Grunnloven

Kongeriket Noregs Grunnlov, Kongeriket Norges Grunnlov, utgjør sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges konstitusjon.

Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814, og datert og underskrevet den 17. mai 1814. Grunnloven var det sentrale dokument ved etableringen av Norge som selvstendig stat i 1814.

Forarbeidene til Grunnloven var flere utkast som ble lagt fram for Riksforsamlingen. Det viktigste var utarbeidet av Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen, det såkalte Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Selve utkastet til grunnlov ble skrevet av en konstitusjonskomité bestående av 15 av Riksforsamlingens medlemmer og ledet av Falsen.

Komiteen formulerte elleve «grunnsetninger» som ble debattert i plenum og dannet grunnlaget for det videre arbeidet i komiteen. Etter at den var blitt vedtatt 16. mai 1814, ble den dagen etter undertegnet av Riksforsamlingens presidentskap og overrakt til prins Christian Frederik, som ble valgt til konge. Den 18. mai ble Grunnloven undertegnet av Riksforsamlingens medlemmer.

Allerede høsten 1814 ble Grunnloven revidert første gang. Etter at Norge hadde tapt en kort krig med Sverige (jamfør Mossekonvensjonen) ble det innkalt et overordentlig (ekstraordinært) storting, som gjorde de endringer i Grunnloven som var nødvendige med hensyn til unionen med Sverige som ble etablert samtidig. Grunnlovsendringene ble vedtatt 4. november 1814, den såkalte novembergrunnloven.

På grunn av den ekstraordinære situasjonen ble Grunnlovens egne regler i daværende § 112 for hvordan grunnlovsendringer skal gjennomføres, ikke fulgt. Gyldigheten av novembergrunnloven har imidlertid ikke vært omtvistet, da det forelå konstitusjonell nødrett. Sverige forpliktet seg på sin side til å respektere den norske Grunnloven. Samtidig ble det inngått en unionstraktat, Riksakten, mellom de to landene.

• Les mer om Grunnlovas historie

Grunnloven er påvirket av blant annet den franske og den amerikanske forfatning. Blant de grunnleggende statsrettslige prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Også læren om grunnleggende menneskerettigheter har satt preg på Grunnloven, både i dens opprinnelige form og senere tilføyelser. Se nedenfor om Menneskerettighetsutvalgets forslag til endringer i Grunnloven.

Med hensyn til maktfordelingsprinsippet opererer Grunnloven etter sin ordlyd med et skarpt skille mellom:

• den utøvende myndighet – Kongen og regjering utpekt av Kongen (Del B),
• den lovgivende og bevilgende myndighet – Stortinget (Del C)
• den dømmende myndighet – uavhengige domstoler med Høyesterett som siste instans. (Del D, med særlige regler om Riksrett i §§ 86 og 87).

Til tross for Grunnlovens ordlyd resulterte innføringen av parlamentarisme på slutten av 1800-tallet til at Kongen reelt sett har mistet sin makt, blant annet ved at han ikke lenger utpeker regjeringen. Etter konstitusjonell sedvanerett har det siden da vært Stortingets sammensetning som er avgjørende for hvilke partier som har regjeringsmakten. Etter en endring i 2007 er dette slått fast også i Grunnlovens § 15, som pålegger regjering og enkeltstatsråder plikt til å gå av hvis et mistillitsforslag blir vedtatt i Stortinget. Utviklingen har dermed gått i retning av at den utøvende myndighet (regjeringen) er avhengig av den lovgivende myndighet (Stortinget) i større grad enn man forestilte seg i 1814. Dette forsterkes også av at Stortinget har den bevilgende myndighet. På den annen side har det forhold at lovforslag og budsjettforslag normalt kommer fra regjeringen, gjort regjeringen til sentrum for den politiske makten; særlig når regjeringspartiene har flertall i Stortinget, slik det var under Regjeringen Stoltenberg II i perioden 2005–2013. Dessuten er det blitt en utbredt praksis at Stortinget vedtar lover hvor det delegeres til regjeringen eller et departement å utforme nærmere regler, ofte i form av forskrifter.

