Det er rystende å lese HA for fredag 11. april. 90 årsverk skal bort i løpet av året. Jeg er fullstendig klar over at det sittende byråd ikke kan belastes for fortidens synder, men medisinen som foreskrives, er fullstendig feil. Halden er en by på sotteseng, og de som skal lenkes til nye sottesenger, er dem som trenger bistand aller mest. Helse og omsorg skal beskjæres med 65 årsverk og 25 årsverk skal bort i undervisningssektoren. Dette er de mest sårbare områder i de kommunale tjenester. I tillegg skal inntil 27 årsverk bort ved samlokaliserte boliger og omsorgsboliger, og pleiefaktoren skal ned ved sykehjemmene. I skolene skal tallet på assistenter ned, og det skal reduseres innen spesialundervisningen og spesialpedagogiske tiltak. Så skal også kultursektoren barberes. Du verden hvor fattig Halden blir.

For meg ser det ut som panikktiltak der tenkeevnen er koplet ut til fordel for regnearkene på PC’en. I pleie- og omsorg leier man inn fra dyre vikarbyråer for å dekke ledige vakter, og det samme kan vel sies om bruken av konsulenter i andre sektorer. Hvor er logikken? I skolen er assistenter og spesialundervisning nødvendig. Man kan ikke bruke et minste felles multiplum og håpe på at hjulene går rundt. Rådmannens forslag viser at hun sitter med hodet under armen eller gjør som strutsen og stikker hodet dypt ned i sanden og tror at hun viser handlekraft med sitt forslag.

Skolen er stedet man bygger fremtiden. Barna er den viktigste ressurs vi har, og dem må vi gi vekstmuligheter. Lærerne tynges ned av tullete byråkratiske rapporteringskrav og skal i tillegg fratas den viktige ressurs som assistentene er. Resultatet av dette blir en tyngende arbeidshverdag som fører til sykemeldinger og behov for vikarer. Dette skaper utrygghet for elevene og forringer undervisningen fordi man setter inn billige ufaglærte som vikarer. Jeg er selv lærer og har blitt innleid som vikar, og jeg vet om skoler som ikke ville bruke meg fordi jeg er et for dyrt alternativ.

Jeg er hjertens enig med lederen i Fagforbundet i Halden kommune som uttaler at rådmannen begynner i feil ende. Det må gjøres et grunnleggende arbeid med å se på hvilke tjenester som kommunen skal utføre. Dernest må man se på nivået tjenestene skal ha og hvilke kompetansekrav som skal stilles før man går i gang med å se hvor mange ansatte som kreves. I pleie- og omsorgssektoren går man allerede på sparebluss der grassrotansatte gjør en kjempejobb, men opplever en enorm belastning. De er slitne og kan ikke tøye strikken lenger.

Hva med byråkratiet? Har Halden et effektivt byråkrati? Kanskje det er her det finnes besparelser? Møtevirksomheten på ledernivå viser hvor ineffektivt byråkratiet er og for oss som søker kontakt med kommunalt ansatte, så vanskeliggjøres dette fordi vedkommende sitter opptatt i møter. Og vi kan undres hva som kommer ut av disse møter. Vi finner også beslutningsvegring som fører til lang planlegging og gjennomføring. Slike ting belaster budsjettene. Det er utrolig at det ikke skal rokkes ved toppbyråkratene, men grasrotas tordenskiolds soldater skal skvises og overvåkes med stoppklokke for å kartlegge effektiviteten. Dersom stoppeklokke skal brukes, burde byråkratiet prioriteres.

Rådmannens forslag kan gjøre Halden til et slumområde. Det fortjener ikke denne vakre byen.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det  (Salme 8,4-5)

På årets første dag kom jeg over programmet, «Jakten på Nordlyset» på nrk.no og ble grepet av de fantastiske bildene av dette skaperverkets under. Når jeg studerte tittelbildet, oppdaget jeg Ishavskatedralen i et blått lys midt i bildet med et fargesprakende Nordlys over. Jeg ble grepet av symbolikken. Blått er en symbolfarge for uendeligheten, troens farge. Og hva var mer naturlig enn at Kirken belyses av det blå lyset med Nordlyset som uendelighetens budbærer.

