Pippi og Proffens 5. eventyr - Tilfeldig moro (og selvvalgt lidelse)

Tilfeldigheter? Skjebnen? Målrettethet? Jeg lar meg ofte fascinere av hvordan kombinasjonen av små ting på finurlig vis – for å si det på Steve Jobs dramatiske vis – endrer alt. Ettersom jeg aldri har trodd på skjebnen, og ettersom jeg tidligere anså det å sette seg mål som like effektivt som å skrive en ønskeliste og sende den til Nordpolen, er det lett å konkludere med at alt det som min hobby-baserte løping har ført med seg de siste seks-syv årene er resultater av tilfeldigheter. I retrospekt ser jeg at det har blitt tatt mange "riktige" steg og grep, men at ringvirkningene av disse har blitt langt større enn det ville falt meg inn å drømme om. Både profesjonelt og privat, og ikke minst i form av små og store eventyr. Det var for eksempel en lang rekke tilfeldigheter som førte til at det å legge ut på ulike løpsutfordringer med et nokså ferskt bekjentskap for å "finne ut om vi kunne" ble en årlig tradisjon.

Morgenfrisk Pippi 06:30 første feriedag (takket være kaffe) klar for nytt eventyr. 

Med bare halvannet døgn til rådighet ble årets Pippi og Proffen-eventyr av det kortere slaget. I 2013, 2014 og 2016 deltok vi i løp, henholdsvis Rallarvegsløpet, Ultravasan og Unionsmaraton. I år skulle vi gjøre en variant av 2015-eventyret (15 mil, fra Ski til Resö, på 48 timer). Kryssing av grensen har blitt en gjenganger, men i stedet for å følge "raka vägen" skulle vi denne gangen følge stier: Kyststien i Halden og Bohusleden i Bohuslän. Turen fra Ski til Bakke i Halden tok vi imidlertid på asfaltveier. I bil.

Flott med informasjonsskilt, men det hadde hjulpet om de hadde hatt "Her er du"-merker. Pippi forsøker å finne ut hvor vi er og hvor vi skal.
 
Navnene, Pippi og Proffen, spiller på at Mette og jeg på mange måter er rake motsetninger. Der Mette er "happy go lucky" foretrekker jeg å planlegge. Mettes løpsdeltakelser handler langt mer om flotte opplevelser enn tider og plasseringer som er det som trigger meg mest. Mette elsker å løpe i terreng, mens jeg finner størst glede i jevn asfalt. Det som binder oss sammen er imidlertid langt sterkere og viktigere enn det som skiller oss. Frem til jeg møtte Mette ble mine drømmende utlegninger om lange a-til-b-turer, gjerne over flere dager, gjennomgående møtt med uforstående uttrykk og hoderisting. Hos Mette så jeg endelig den samme gnisten, og villighet til faktisk å prøve, som jeg selv kjente på.

Blant våre fellestrekk er også mangel på retningssans. Vi var derfor godt forberedt på det meste da vi la ut på den drøyt seks mil lange terreng-turen som Pippi hadde planlagt.

Mer terreng for Proffen...

Etter noen måneder med testing av terrengsko for Löplabbet gledet jeg meg egentlig til å la bena fly over hard og jevn asfalt igjen, men det fikk vente litt til. Da jeg kommenterte at Kyststien stod beskrevet som "krevende" avfeide bare Pippi meg og påstod at de alltid overdriver i slike beskrivelser.

Om noen andre vurderer å gå eller løpe Kyststien eller Bohusleden kan vi nå (begge) informere om at beskrivelsen ikke er overdrevet.


Her går Kyststien! Ingen tvil om den saken!

En ting er å gå i slikt terreng, det er noe ganske annet å løpe. For når du både må se hvor du setter bena, lokalisere en knapt synlig sti OG se etter blå Kyststi-prikker på trestammer, steiner og annet blir det utfordrende. Mitt syn viste seg å være best, så jeg løp i front for å finne merkingen. Akkurat dét funket fint, men terrengløping er ikke min sterkeste side, og når jeg i tillegg ikke får fulgt så godt med på bakken gikk det som det måtte: Før vi hadde kommet ti kilometer avgårde hadde jeg hektet foten og røsket godt opp i skinke-skaden to ganger og også stupt langflat i lyngen.

Litt balanse ble det dog: Før vi rundet tjue kilometer hadde Mette røsket opp en sene i lysken og skrapet opp det ene kneet. Lett haltende fortsatte vi uansett. Å gi seg var aldri aktuelt. Hvordan kunne vi? Uten et menneske i mils omkrets (så langt vi visste) og null dekning på telefonene.



To liter vann i sekken og en halvliters vannflaske i hånden. I knallsol og 25 varme fungerte den gamle Solo-reklamen like fullt. 


