Å bli forelder til et barnehagebarn er noe av det mest interessante som har skjedd meg siden vi fikk Datter. Som en selverklært «uinteressert i barn bortsett fra mitt eget» bruker jeg nå forbausende mye tid på å fnise av, undre over, fortelle om barna i barnehagen til min lille skatt.

Det som jeg nemlig ikke har skjønt tidligere er at barn er – hvis man ser bort fra at de innimellom er fascinerende støyete og lite empatiske – aldeles herlige. De er morsomme – ofte helt ufrivillig. Og dessuten ærlige, åpne, tillitsfulle og helt fantastisk rare.

Siden min egen skatt er så liten at hun bruker en time på å gå rundt kvartalet, og ikke kan si så mye mer enn mamma, pappa, bæ og mjau, må jeg innrømme at jeg også bruker litt unødvendig lang tid på henting og bringing, bare for å få studere de andre barna litt. Hva leker de med, hva forteller de om, hvordan er de med hverandre?

Jeg blir sjelden skuffet.

Her forleden ble jentene i barnehagen rystet inn i sitt innerste da vårens første FLUE ble observert. Ikke vet jeg om de allerede har stiftet bekjentskap med filmen, men mye tydet på det. Da jeg kom for å hente min lille skatt satt hele gjengen ute og spiste frukt. Idyllen rådet, de store passet på de små og barnehageonkel delte ut frukt. Helt til en jente påsto at Datter hadde blitt forsøkt bortført av en flue. En annen jente brast i gråt da en flue (den samme?) ble observert på lua hennes. Og en tredje ble forbanna litt sånn uten synlig grunn. Før jeg hadde fått sukk for meg var kaoset et faktum, og jeg listet meg vekk med Datter.

Og humret hele veien hjem

I løpet av det siste året har jeg utviklet noe nært beslektet med en fobi mot å kjøre bil. Både det å kjøre ut av garasjen (trantg) og kjøre på motorvei har fylt meg med en panikklignende følelse.

Hva skyldes dette?

Tja, en kombinasjon av generelt skyhøye skuldre, trang garasje og mangel på kjøretrening generelt – og noen ganger krydret med en rabiat vrælende baby, bare sånn for sikkerhets skyld. Det ØKER ikke kjøregleden…

Og som den besluttsomme person jeg er, har jeg derfor unngått å kjøre i stadig større grad. Noe som irriterer meg grundig, siden litt av grunnen til at jeg ville ha bil i utgangspunktet, nettopp var frihet og valgmuligheter (beklager at jeg her høres ut som partiprogrammet til Høyre). Som utkantfødt ELSKER jeg jo egentlig å kjøre bil, men 15 år i hovedstaden har gjort meg kollektivtilpasset og trafikkengstelig.

Den siste uka har jeg blitt forbanna på meg selv, og tatt bilen ut tre ganger. En av gangene for å KJØRE til treningssenteret (som ligger 1 km unna. Jeg er prinsipiell og praktisk motstander av å kjøre så korte strekninger uten grunn). Nå er garasjeutkjøringa under kontroll. Mestringsfølelsen står kanskje ikke i forhold til det jeg faktisk har oppnådd, men er like deilig! Landeveien neste!

Jeg innrømmer: Jeg liker å se på tv. Fjernsyn. Det høres bedre ut: Jeg liker å se på fjernsyn. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at jeg med gapende munn glor på hva som helst kanalene serverer oss «tittere». Men for meg er det utrolig avslappende å la meg underholde av serier og diverse – særlig hvis jeg er litt sliten.

Nå har jeg vært «litt sliten» så lenge jeg kan huske (i reell tid cirka 9 måneder). Ikke sovet gjennom en natt, fått for lite søvn, drevet med baby-pass – som sikkert SER rolig og hyggelig ut, men som faktisk tar litt på. Særlig når det ikke helt går som man vil, om lag 60 % av tiden.

