Dette innlegget baserer seg på noe Jim Sinclair har uttalt skriflig, og litt av min egen tillit til den en gang så dyktige forfatteren Henrik Ibsen som jeg kom opp i muntlig om i 10. klasse og ut av døra med karakter 6. Jeg tar det beste fra to begavede mennesker og lager et blogginnlegg. Jim er voksen autist og en av grunnleggerne av Autism Network International har skrevet følgende:

«Autisme er ikke noe et menneske har eller et «skall» man er fanget i. Det finnes ikke noe «normalt» barn skjult bak autismen. Autisme er en måte å være på. Det gjennomsyrer alt, den farger alle opplevelser, alle følelser, sanseinntrykk, tanker og sammenstøt, ethvert aspekt av tilværelsen. Det er ikke mulig å skille autismen fra mennesket, og hvis det hadde vært mulig, ville den du satt igjen med, ikke være den samme som du hadde i utgangspunktet.»

Jeg tror det er noe i det. Det jeg føler, og min tankegang, er preget av at jeg har Asperger syndrom. Det betyr ikke at jeg ikke er mottakelig for input eller korrigeringer, men å fjerne alt, er ikke mulig (uten å drepe all livsgnist). Det er kanskje heller ikke ønskelig å kvitte seg med alle mine særpreg? Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar man lykken fra det med det samme, sa Ibsen gjennom skuespillet Villanden.

Og jeg tror det er der det ligger. Jeg tenker på alle gledene jeg ser, fordi jeg ser verden annerledes. Ikke det at det ikke er mange nedturer for det er det, men jeg kan ikke splitte meg fra autismespekteret. Jeg er på det, hele tiden. Det er noe jeg er og gradvis har lært meg å leve sammen med, i ett med meg selv. Fjerner man væremåten som kommer som symptomer som utgir kriteriene for Asperger syndrom, er det litt som å fjerne livsløgnen.

Aksepten for å være annerledes kreves om man skal la meg fortsette å ha Asperger syndrom (noe som faktisk er umulig å unngå). Diagnosen gir en forklaring, men det har alltid vært der. Det er meg: Min måte å oppdage farger og detaljer, lyder og smaker. Smak på ordene mine, svelg de om de er for vonde å ha i munnen eller spytt de tilbake i fleisen på meg. Jeg tåler det, så lenge du prøver å forstå. Det lyser gult når sola står opp, en ny dag begynner og vi har blanke ark og fargestifter til, innenfor gitte rammer. Diagnosen min gjør at jeg trenger klare rammer, rutiner og struktur. Men har jeg dette, kan jeg opptre kreativt og skape.

Joyce Chung, som har en datter med autisme, og som har arbeidet som autismekoordinater ved NIMH har sagt: «Hvis man hadde fjernet muligheten til å bli autistisk, ville man ikke da også fjernet det som gjør oss interessante som mennesker? Kanskje det handler om de samme genetiske strukturene som prooduserer kreativitet og diversitet?» Med det setter jeg meg ned og lager et bilde.

Humlesnurr. Canon L 100 mm og kreativ redigering, kanskje er jeg på en snurr selv?