Erfaring: Kyststi handler svært lite om kyst, men vakkert kulturlandskap fikk vi mengder av.

Ingen ild og lite vann ved "Bron över eld och vatten", men best å holde seg på broplankene uansett. 

Stien/leden gikk opp og ned, hit og dit og fulgte alt fra fine, lettløpte asfaltveier, via gårdsveier og gode stier til smale, utydelige skogsstier, gjennom siv og gress til nærmest ingenting. Stedvis var merkingen god, men stort sett krevdes et våkent blikk for å se de blå (Kyststien) og etterhvert burgunderaktige (Bohusleden) merkene prikkene på trær, steiner eller merkepinner.

Enkelte steder var det satt opp informasjonsskilt med kart, men ikke et eneste av dem hadde "her er du"-merking. Ved hjelp av Proffens kompass og det (lille) vi gjennom samarbeid forstod av omgivelser og merking gjettet vi som best vi kunne. Med varierende hell. Og en stor dose selvironi.

Finfint med merket sti og vei, men når veien deler seg i fem er det fint med merking ETTER krysset...

Det gikk tidvis veldig bra, andre ganger ikke fullt så bra. Men seriøst; når krysset er merket men merkingen ikke angir hvilken av de fem mulige veien man skal følge videre...? Vi brukte alt vi hadde av retningssans og fornuft for å finne videre, og jaggu traff vi – på femte forsøk.

Bare å innse at snittfarten kom til å bestå av raust med minutter og sekunder. Ingen Strava-segment-jakt denne dagen...

Naturligvis ble det noe feilløping, men merkelig nok førte feilløping til at den første delen av ruten ble kortere enn planlagt. Jeg hadde i utgangspunktet vært innstilt på å logge seks-syv mil denne dagen, men det krevende terrenget, den intense varmen, og ikke minst vissheten om at Pippis mann stod parat for å plukke oss opp når vi ønsket, rev hardt i viljestyrken. Så skal det også legges til at seksmilsløpetur ikke passet optimalt inn i treningsprogrammet mot San Francisco og Reykjavik Marathon. Da også Mette, med sine skader og noe utfordrede varme-toleranse, hadde samme innstilling ble jeg i grunn ganske lettet. Noe kortere enn fem mil ville vi dog ikke si oss fornøyde med.



Ved 40 kilometer var drikkesekker og flasker sørgelig tomme. Å skulle løpe 10 kilometer uten væskepåfyll var ikke et alternativ, men problemet ble raskt løst. I nærmeste hus slapp Birgitta oss inn og  lot oss fylle opp sekker og flasker. 

Ti kilometer igjen, men nå fulgte vi ordentlig vei. Det burde i utgangspunktet vært en lykke for meg, men på den åpne asfaltstripen var varmen enda mer intens, og selv om tempoet endelig kunne økes og holdes jevnt ble hver kilometer et mål i seg selv. De ville bringe oss til Lur, der Mettes mann skulle plukke oss opp.

Lur på tur? På vei mot Lur ble det godt med egentid til å reflektere over "lurheten" i å skulle løpe langdistanse mange (!) dager på rad neste år. 

Ettersom Pippi og Proffen har ulikt grunntempo ble det til at vi løp en del hver for oss, og jeg fikk reflektert over et vesentlig større løpsprosjekt tilfeldigheter har ført meg ut i neste år. Dagens distanse var tøff nok, og det var uunngåelig at tankene begynte å grave i hvorvidt jeg virkelig har lyst til å løpe tilsvarende strekninger flere – mange – dager på rad. Overraskende nok rokket ikke slitet ved lysten til å "finne ut om jeg kan". Mer om dette prosjektet i neste innlegg...



50.000 meter, men ikke lenger!

Dagens distanse ble nedjustert til 50 kilometer, og i dét Pippis klokke pep til for 50 kilometer stoppet vi. Pippi la seg sågar ned i veien og ble der selv om Proffen foreslo at hun skulle trekke seg litt lenger ut i kanten. Heldigvis kom det ingen biler før hennes helt av en mann plukket oss opp tjue minutter senere. Med to flasker kald Cola!



Endelig fremme! Pippi og Proffens 5. eventyr ble behørig feiret. Først med et usannsynlig forfriskende bad i sjøen, deretter med deilig mat og drikke samt gode samtaler langt ut i den lyse sommernatten.

For Pippi og Proffen er alltid veien det viktigste målet. Planleggingen, pakkingen, avreisen, omgivelsene, latteren, slitet. Alt! Samtidig er det ekstremt godt å komme i mål - og feire. Et nytt Pippi og Proffen-kapittel er på plass i eventyrbøkene våre, og flere er under planlegging, alt takket være en lang rekke tilfeldigheter.