En del av Grunnlovens bestemmelser om menneskerettigheter har stått i Del E siden 1814 (novembergrunnloven). Det gjelder § 96, som slår fast at ingen kan dømmes uten lov eller straffes uten dom, og § 93 som inneholder forbud mot tortur. Det samme gjelder forbudene mot tilbakevirkende lover (§ 97) og vilkårlig fengsling (§ 94) samt bestemmelsen om full erstatning ved ekspropriasjon (§ 105 – bestemmelsen henger sammen med at eiendomsretten i Grunnloven anses som en menneskerettighet). En opprinnelig bestemmelse om trykkefrihet i § 100 ble i 2004 utvidet til generelt å gjelde ytringsfrihet. I nyere tid har Grunnloven fått en generell bestemmelse om myndighetenes plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene jamfør § 2, tidligere § 110 c, samt bestemmelser om retten til arbeid (§ 110), samenes rettigheter, jamfør § 108, tidligere § 110 a og retten til godt miljø og naturressurser, jamfør § 112, tidligere § 110 b.

Grunnlovens §§ 76 til 81 inneholder bestemmelser om hvordan lover vedtas i Stortinget. Bestemmelsene ble endret i 2007 i forbindelse med at Stortingets to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, ble avskaffet med virkning fra 1. oktober 2009. Etter den nye ordlyden i § 76 skal alle lover vedtas to ganger av det samlede storting, og det skal gå minst tre dager mellom de to vedtakene. Deretter må loven sanksjoneres av Kongen i statsråd. Lovforslag fremmes vanligvis av regjeringen, men kan også fremmes av én eller flere stortingsrepresentanter. Om endringer i selve Grunnloven gjelder det egne regler, se nedenfor.

Sammen med konstitusjonell sedvanerett har Grunnloven trinnhøyde over alle andre rettskilder. Det innebærer at hvis det er motstrid mellom en grunnlovsbestemmelse og en bestemmelse i en vanlig lov, provisorisk anordning, forskrift, et forvaltningsvedtak og så videre, går Grunnlovens bestemmelse foran. I den forbindelse har domstolene, særlig Høyesterett, prøvelsesrett, det vil si at domstolen kan prøve om en lov med videre er i strid med Grunnloven og derfor må settes til side. Se nedenfor om forslaget til å grunnlovfeste domstolenes rett og plikt på dette området.

Endringer i Grunnloven skjer ved grunnlovsvedtak etter bestemmelser i § 121.

Reglene om grunnlovsvedtak er slik utformet at det er en komplisert prosess å endre Grunnloven. «Grunnlovsfedrene» så for seg at Grunnloven i størst mulig grad skulle forbli uendret, såkalt grunnlovskonservatisme. Dette kommer til uttrykk når det i § 121 slås fast at en grunnlovsendring aldri må «motsi denne grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd». Grunnlovsvedtak treffes av Stortinget i plenum. Minst 2/3 av representantene må være til stede, og minst 2/3 av de tilstedeværende må stemme for hvis endringen skal vedtas. Prosessen kompliseres ytterligere ved at et forslag om grunnlovsvedtak ikke kan vedtas i samme stortingsperiode som det er fremsatt. Fremsettelse av forslaget må skje i løpet av de tre første årene av én stortingsperiode, mens forslaget må behandles i løpet av de tre første årene av den påfølgende perioden.

Grunnlovsendringer skal i motsetning til vanlige lover ikke sanksjoneres av Kongen.

Det har forekommet to ganger at Grunnloven er blitt endret uten at Grunnlovens prosedyrer for endringer er blitt fulgt. Den ene gangen gjaldt det revisjon av Grunnloven i november 1814 i forbindelse med inntredenen i unionen med Sverige, se ovenfor. Den andre gangen gjaldt det de endringer som ble foretatt i 1905 som følge av oppløsningen av unionen. I begge situasjoner forelå det forhold som gjorde at avvikene kunne forsvares ut fra konstitusjonell nødrett.

