tempelarkitektur, idet tårnportalenes antall og dimensjoner stadig økte og ble dekket av et mylder av mytologiske figurer malt i sterke farger. Blant de mest kjente er Meenakshi-tempelet i Madurai, Srirangam-tempelet utenfor Tiruchirapalli og tempelet ved Rameshwaram, alle med anlegg fra 1500–1600-tallet.

En spesiell utvikling av den blandede Deccan-stilen er templene fra Hoyshala-dynastiets tid (1100–1300-tallet) i det sørlige Karnataka, karakterisert ved stjerneformet grunnplan, ofte fravær av tårn, og en uovertruffen rikdom av skulpturer og dekorative friser både innvendig og utvendig. Mest praktfullt er Hoyshaleshvara-tempelet i Halebid (1100-tallet), som i raffinert dekorativ utsmykning er uten like i India. En siste blomstringstid fikk Deccan-stilen i Vijayanagara-riket (1336–1565), for eksempel Vitthala-tempelet i Hampi.

Tempelarkitekturen innen hinduismen har ikke gjennomgått nevneverdig fornyelse siden 1600-tallet, og de fleste templer som er bygd i nyere tid, benytter ulike stilarter nokså fritt som dekorative innslag.

Fra litterære kilder vet vi at det tidlig har eksistert en malerkunst i India. Malerier har vært utført på stoff, tre og palmeblad, men de klimatiske forhold i India har ført til at intet av den eldste malerkunsten er bevart. Det er først i huletempler og senere i frittstående templer av stein at veggmalerier kunne overleve til vår tid. De eldste hinduiske veggmaleriene finnes i Badami, datert ved en innskrift til 578 evt.

Bevarte løse malerier er betydelig yngre. Først på 1400-tallet ble papir, innført fra Iran, tatt i bruk. Under islamsk påvirkning ble en miniatyrkunst utviklet på 1500-tallet, men det var først på 1600-tallet at en egen hinduisk miniatyrmalerkunst ble utviklet, først i Rajasthan og senere, på 1700-tallet, i fjellene nord for Punjab (Kangra, Chamba og så videre, den såkalte Pahari-skolen; «Fjellskolen»). Det finnes også tallrike lokale malertradisjoner, for eksempel i Bengal, Bihar og Orissa.

Med unntak av enkelte folkekunsttradisjoner har hinduisk religiøs malerkunst ikke fornyet seg siden 1800-tallet. En svært populær kunstform i vår tid er masseprodusert religiøs plakatkunst som er å finne i de fleste hjem; den er ofte nokså fri i fremstillingen av guder i nye kombinasjoner av ikonografiske elementer.

• Om utbredelsen av hinduisme - Pew Research Center

• Flood, Gavin: An introduction to Hinduism, 1996, isbn 81-7596-028-0. Finn boken her.
• Jacobsen, Knut A., editor in chief: Brill’s Encyclopedia of Hinduism. Six Volumes, 2009-2015. isbn 978-9004180475.
• Jacobsen, Knut A. Pilgrimage in the Hindu Tradition: Salvific Space. Abingdon: Routledge, 2013.
• Jacobsen, Knut A. Hyllest til Gudinnen. Oslo: Emilia, 2007
• Jacobsen, Knut A.: Hinduismen, 2010, isbn 82-530-2254-9. Finn boken her.
• Jacobsen, Knut A., red.: Verdensreligioner i Norge, 3. utg. ,2011 (kap. 3: «Hinduismen i Norge»), isbn 82-15-00064-9. Finn boken her.
• Jacobsen, Knut A., red.: Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter, 2001 (Verdens hellige skrifter), isbn 82-525-4101-1. Finn boken her.
• Michell, George: Hindu art and architecture, 2000, isbn 0-500-20337-7. Finn boken her.