Janicke

Djevelens detaljer og problematisk planlegging

The devil's in the detail, heter det, og de fleste løpere vet at desto tøffere mål man setter seg - uansett distanse - desto viktigere er det å gjøre det riktige små og store tingene i forkant. Selv om uforutsette ting kan skje på selve dagen, er det stort sett arbeidet som er lagt ned månedene i forkant som utgjør den enorme forskjellen mellom strålende suksess og total skuffelse - alt fra ett skarve sekund til mangfoldige minutter - eller til og med timer...

Høsten er høysesong for løp. Det er i august, september, oktober og november de fleste av oss ser for oss å ta ned nye, spenstige prestasjoner. Forhåpentligvis tar det lang tid før høsten er her, men selv om vi ønsker at sommeren skal være lang er startstreken nær. Det er nå de djevelske detaljene må klekkes ut. Det er nå grunnlaget for en vellykket høstjakt må legges.

Med ønske om å være djevelsk godt bevæpnet for høstjakten på sagaøya om 52 dager. 

Mine jakt-drømmer handler om Reykjavik Marathon den 19. august. Målet er som det har vært de siste par årene: 3:15. Troen på at det skal være mulig er på plass, og viljen til å trene og generelt gjøre det som trengs for å få det til er det ikke noe å si på. Utfordringen er å få til kvalitetstrening når mitt overaktive påmeldings-syndrom har sørget for i overkant raus kvantitet. Igjen.

Treningsprogrammer gir super hjelp for å trene mot konkrete mål. Utfordringen er at de sjelden har maratonløp som del av treningen mot maratonløp. Ei heller koseløpeturer på 70 kilometer, som den som på mystisk vis har havnet i kalenderen min førstkommende lørdag. Det har gjort det bittelitt mer problematisk å finne ut hvordan muligheten for suksess på sagaøya i august kan makses.

Nå tror jeg faktisk at formen er på god vei og at dette kan gå, men jeg har omsider lært at det kan få kjipe konsekvenser å legge inn mye ekstra mengde uten å fire på kvalitet i treningen. Kroppen tåler stort sett mengden, men å kombinere høye kilometertall med høyt tempo har straffet seg såpass mange ganger nå at det ikke kan ignoreres. Alternativ trening har alltid vært ansett som et "surt eple", men "i nøden lærer enspora løper å fire på prinsippene"; Årets skattepenger gikk til anskaffelse av ordentlig treningssykkel.

Å bite i sure epler behøver ikke å være så ille. Å sykle som alternativ trening (i.e. det sure eplet), når bena har godt av litt løpshvile, kan være riktig så artig. 

Med "skatten min" (som en Strava-kamerat foreslo som navn på sykkelen) kan treningen vedlikeholdes selv når bena helt opplagt trenger noen dager løpefri. Dette, i kombinasjon med fortsatt styrketrening og maratonfokusert kosthold, vil også bidra til å bygge mental styrke slik at det er en ny og djevelsk godt bevæpnet utgave av Lettbent som tar fatt på høstjakta i Lækjargata om 52 dager!

Janicke

Midnight Sun Marathon 2017 - Tidsforvirret triumfferd i Tromsø

Det finnes maratonløp i utlandet, og det finnes maratonløp her hjemme i Norge. I tillegg finnes det et maratonløp i Tromsø. Joda, Midnight Sun Marathon arrangeres riktignok innenfor våre hjemlige landegrenser, men når det tar nær to timer å fly til vertsbyen, og de fleste av deltakerne har annet morsmål enn norsk, vel, da oppleves det et par hakk mer eksotisk enn det gjengse hjemme-maratonet. Det virkelig eksotiske med Midnight Sun Marathon (MSM) avsløres dog av navnet: Her løpes det 42,2 kilometer midt på natten - i fullt dagslys! Enkelte år får man til og med selskap av midnattssolen.

Mang en gang har jeg blitt oppfordret til å løpe Midnight Sun Marathon (MSM). Nysgjerrigheten for løpet har i da også blitt pirret fordi MSM er det eneste norske løpet jeg har sett representert på mange av messene tilknyttet de største maratonløpene rundt om i verden. At MSM også i ulike sammenhenger er med i internasjonale "topp ti"-lister av typen "maraton man bør løpe før man dør" har bidratt ytterligere.

Men så er det en kabal som skal gå opp også; det har bare ikke passet med Tromsø-tur i juni før i år. Ekstra stas var det da et samlet SkiLøperne-styre valgte MSM som åsted for feiring av innsatsen for å ha arrangert vårt eget lille løp, SkiLøpet, i fem år.

Nesten hele styret: Espen, Stig, Knut Olav, Mette, Mona, meg og Elisabeth som fylte førti denne dagen. Eline ankom byen et par timer senere, og Jo hadde dessverre ikke mulighet til å være med. Skuldrene satt forholdsvis lavt på oss alle - vi er en nokså erfaren gjeng med rundt hundre maraton/ultra samlet - men litt spenning kjenner man jo på når man har fått startnummer til nært forestående løp mellom fingrene.