I dette uendelighetens perspektiv opplever jeg meg så uendelig liten her på jord. Ved overgangen mellom gammelt og nytt år kommer årsoppgjøret så sterkt innover meg, alle svikene, sviktene, kulde og alt det som jeg så gjerne skulle ha hatt ugjort. Denne gangen oppdaget jeg at jeg har båret med meg tunge sekker fra tidligere år, sekker som jeg skulle ha satt fra meg for lengst.  Bildet med den blå Ishavskatedral og det fargesprakende Nordlys tente håp for det nye året. Det er mulig å sette av seg sekken og strekke seg mot en fremtid. Nordlyset, symbolet på uendeligheten, stråler nettopp inn fra min fremtid for å gi meg en ny fortid. Hvorfor kan jeg si det? Med julens budskap friskt i minne tennes håpets stråle. Jeg er ikke alene med min mørke fortid. Han som ble født julenatt, ble født nettopp for meg for at jeg skulle slippe å bære de tunge byrder. Han bar dem for meg. Den blå Ishavskatedralen forteller meg at budskapet Kirken formidler er nettopp et budskap for oss alle som ikke får det til, som bærer tunge byrder.

Jan Vincent Johannessen sang: Himmel på jord, inneholder nettopp det budskap som vi alle trenger: Himmel på jord, en nåde så stor, jeg er´ke alene her jeg bor.

Himmel på jord

Jeg snublet omkring i svarteste natten
da tente du stjernen med lys ifra deg.
Jeg følte meg ensom og tom og forlatt
da du viste du tenkte på meg.

Jeg hutret og frøs da du gav meg din varme,
du så vel at jorda var naken og kald.
Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet,
og viste meg vei til en stall.

Himmel på jord,
en nåde så stor,
jeg er’ke alene
her jeg bor.

Himmel på jord,
en nåde så stor,
jeg er’ke alene
her jeg bor.

Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne
da hørte jeg englene synge om fred.
Legg våpnene ned, det er jul du må finne
en fred inni hjertet et sted.

Himmel på jord,
en nåde så stor,
jeg er’ke alene
her jeg bor.

Himmel på jord,
en nåde så stor,
jeg er’ke alene
her jeg bor.

Hver gang jeg ser opp mot min himmel så vet jeg,
at undrenes under er det som har hendt.
Jeg føler meg trygg for jeg slipper å lete,
nå vet jeg hvor stjernen ble tent.

Himmel på jord,
en nåde så stor,
jeg er’ke alene
her jeg bor.

Himmel på jord,
en nåde så stor,
jeg er’ke alene
her jeg bor.

Sangen og budskapet tenner håp for en fremtid, håp for 2014.

GODT NYTT ÅR

Det er Luciadagen i dag. Vi har vel alle på en eller annen måte bivånt feiringen der hvitkledde barn har gått i prosesjon med den utkårete lyshårete jenta med lyskrans i håret i spissen. Luciasangen har berørt oss alle.

Men hva er det vi feirer? I den katolske og ortodokse kirke er det en minnedag for den sicilianske martyren Den Hellige Lucia. Dagen for feiringen faller tidsmessig alltid i adventstiden, men den har ingen tilknytning til adventstiden. Den feires den 13. desember fordi dette er dagen da Lucia led martyrdøden.

Den Hellige Lucia var født på 280-tallet i Siracusa på Sicilia. Det er mange legender som er fortalt om henne. Uklart er det hva som skjedde. Det vi vet, er at hun led martyrdøden rundt år 300. Moren til Lucia var dødssyk, og Lucia ba til Gud om at hun skulle bli frisk. Underet skjedde, og moren ble frisk. Da det skjedde, brukte Lucia pengene som moren hadde gitt henne til å gifte seg for til gaver til byens fattige. Stattholderen i Siracusa hadde et negativt forhold til kristendommen. Da han hørte om underet med moren som Lucia fortalte i byen, ble han rasende og beordret henne drept. I følge legendene måtte det flere forsøk til før hun døde. I en av legendene fortelles det at hun ble forsøkt brent på bålet, men ilden rørte henne ikke.