Med andre ord: det har blitt litt tv. Serier, netflix, hbo. Ammeserie nummer 1 har vært How I Met Your Mother, og etter hvert har jeg også vært i stand til å følge med på ting som varer lengre enn 25 minutter.

Som Game of Thrones.

Altså. Jeg opplever en viss sorg og et klart savn akkurat nå. I natt drømte jeg om et univers som var en god mix av mitt barndomshjem, jobben min og Westeros. Ramsay var der – ja, det var slett ikke bare hyggelig. Det sies at drømmer oppsummerer det man tenker på i det daglige (dog i noe redigert versjon). Hva kan jeg si – hodet mitt renner tydeligvis over av en fantasiverden. Jeg kan jo tilføye at jeg IKKE drømte om datteren min…!

I dag grep jeg meg i å glede meg til kveldens episode – for bare å innse at nei – det er slutt i denne omgang. Joda, Orange is the new black gleder mitt tv-hjerte, men det er noe med å få suge på karamellen g bli foret en episode i uka. Dessuten er GoT en av få serier jeg og min kjære kan enes om og ser sammen.

Vi setter noe lit til True Detective, runde 2. Men – Vince Vaughn er ingen wildling. Og Colin Farrell … Nei, han er ingen Jon Snow.

Det har vært stille her inne en stund – av naturlige grunner. Jeg har nemlig gått hen og blitt mamma. Graviditet fører visst til slikt. Det er merkelig og fantastisk og slitsomt og stort. Alt på en gang, og følelsene sitter utenpå huden. Eller – hormoner, følelser… de går visst litt hånd i hånd.

For å oppsummere litt, nå når vi drar oss mot 2015, har jeg stjålet denne oppsummeringen fra Underbara Clara.

Gjorde du något 2014 som du aldrig gjort förut?

Ja – flere ting, men ført og fremst ble jeg mamma. Det er fortsatt veldig nytt, litt skummelt og stort, så jeg har nok ikke helt tatt det innover meg.

Genomdrev du någon stor förändring?

Graviditeten har vært en prosess. Og prosessen er nok ikke over. Den handler både om meg, jenta mi og kjæresten, om å finne plassen sin, tryggheten og tilstedeværelsen, og den fortsetter nok videre inn i det nye året.

Bästa köpet? 

Hmm… Vi har kjøpt oss bil – det var stas!

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?

Ja, flere faktisk. Og det er veldig hyggelig, både for dem (såklart), men også for meg, siden jeg har hatt enda flere å snakke med graviditet og barn om enn jeg kanskje ellers ville hatt.

Vilket datum från år 2014 kommer du alltid att minnas?

Datoen jenta mi ble født!

Vilka länder besökte du?

Mange! I år har jeg reist en god del. Nært (Sverige og Danmark), litt lengre avgårde (Ungarn, Polen, England, Sveits), og enda litt lengre (USA)

Gjorde någonting dig riktigt glad?

Kjæresten min! Men det å få møte mitt eget barn – som jeg har sett fram mot med blandede følelser – var helt spesielt, og heldigvis en opplevelse fylt med STOR glede, og til og med ærefrykt.

Saknar du något under år 2014 som du vill ha år 2015? 

Akkurat nå vil jeg gjerne sove mer. Generelt håper jeg på større ro, innvendig, mindre stress og engstelse.

Vad önskar du att du gjort mer?

Vært mer med venner, vært mer romantisk med kjæresten min. Tatt vare på flere øyeblikk. Jeg håper at vi blir flinkere til det nå – foreløpig er vi helt nyforelska i hverandre og i datteren vår.

Vad önskar du att du gjort mindre? 

Bekymret meg. Stresset.

Favoritprogram på TV?

Jeg liker Big bang theory, Downton Abbey, Orange is the New Black, Homeland, The Killing. Og min egen guilty pleasure: Nashville.

Bästa boken du läste i år? 

Tja… si det akkurat nå husker jeg knapt hva jeg selv heter. Men jeg likte den siste til Caitlin Moran, David Sedaris og

Största musikaliska upptäckten? 