I 2009 oppnevnte Stortinget et utvalg, kalt Menneskerettighetsutvalget, som skulle utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med sikte på å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Den 10. januar 2012 leverte utvalget sin rapport, som resulterte i to grunnlovsforslag fremsatt av en tverrpolitisk gruppe av stortingsrepresentanter. De to forslagene gjaldt grunnlovfesting av henholdsvis økonomiske, sosiale og politiske menneskerettigheter og sivile og politiske menneskerettigheter.

En rekke bestemmelser om de enkelte menneskerettigheter ble med dette foreslått inntatt i Grunnloven. Blant disse bestemmelsene var forbud mot dødsstraff, prinsippet om at enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven (uskyldspresumpsjonen), prinsippet om at alle er like for loven, og at ingen må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet samt foreningsfrihet.

Det ble også foreslått å grunnlovfeste at familien er en grunnleggende enhet i samfunnet, at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, samt retten til utdanning. Videre ble det foreslått en plikt for myndighetene til å respektere den enkeltes kulturelle identitet. Domstolenes rett og plikt til å prøve om lover og andre vedtak av statens myndigheter strider mot Grunnloven ble også foreslått grunnlovfestet.

Det ble også fremmet flere andre forslag til grunnlovsendringer.

Stortinget behandlet forslagene 13. mai 2014. Stortinget gjennomførte da den kanskje største enkeltrevisjon av Grunnloven gjennom tidene, der en rekke av forslagene fra Menneskerettighetsutvalget ble vedtatt. Det var imidlertid også forslag som ikke oppnådde 2/3 flertall og dermed ble forkastet. Dette var tilfellet blant annet med forslagene om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og om plikt for myndighetene til å respektere den enkeltes kulturelle identitet.

Som følge av vedtakene 13. mai 2014 ble de bestemmelsene som omhandler menneskerettigheter, samlet i et eget kapittel E med overskriften «Menneskerettigheter».

Grunnloven var lenge skrevet i et alderdommelig språk. Det gjaldt ikke bare de deler av loven som har stått uforandret siden 1814, men også de endringer som ble gjort i teksten helt opp til vår tid. Den som fremmet et grunnlovsforslag, må derfor sørge for å «oversette» det til gammel rettskrivning. Også dette kan sees som et utslag av grunnlovskonservatisme, se under «Grunnlovsendringer» ovenfor. Det er en vanlig misforståelse at det er språkformen fra 1814 det her dreier seg om, men det er ikke tilfelle. Stortinget vedtok en norm for Grunnlovens språk i 1903, som stemte med konservativt sakprosaspråk fra slutten av 1800-tallet. Denne 1903-varianten var normgivende helt fram til 2014. Noen nynorsk versjon fantes ikke.

Hensiktsmessigheten med å bruke et så gammelmodig språk i Grunnloven ble etter hvert sterkt omdiskutert. Språket gjorde teksten vanskelig å lese, og de som i det 21. århundre skulle utforme en grunnlovsbestemmelse i et over 100 år gammelt språk, gjorde lett feil. I 2012 ble det oppnevnt et utvalg, Grunnlovsspråkutvalget, som 17. september samme år avleverte en rapport om utarbeidelse av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk. Rapporten ble 28. september 2012 fulgt opp med et tverrpolitisk forslag fra fem stortingsrepresentanter om at Grunnlovens tekst skal endres til et tidsmessig språk på begge målformer. Den 6. mai 2014 vedtok Stortinget to nye versjoner av Grunnloven i moderne språkdrakt på henholdsvis bokmål og nynorsk. Begge versjonene ble senere endret i overensstemmelse med grunnlovrevisjonen av 2014 (se ovenfor).

• novembergrunnloven
• Adler-Falsenske grunnlovsutkast
• Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814
• Grunnlovas historie
• menneskerettigheter i Grunnloven
• Grunnlovens miljøparagraf
• Jødeparagrafen

• Kongeriket Norges Grunnlov hos Lovdata
• Oversikt over endringer i Grunnloven hos Lovdata
• Grunnlovsdokumentet