Etter sin død ble hun saligkåret, Sancta Lucia av Siracusa. Hun ble skytshelgen for denne byen. Hun ble også skytshelgen for de blinde ettersom hun fikk øynene stukket ut.

I Norden er det Sverige som startet med Lucia-feiringen, men det har spredt seg til Danmark, Norge, Finland og Island, men i mindre omfang. Luciafeiringen i Norge etter svensk forbilde er spesielt utbredt i barnehager og skoler, mens det i Sverige i større grad feires av voksne og i private hjem.

I forbindelse med Luciafeiringen bakes det Lussekatter. Det er en gjærbakst. Skikken med lussekatter skal ha oppstått i Tyskland på 1600-tallet. Djevelen, i form av en katt ga de slemme barna juling, mens en kristusskikkelse i form av et barn delte ut boller til alle de snille. For øvrig skal Jesus ha passet bedre som gavegiver blant protestantene enn den katolske helgenskikkelsen Sankt Nikolaus, forgjengeren til julenissen, Santa Claus. For å holde den lyssky djevelen unna, ble bollene farget med lysende gult safrankrydder eller gurkemeie.

Hva skal vi så lære av Santa Lucia? Nettopp i vår velstand kan det være nyttig å stanse opp på en dag som denne. Vårt fokus er det uskyldsrene og stemningsfulle med glade barn og lys. Men det som er underliggende for feiringen er årsaken til Lucias martyrdød, nemlig bønnhørelse og giverglede. På den ene side møter vi dimmensjon av en åndelig art, bønnens makt. Vi har det så godt i vår verden at vi ikke lenger har behov for hjelp eller behov for Gud. Vi klarer oss så utmerket godt på egen hånd. Annerledes er det i den tredje verden. Der ropes det til Gud. Der bes det om gudsnærvær fordi livet er så vanskelig og tøft. Der søkes det til kirker og gudshus og menigheter vokser. Der er omsorgen for fattige og nødlidende stor. Slik var det for år tilbake hos oss.

Kanskje skulle Luciadagen i år sette fokus på vår neste, enten det er naboen over gangen eller dem som står i lange matkøer eller dem som inviterer klassekamerater til bursdagsfeiring, men som opplever at de må feire alene. Men også dem som står nær oss. Dem skal vi også gi gaver til, men hva gir vi dem som har det meste?

Kan du´kje frelsa all verda frå synder og sorg og mein.
Så prøv om du maktar og hjelpe og berge om berre ein.

Kan du´kje stille den angest som herjar i alle land.
Så ta i din trufaste neve ei ottefull barnehand.

Kan du´kje dele med alle ein bit av di dyre tid.
Så tenk då på dei som står nær deg, og hjelp dei i livsens strid.

Og får du´kje krans om di panne og ros når du ligg i di grav.
Så vit at vår Herre vil minnast den skjerv du i kjærleik gav.

Då tel ikkje verda si ære, då veg ikkje vakre ord.
Men det du i kjærleik har ofra, om sjølv for din minste bror.  (Trygve Naper)

God luciafeiring.

Å være seende er et privilegium, men er vi takknemlige for det? De fleste av oss tar det som en selvfølge, tenker sjelden eller aldri på hvordan det ville være å være synshemmet eller totalt blind. Og likevel ser vi ikke. Det er så mange andre ting som opptar sinn og tanker. Tempoet i hverdagen stenger oss ute fra naturens fantastiske kunstverk.

Adventstiden er en lysets tid. Lyset skifter stadig med sterke kontraster. Jeg sitter foran kjøkkenvinduet og skriver. Det var så grått utenfor, men plutselig spiller sollyset over åkeren og gjør traktorfurene skarpere og gulfargen til halmen klarere. Jeg kan ikke la være å bli fasinert og fylt av glede over dette fantastiske skaperverk som jeg er en del av.