Jeg har dessverre hørt veldig lite på ny musikk. Men Thåström har blitt en favoritt, dessuten

Vad var din största framgång på jobbet 2014?

Flere ting, men jeg tror i år har det vært mer mas på jobb enn noe annet. Jeg føler meg fortsatt som en nybegynner, og det er slitsomt med usikkerhet, selv om man får høre at man gjør en god jobb.

Största framgång på det privata planet? 

Ja – ikke for å hakke videre i den samme plata, men det å bli forelder var selvsagt helt spesielt.

Största misstaget? 

Vet ikke om jeg kan trekke fram et stort feilgrep, men det at jeg har en tendens til å henge meg opp i detaljer, i stedet for å sette pris på det jeg har er noen ganger litt ødeleggende. Og antageligvis det som jeg angrer mest på.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?

Jeg har vært på en følelsesmessig berg og dalbane i hele år, særlig etter april! Så jeg må nok kanskje si mer lei meg, selv om jeg kanskje har vært gladere når jeg først har vært glad.

Vad spenderade du mest pengar på?

Bil, huslån… ikke akkurat så veldig mye spennende.

Något du önskade dig och fick? 

Av rent materielle ting: en DAB-radio!

Något du önskade dig och inte fick? 

Nye høretelefoner.

Vad gjorde du på din födelsedag 2014?

Tror jeg spiste middag med kjæresten min hjemme… Var sliten og orket ikke noen feiring på selve dagen.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? Mindre stress. Mer kvalitetshvile.

Vad fick dig att må bra?

Bra folk, spesielt min kjære samboer.

Vem saknade du? 

Venner

Mest stolt över?

Å ha gjennomgått et svangerskap og født et barn.

Högsta önskan just nu? 

At vi får et godt nytt år.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år?

Være litt mer til stede, og glede meg over alt jeg har.

Ja, jeg vet det er et prevensjonsmiddel. Jeg vet det. Men det slo meg at det også er et utrolig passende navn på det som innimellom skjer: intens tristesse og fortvilelse over noe som kanskje ikke er så farlig. Alt tas i verste mening. Og tårene renner på de mest upassende tidspunkt (i en lett lutende yoga-posisjon, på vei ut fra t-banen, i kantina i lunsj-rushet).

Jeg ble målt og veid i dag. Det er en stund siden sist, og jeg vet jo ikke helt hvordan ting ligger an. Bortsett fra at magen ikke akkurat blir mindre. Da jordmor matja legger fra seg målebåndet, sier hun (tilfeldig?):
Hva veide du da du ble født?
Jeg var faktisk fire kilo. Jeg lo litt (folk synes som oftest det er litt morsomt, at jeg var en tjukk, stor bebi, siden jeg nå er et ganske lite menneske. Ok, ikke akkurat nå, men til vanlig, minus magen). Jeg må vel si at jeg håper jeg ikke får noen giga-baby, jeg er liksom anomalien i familien, alle andre er over gjennomsnittet høye.
Ja, man får som oftest et barn som er tilpasset ens egen kropp. Men vi følger med, vet du.

Da jeg kikker på helsekortet* etterpå ser jeg hun har notert fødselsvekten MIN i et av feltene. Betyr det at jeg er unormal? At jeg kan vente meg en gigabebi? At jeg allerede nå har for stor mage? Er det noen som vet?

Om jeg ikke allerede var ubalansert (hormonelt), lei meg på grunn av kroppslige endringer, og generelt ikke spesielt høy på livet eller meg selv, så gjorde den helsekontrollen kort prosess. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare kunne omfavne graviditetsgreiene, men alt kjennes bare fremmed og feil.

Graviditet er ingen skjønnhetskur, sa jordmor matja. Jeg synes i grunn det er verre å slepe rundt på et brustent humør enn en brusten kropp. Bare så synd at de to virker å henge så innmari godt sammen.

*Drøyt misvisende navn. Helselefsa, burde det hete. Et slingrete, tynt dobbeltark som krøller seg når du ser hardt på det. Ikke noe for sjusker som meg.