biskop

En biskop er den øverste kirkelige lederen i et bispedømme. Bispeembetet er felles for en rekke større kirkesamfunn. Den norske kirke har tolv biskoper (2016). Bispemøtet, bestående av alle tjenestegjørende biskoper, ledes av preses (ledende biskop), som siden 2011 er knyttet til et eget bispeembete.

I Det nye testamente omtales ofte biskop ved siden av presbytere (gresk 'eldste'; Apg 20,17 og 28; Tit 1,5 og 7, jfr. Fil 1,1; 1 Tim 3,1 ff.). Om disse navn betegner det samme embete, eller om biskop er en annen gruppe embetsmenn enn presbyterne, er omstridt. Det varte imidlertid ikke lenge før det monarkiske episkopat utviklet seg i kirken, det vil si en forfatningsform hvor hver menighet styres av én biskop.

I begynnelsen av 100-tallet har vi i Ignatius' brev vitnesbyrd om de tre embeter: biskoper, presbytere og diakoner som en fast kirkelig ordning. Kampen mot gnostikere og vranglærere bidrog ytterligere til å befeste bispestillingens makt. I hvert fall fra slutten av 100-tallet inntok biskopen av Roma en særstilling, som etter hvert førte til at han som pave gjorde krav på anerkjennelse som hele kirkens overhode.

Den romersk-katolske oppfatning går ut på at biskopene er apostlenes etterfølgere, som gjennom den apostoliske suksesjon har mottatt Den Hellige Ånds nådegave. Handlinger som bare en biskop kan utføre, er ordinasjon, konfirmasjon, tilberedelse av den hellige salve, innvielse av res sacrae, for eksempel kirkeinnvielse, innvielse av abbeder og abbedisser og salving av konger. Biskopen utøver den kirkelige regjeringsmyndighet og har doms- og dispensasjonsrett i kirkelige saker i sitt bispedømme.

Biskopene fører ærestittelen reverendissimus ('høystærverdige'), plikter å bo i bispedømmet og å sende innberetninger til pavestolen. Utnevnelsen av biskoper har i den romersk-katolske kirke ført til mye strid mellom kirke og stat. I dag er bispeutnevnelser stort sett en kirkelig sak. Biskopens e mbetstegn er bispelue.

Ved reformasjonen ble bispeembetet utsatt for kraftig kritikk. Likevel ble det beholdt også i mange evangeliske kirker. Etter 1918 er bispeembetet etter hvert gjeninnført i de fleste tyske landskirker. I England og Sverige ble den apostoliske suksesjon, i form av biskoppelig ordinasjonskontinuitet, bevart ved innvielsen av de første evangeliske biskoper. I Danmark og Norge ble den brutt, da de første evangeliske biskoper (først kalt superintendenter) ble ordinert i 1537 av reformatoren Johannes Bugenhagen, som ikke selv var bispeviet. I de norsk-lutherske kirkesamfunn i Amerika er tittelen biskop ikke beholdt; det tilsvarende embete bestyres av en president, valgt til dette.

Biskopene i Den norske kirke ansettes av Kirkerådet etter et rådgivende bispevalg. En biskop innsettes i sin tjeneste ved en egen vigselshandling, bispevielse. Blant biskopenes viktigste oppgaver i Den norske kirke er å føre tilsyn med prestenes liv og lære, blant annet ved å foreta bispevisitas i hvert sokn minst hvert åttende år.

Biskopene innvier kirker og ordinerer nye prester. De medvirker også ved tilsetting av prester og er rådgivere for prestene og de kirkelige organer innenfor bispedømmet. Biskopene er også medlemmer av Kirkemøtet. Bispemøter er fra 1917 blitt en fast institusjon.

• bispedømme
• Bispemøtet