Men lyset forteller meg at vi ikke kun lever i en materialistisk virkelighet. Sylfest Lomheim er inne på noe meget viktig: «Menneska som ikkje er opptatt av andelege sider ved mennesket, trur eg ikkje har nærma seg det som er essensen av livet.» Vi lever i en dobbel virkelighet. Lyset skaper refleksjoner. Vi må ikke stenge oss inne i et A-4-format. Gjør vi det blir vi fattige som mennesker. Å kun tenke i tid og rom blir for meg for enkelt. Vår virkelighet er så mye større.

Adventstiden er en forberedelsestid til julen. Han som kom til jord julenatt sa om seg selv: «Jeg er verdens lys». Lyset som strålte over Betlehemsmarken julenatt, ledet gjeterne og de hellige tre konger til en stall, til et barn i en krybbe, men ikke bare det. De ble ledet til møtestedet mellom tid og evighet. La oss ikke lukke oss ute fra den mulighet at det finnes en evighet. Adventslysene skal minne oss om det.

Etter de siste dagers mediestorm om korsbæring i TV-ruta og at KRISTEN som navn ikke kan brukes i TV-sammenheng, er det på sin plass med en konsekvensutredning.

Æ må no ta fingran fatt. No begynne det å ta heilt av i kongerikets ARK-kanal. Ikkje kan nyhetsopplæsar i bibelbeltet bære kors på halsen og no står sjølvaste Gislefoss for tur tel å lægge inn åran fordi han hete KRISTEN. Æ må no spørre: Ka skal vi gjøre med aille som heite KRISTENSEN eller aille som heite KRISTIAN, KRISTOFFER, KRISTOFIE med C eller K?
No nærme jula sæ. På norsk e det ikkje nokka problem, men vesst vi skuille snikinnføre engelsken, blir det jo det reinaste christmaset. Dit e vi jo aillereie kommen. Mas e det jo fra metten av oktober med marsipan og andre godsaker (Æ et ikkje nokka av godsakan før christmaset har lagt sæ. Da e det Christmas).
No snakke FrP om å avskaffe bompængan. Det e æ for, etterkvært. Men æ e i mot avskaffelse av nynorsken. Førr vesst det nøytrale og kristenfiendlige byråkrati skal avskaffe bruken av KORS og KRISTEN da må dæm ta konsekvænsan av det heilt og fuillt. Da må dæm avskaffe aillt som heite VEGKROSS hær tel lainds også i bokmålsriket. Heldigvis e det ho Siv som sett på pængesækken, og bekjenne sæ som en KRISTEN. (Skal ho kastes ut eiller må ho offentliggjøre lestan sine tel kontaktapparatet sett i kjerkemiljøan. Lestan ligg i de nyrydda skoffan etter han Sigbjørn)? Æ e sikker på at ho sætt foten ned.
Korsen skal vi komme fræm her i laindet? Ka med infrastrukturen? Han Kjetil Solvik Olsen må nok komme fræm med glupe idéa for å få samferdselen på gli. Det nøtte ikkje å bygge ut jernbanen førr dær vil vi få mange krøssanes linje og dæm danne kors. Da blir han Langeland enda længer i maska når han må sætte et kryss (ANDREASKORS) over kongstanken sin. Og tænk no på alle veikrysskeltan som også e Andreaskors.
Da e det ikkje længer behov for bompænga for deinne galskapen har satt bom førr ailt. FrP har da innfridd valgløftet sett og ho Liv Signe får beholde bosættinga si, førr ingen kjæm sæ værken fræm eiller telbake. Og han Jens kan med god samvittighet si adjø tel månelandinga si før da e det ikkje længer behov førr fullskalarænsing. CO2-utslæppa e satt ned tel det absolutte minimum og miljøværneran e fornøyd. Norge blir et forgangslaind i miljøkampen.
Det blir en søkkanes jobb for mange navnekomitéa utover laindet. Ka skal dæm kaille KORSVEGEN i Trøndelag og ka skal dæm kaille KROSSEN kro? Siden vi nærme oss Christmas, ka skail KRISTTORN kailles? (Kanskje vi klare å si ILEX AQUIFOLIUM)?
Stakkars Knut Arild. Han kan ikkje længer være leiar for Kristelig Folkeparti. Ny navnekonkurranse på gang?
Galskapen længe leve. Æ kaille det DEN HELLIGE ALLMINNELIGE GALSKAP.
MERRY CHRISTMAS.

