Epletreet – en bok om å vokse opp

/ hl / 1 kommentar

Samfunnsdebutant og forfatter Mahmona Khan har gitt ut barneboken Epletreet. Debuten ble til sammen med den anerkjente illustratøren Akin Duzakins. Boka er nettopp om å være sammen; vokse opp og finne plassen sin blandt de andre.

Epletreet er en poetisk bildebok om det å vokse opp og finne sin plass blant andre individer, her epletrær som bærer frukt til menneskene. Hvem beundrer man, og hvem er det egentlig mest å lære av? Trærne i boka fungerer som metaforer på menneskene, og jeg kjenner det kan være godt både å være gammel og å være nytt, lite frø som skal bli til noe.

Mellom to permer gir Mahoma plass til å vokse opp, bli til noe(n) og få høstes fra. Det er en sånn jeg vil være. Det er også lov å bli sliten og glad når natten kommer og natten legger seg som et teppe over mennesker og natur. Dette er en bok som varmet hjertet mitt med fuglesang, lysglimt og erfaren klokskap fra levde liv som går kvist i kvist med de små spirene. Dette er en bok å se opp til. Jeg setter den i hylla mi.

Advertisements

Bosted

/ hl / 3 kommentarer

Hvor jeg bor, gjør noe med meg. Tilhørigheten min, bruker jeg som en fortelling om hvem jeg er. Jeg bruker bostedet som en del av min identitet. Da jeg var journaliststudent, gjorde jeg et stort poeng ut av at jeg var i Volda. Volda, dette lille stedet på Sunnmøre som skaper journalister av ypperste kvalitet. Jeg var ikke bare journaliststudent, jeg gikk i Volda.

Da jeg vokste opp, var det høyere status å si stedsnavnet eller nærmeste by, enn byggefeltet jeg bodde i. Byggefeltet ble kalt legoland og hadde ikke like høy status som et stedsnavn har. Jeg var veldig opptatt av status og tilhørighet.

Hvor er hjemme? Ikke der jeg bodde, jeg fant meg aldri helt til rette på grunn av min mangel på store vennegjenger, en solid bestevenn og noen som gikk med meg til skolebussen. Derfor maste jeg fram en flytting. I 2002 var tiden inne. Familien min flyttet til et sted med frittstående boliger, og jeg var med på lasset mens jeg delvis bodde i Oslo i en familieleilighet.

Men jeg hørte ikke til. Jeg hadde ingen venner, verken her eller der. Jeg hadde flyktet fra det lille nettverket jeg hadde og tilbake satt jeg med en ny adresse og den samme følelsen av å ikke være helt hjemme.

Der jeg bor er hvem jeg er. Du lurer litt på dette, hvem jeg er. Men jeg er ingen her jeg er, for jeg bor ikke noe sted sånn egentlig nå. Sykehus er jo ikke et hjem. Det kan det aldri bli, selv ikke etter nesten elleve år. Du synes kanskje det lyder rart, det at jeg ikke kjenner meg hjemme og ikke vet hvem jeg er på grunn av det. La meg forklare deg noe fint:

Derimot i HUSET familien min eier, hører jeg helt til. Jeg har egne rom, egne hyller, egen sofa og egen seng. Huset er mitt hjem og bosted. Jeg må bare komme meg dit før det er for sent. Jeg må komme før jeg har glemt at jeg har noen som jeg er glad i, som er glad i meg, som skapte meg, som gav meg livet og flyttet fordi nettopp jeg ville vi skulle flytte.

Jeg opparbeidet meg en status i dette nye, bebodd av noen andre før oss, som vi har satt personlig preg på, som jeg serverer arealet på til fjern og nær. Så, før meg hjem til mitt «palass» så jeg kan si deg hvor hjemme er, med stor, ideosynkratisk selvtillit.

bulding3

Alltid et vindu.

