Odelstinget

Odelstinget, fra 1814 til 2009 den ene av Stortingets to avdelinger, bestod av 3/4 av Stortingets medlemmer. Resten av stortingsrepresentantene utgjorde Lagtinget. Lovforslag ble fremmet for Odelstinget. Selv om disse forslagene vanligvis kom fra regjeringen i form av en Odelstingsproposisjon (Ot.prp.), hadde også de enkelte medlemmene av Odelstinget rett til å fremme lovforslag. Det hadde derimot ikke lagtingsmedlemmene.

Ble et lovforslag vedtatt i Odelstinget, gikk det videre til Lagtinget. Hvis de to tingene ikke var enige, gikk lovforslaget tilbake for ny behandling i Odelstinget etterfulgt av ny behandling i Lagtinget. Var de to tingene fremdeles uenige, ble saken avgjort av Stortinget i plenum. Det var bare lovsaker som ble behandlet på denne måten. Andre saker, som for eksempel vedtak av statsbudsjettet, ble behandlet og avgjort i plenum. Odelstinget hadde sine møter i stortingssalen.

Odelstinget hadde også som oppgave å reise tiltale i saker for Riksretten.

Etter at Norge på slutten av 1800-tallet fikk et system med parlamentarisme og politiske partier, ble det vanlig å gi Odelstinget og Lagtinget samme forholdmessige partisammensetning som Stortinget. Etter dette forekom det i praksis ytterst sjelden at de to tingene var uenige. Delingen i Odelsting og Lagting ble derfor overflødig. Erkjennelsen av dette førte til et grunnlovsvedtak 20. februar 2007 om å avskaffe begge ting og la lover bli vedtatt av Stortinget i plenum. Den gamle ordningen ble imidlertid beholdt ut den stortingsperioden man da var inne i, slik at endringen trådte i kraft 1. oktober 2009.