«Berre ein hund», tittelen er hentet fra en novelle av Per Sivle. Per Sivles hund het Hall og var «ein framifrå hund.» Min hund, heter Tussen, ikke et storslaget navn, men likevel «ein framifrå hund.»
Historien jeg skal fortelle, er en historie utenom det vanlige. Vi bor på en gård i Halden, langt inne på skauen. Hundene våre har stor tumleplass. Vi har to hunder, en Toller og en Berner Sennen. Tolleren er 13 år, den andre er 2 år.
For fjorten dager siden skulle vi dra på ferie til Nord Norge. Hundene skulle være med. Kvelden før vi skulle dra, forsvant Tussen. I løpet av 15 minutter var han som sunket i jorden. Jeg søkte i området, ropte, plystret og kjørte rundt i nabolaget, men ingen reaksjon eller observasjon. Dagen etter søkte vi i skogen nærområdet, men det fantes ikke spor. Mange tanker fór gjennom hodet mitt. Hadde han dradd på frierferd? Hadde han blitt stjålet? Hadde han møtt ulv og endt sine dager som ulvemat? Eller hadde han løpt etter elgku med kalver og blitt sparket ihjel av en aggressiv elgmamma? Gode jaktkamerater drev ettersøk med hunder, men det var ikke spor eller sportegn.
Vi måtte dra for å rekke frem til søskenbarntreffet, men vi hadde sikret oss slik at Tussen ville bli tatt vare på dersom han kom tilbake, men ettersom timene gikk, svant håpet om å få ham i live tilbake.
Vi hadde det ikke godt. Tankene kretset om vår kjære Tussen. Å leve i uvisshet er verre enn noe annet. Mange spørsmål, var han skadet, led han? Vi var stadig i kontakt med dem som var på utkikk. Politiet ble umiddelbart kontaktet. Facebook ble brukt der vi fikk en enorm respons. Plutselig ringte Nina fra en gruppe som kalte seg Nitrogruppen. Jeg hadde aldri hørt om den, men fikk etterhvert vite at dette var en gruppe frivillige som fulgte opp bortkomne dyr. Nina la min facebookhenvendelse inn på Nitrogruppens side på Facebook, og det skapte en enorm respons med tilbud om manngard og enkeltsøk med hund. Hver eneste dag kom nye koselige henvendelser. Jeg ble rørt til tårer av denne voldsomme interessen. En varm takk til alle ukjente venner av Tussen for deres hjertevarme interesse.
Men dagene gikk med stadige nedslående beskjeder. Men så, etter nøyaktig tretten dager, ringte naboen og hadde følgende beskjed: TUSSEN ER PÅ GÅRDEN. Jeg trodde ikke mine egne ører. Men det var en tilleggsopplysning som skapte usikkerhet, Tussen virker så annerledes. Han er sky, usikker og ville ikke komme. Tussen kjente naboen. Han gav opp forsøket på å få tak i ham og måtte forlate Tussen, men det ble satt ut mat og vann. Vi var da på
Senja. Ingen var hjemme. Jeg var urolig, sov dårlig om natten, men fattet beslutningen å ta første fly hjem fra Tromsø. Jeg ble hentet på stasjonen og ankom gården 24 timer etter at gladmeldingen ble mottatt. Tussen kom frem fra garasjen og satte seg i god avstand fra oss. Jeg så på hunden at den var usikker og engstelig. Hvem var det som kom til gårds? Jeg gikk ut av bilen og sa til han: Næmen er det pappaen sin voff. Det som skjedde nå skulle ha vært filmet.  Tussen gikk fullstendig av skaftet. Han stormet mot meg, hoppet og spratt, slikket meg og stilte seg mellom beina mine og stod der helt stille for å bli kost med. Pappaen sin hadde kommet hjem til voffen sin og gjort han glad og lykkelig. Den kvelden var han i nærheten av meg hele tiden. Lå han ute i gangen slik han pleide, kom han til stadighet inn i stuen for å sjekke at jeg var der.
Hans Kristian, vår dyktige snekker, kjente Tussen, og de var kamerater, men da han kom inn på gården, ville ikke Tussen komme til han, ikke engang da han fristet med boller.
Neste dag skulle Tussen og jeg ta en tur til Halden. Jeg spurte han om vi skulle kjøre bil. Han reagerte med en gang og begynte å danse rundt meg mens han utstøtte glade lyder. Vi gikk ut, og han sprang rett inn i bilen da jeg åpnet bakluka. Da jeg kjørte forbi nabogården, så jeg at Hans Kristian var kommet. Vi kjørte opp og slapp Tussen ut. Da han så Hans Kristian, stormet han bort til han og danset rundt han slik han pleide å gjøre. Da han hadde hilst på Hans Kristian, sprang han litt rundt på gården og forsvant. Da jeg skulle dra, plystret jeg på han, men borte var han. «Ta det med ro,» sa Hans Kristian, «Tussen sitter i bilen.» Og der satt han og ventet på pappaen sin.
På noen sekunder ble Tussen forvandlet fra å være en redd, usikker og utrygg hund til en trygg, glad og lykkelig hund. Tenk at en enkel liten setning kunne gjøre et underverk: «Næmen er det pappaen sin voff.»
Jeg skulle ønske Tussen kunne fortelle sin historie. Han var i godt hold. Han hadde sikkert blitt foret. Han hadde ikke sår eller skademerker.
Jeg ville takke Anders, Vegard, Jon Iver, Svend og Hans Kristian for støtte og innsats og alle kjente og ukjente Facebookvenner som har kommet med sine liker og kommentarer. Det har betydd veldig mye for oss.
«Berre ein hund», nei noe langt mer. Tussen er noe langt mer, en skapning som byr på seg selv, intelligent og kjærlig. Måtte vi få mange år sammen med ham. «Ein framifrå hund».