10 ting jeg ikke tenker på i juli

/ hl / 1 kommentar
  1. Julebrus. (Det er ikke høytid.)
  2. Kontorarbeid. (Hvis jeg hadde det, ville kontordøra vært låst, fellesferien trår til i dag og jeg gir mentalt sjefen på avdelingen et spark bak.)
  3. NAV. (Alt går helt automatisk, smertefritt og lindrende som after sun på solvarm hud. Noen systemer tar ikke fri.)
  4. Ferie. (Det har jeg ikke, og jeg trenger ikke huske verken pass eller billett.)
  5. Fotball og mulige nedrykk. (Det er «våpenhvile» i tippeligaen.)
  6. Politikk. (Valgkampen har også pause.)
  7. Aviser. (De skriver bare om været og annet agurknytt jeg kan utenat.)
  8. Grillmat. (Anoreksien min tar avstand.)
  9. Is. (Samme som over og vi har status que.)
  10. Bikinikroppen. (Den skal ikke gå på en strand.)

Dette var kanskje litt utradisjonelt. Men la meg for Guds skyld være utradisjonell da, svikte issalget og drite i utepils. Det er ikke alle som lever sommeren helt ut, men som likevel kan ha det gøy. Som å sitte å skrive lister, regne ut tilbud på etterspørsel fra folk som vet jeg er oppdatert og fotografere ting/gjenstander i stedet for solblide, sommerbrune folk flest.

«Sommer så klart det er sånn vi vil ha det.»

Asperger men ikke geni

/ hl / 2 kommentarer

Noen forventer at man skal være som «Rainman», Einstein eller et annet geni når man forteller om diagnosen og bekrefter at man har nettopp dette syndromet. Men vi med Asperger er forskjellige individer og kan være både normalt og høyt intelligente. Vi kan også være ganske dumme på noen områder. Det viser seg gjerne sosialt eller med personlig hygiene. Vi har ujevn begaving.

Denne diskerpansen har det med å skremme meg. Samtidig føler jeg meg ikke smart nok. Jeg vil være supertalent. Jeg vi ha en aspergersk superpower. Ok, jeg kan skrive, men jeg vil kunne noe som er mer oppsiktsvekkende. Noe som skiller klinten fra hveten. Noe som forteller deg at dette ikke bare er et menneske med utfordringer, men et menneske med Asperger-evner.

Det er ikke det at jeg trenger å være så flink, men jeg trenger noe til å veie opp det jeg er elendig på. Og å forstå at det er helt greit å være dårlig til det, fordi jeg er geni på et annet område. Men jeg er ikke og jeg hører ikke til noe sted, sånn kjennes det. Ikke hører jeg til blant de normale og ikke blant de høyt begavede. Denne følelsen av at jeg ikke er hjemme i min egen kropp og speilbilde eller i samfunnet i verden er til å bli forvirret og gal av, samt fryktelig ensom.

mysterium

Løst mysterium? Canon 100 mm L macro, Dust of Doll dukke.

Hud

/ hl / Legg igjen en kommentar
Arrene utenpå
var bagatellen 
i sykdomsbildet

—

Spor av 
liv er
ansiktet mitt

—

Det beskyttende
laget skjuler
innvollene mine

—

Huden bærer
jeg med
meg overalt 
—

Ingen vet
når jeg
egentlig revner  

—

Tatoveringen svir
dypere enn
ordene mine 

—

 

Arrene avslører 
blodtørste, aggressive 
høyrehendte bevegelser
—

En jente
mellom to
arrmerkede armer
—

Jeg smører 
utsiden inn 
med foundation 
—

 

Jeg er et lappeteppe. Jeg er en sebra. Jeg er en tiger. Jeg er en tøffing med tatovering. Jeg er fotoentusiast. Jeg lar aldri et smil gå meg hus forbi og har det etset inn på utløserfingeren min, så alt dette kan du altså lese ut fra huden min.

Videre er huden min også tørr og litt hårbelagt, som følge av langvarig underernæring. Jeg har ingen folder i huden, ei heller ingen kjærlighetshåndtak, men derimot har Gud, mamma og pappa eller hvem det nå var skapt meg med ett smilehull i ansiktet. Jeg er ikke symmetrisk. Jeg er ikke A4 eller blanke ark.

Disse seksordsnovellene er et resultat av tekstutfordringen jeg kjører hver lørdag med vinterblomst.net men også et resultat av et helt menneske på tokt gjennom livet, fra fødselsmerket til selvpåførte arr.

Den ytre verden

/ hl / 3 kommentarer

Virkeligheten, den ytre verden som folk ser og tar del i og følger med i nyhetsbilde om, er for meg noen ganger en ganske annen virkelighet. Den er ikke det normale åtte til fire-livet og fritid før og etter. Det er ikke forskjellig mat til middag. Det er ikke turer på butikken. Det er ikke lange, meningsfulle samtaler.

Ytre sett, har jeg tak over hodet, en seng å sove i, pleie av behandlere og miljøpersonell, helt på siden av samfunnet. Ved siden av det normale, gående i et annet tempo men etter samme klokke og almanakk og lovverk. Det er som om jeg lever i en parallell virkelighet. Jeg tror mange med Asperger syndrom føler nettopp det.

Vi snakker ikke om det alle andre i virkeligheten snakker om. Været og hvordan har du det og sov godt. Vi er ikke så flittige i bruk av fraser, for for oss er det bare fraser. Vi vil mene noe, om vi skal si det. Først da er det virkelig, i min virkelighet.

Et stykke sommerlig virkelighet. Canon L 100 mm macro.

Kunstnerisk frihet

/ hl / 3 kommentarer

Noen ganger, er jeg helt fri. Det er gjerne i bilderedigeringsprogrammet med bildene mine, eller når jeg skriver prosa. Da er JEG forfatter, kunstner og helt sjef. Da kan du regne med meg, jeg er helt pålitelig og leverer fra meg produkter.

Sånn jeg ser det, er det to hovedtyper med Asperger. Jeg er av den kreative typen, den andre typen er gode på årstall, numre, historie – ja fakta generelt. De kan bilnumre, båtnavn, alle begivenheter i en tv-serie eller alt om Karl den tolvte eller andre ting de interesserer seg for.

JEG beretter ikke om den andre verdenskrigen eller sorg i verdenssamfunnet, terrorhandlingen 11. september, faktaene rundt 22. juli eller smerte og sult i verden som disse menneskene kan opplysningene knyttet til. Jeg vet ærlig talt ikke noe om verken krigen eller regjeringen. Jeg hører om Erna, men vet ikke hva hun vil oss.

JEG får utløp for følelsene mine, inkludert mangelen på å høre til, gjennom kunst og (som regel relativt kreativ) skriving. Tar noen fra meg (skrift)språket eller blikket for foto, mister jeg personligheten min og evnen til å kommunisere med andre.

Bilder: Dukke fra Maritme Sue. 

JEG ser opp til de på spekteret som vet en hel masse og lirer av seg fakta. Jeg kan sammen med dem føle meg dum og lat, men jeg prøver å minne meg hva jeg faktisk skaper. Det ligger det en (kunstnerisk) frihet bak, som jeg tillater meg å utforske.

Det er et fritt land, også for mennesker innesperret eller avskjermet på grunn av sine diagnoser eller ugjerninger. Jeg er en sånn Asperger, som må beskyttes mot meg selv. Jeg er temmelig farlig for meg, hvis jeg står på egne ben. J

eg har inntrykk av at dette er ganske utbredt blandt kunstnere generelt, det å kjenne en uutholdelig smerte. De lider eller har lidd. Tenk på Sylvia Plath med «Glassklokken», Edvard Munk med «Skrik» og «Syk pike» og Emily Elizabeth Dickinson med sine depressive og vakre dikt skrevet i isolasjon. De tenker jeg på, for jeg har empati (også for avdøde mennesker).