Å vente krever tålmodighet. Å vente krever fantasi. Her er jeg ved årsaken til ventetiden, fantasi. Ikke så og forstå at jeg ikke har fantasi, men min kone er på Fantasi, en frisørsalang på Amfi storsenter på Finnsnes. Det øverste av toppetasjen skal fikses, og kreerer ventetid for hennes ektevidde vedheng. Litt iskrem og kaffe gav meg adgang til kafebord. Her sitter jeg med min Samsung Note 10.1. Hva skulle jeg gjort uten? Vandre rundt på senteret? Det er ikke min stil. Jeg har dog regisrert helgekupp på Stormberg og hundre kroner avslag dersom jeg kjøper to McGordon bukser hos Dressmann. Lenger strekker jeg meg ikke. Men jeg valgte å sette meg ned, lese nettaviser, twitre, blogge og se på mennesker. Hva ser jeg? Stressede mødre og fedre med skrikende unger. Stakkars barn. Interessant å studere menn sammen med sine fruer. Kjenner meg så igjen. Prøver å være interessert i fruens klesjakt, mens tankene er helt andre steder. Damene svirrer rundt klestativene, ser interessert ut, men har blikket festet på neste stativ. Ungdom setter seg sammen med jevnaldrende, men deres oppmerksomhet er ikke hverandre, men smarttelefonen. Jeg må igjen erkjenne at jeg lider av Ikeasyndromet. Hvor er vi på vei?

Jeg er på vei til Hurtigbåten fra Tromsø for å møte en fetter som jeg ikke har sett på mange år. I morgen går søskenbarntreffet av stabelen. Det gleder jeg meg enormt til.

Og fruen? Hun ble så fin, så ventetiden hadde et positivt utfall.