Helt jobbfrie dager, maratonreise krydret med bursdagsfeiring av styrekollega, lave skuldre, eksotisk løp og gode venner; forventningene til helgen var skyhøye!

Vi ankom Tromsø ved 12-tiden på lørdag. Deretter gikk det slag i slag. Å hente startnummer på rådhuset var en kjapp og grei affære. Å pastalade til lunsj, bare syv timer før start, føltes litt merkelig. Å sove etterpå var umulig, men vi fikk da hvilt litt.

Romkamerat Pippi (Mette) forsøker å sove. Det hadde antakelig vært klokt å trekke for gardinene, men det føltes for ille å stenge Tromsø-solen ute. Vi ville jo så gjerne ha selskap av den utover kvelden.

Antrekk er alltid et populært løpsdagstema. Den noe utilfredsstillende konklusjonen var at temperaturen var - og skulle forbli - akkurat i skjæringspunktet mellom kort og langt løpsantrekk. Min noe optimistisk pakkede koffert inneholdt imidlertid kun korte løpsplagg, så utfordringen lå i prinsippet i hvorvidt jeg skulle velge singlet eller t-skjorte. Det irriterte meg litt at jeg ikke hadde pakket løse ermer, men med en ørliten dose kreativitet fikset "Pippi & Proffen" den biffen: Strømpebukser (på tilbud) fra H&M fikk et møte med saksen, et voilá: Ben-delene ble brettet dobbelt og trukket på armene. Det så ikke så galt ut heller.

Bare tjue minutter før løpsstart forlot vi hotellet i samlet flokk. Den enkle logistikken, og generelt herlig avslappede stemningen, bidro godt til at skuldrene aldri krøp oppover mot ørene. I det ene øyeblikket tøyset og lo vi ved startportalen, i det neste øyeblikket var vi i gang. Snart bar det opp, opp, opp mot toppen av Tromsøbrua.

Fokusert på utsikten - Fra Tromsøbrua fikk vi den første smakebiten av hva MSM skulle by på av flotte omgivelser.

MSM-løypa består av to ulike sløyfer. Etter noen gater hit og dit inne i sentrum krysses Tromsøbrua for første gang, over til fastlandssiden og Tromsøs ikoniske landemerke Ishavskatedralen. Der følger løypa Europavei 8 sydover langs vannet før den tar en 180-graders vending og stort sett følger samme vei tilbake til Tromsøbrua og sentrum. Fra sentrum, som da også er starten for halvmaratondistansen, går det først sydover, mot sydspissen, før man følger Kvaløyvegen nordover til flyplassen. Etter en runde på flyplassområdet bærer det tilbake til sentrum - og målgang.

Å løpe frem og tilbake samme vei kan kanskje virke litt kjedelig, men det har sine fordeler. Etterhvert som de raskeste har nådd vendingspunktet, og man senere vender selv, får man fin oversikt over de andre løperne både foran og lenger bak i løypa. Det er fin adspredelse å skue etter kjentfolk, og i Tromsø var det en god del. Den aller første "kjente" jeg så var sidemannen fra flyet. Frew Zenebe Brkineh, som representerte Sandnes IL, gjorde som han fortalte at han skulle og vant hele løpet. Litt senere kom blant annet superraske Øyvind Wang fra hjemlige trakter, Terje Lyngstad som løper maraton og ultra i strie strømmer for tiden, samt styrekollegaer i flere omganger. Det ble hoiet, vinket, high fivet og heiet.

Mette og Mona i sprudlende maratonhumør på vei tilbake mot Tromsøbrua. Foto: Nikolai Hamre

Hoing, vinking, high fives og heiing fikk vi forresten overraskende mye av. Det var ikke voldsomt tett befolkede områder vi løp gjennom, men Tromsø-væringene, store som små, hadde rigget seg til for å støtte, underholde og heie. Virkelig heie! Her har Oslo Maraton-publikummet mye å lære...

I tillegg fikk vi servert eventyrlig utsikt, med solskinn over spektakulære, snøkledde fjell på den andre siden av vannet. MSMs første halvdel leverte langt over forventning.

Ved andre kryssing av Tromsøbrua, på vei tilbake mot sentrum, er rundt 17 kilometer tilbakelagt. Her må jeg forresten trekke frem en genial vri. I MSM angir ikke kilometer-markeringene passert distanse, det står hvor mange kilometer som gjenstår. Til å begynne med var jeg usikker på hva jeg egentlig synes om denne baklengs-modellen, men konklusjonen ble en (midnatts)soleklar tommel opp!

Opp, opp, opp på broen på ny, tilbake mot sentrum, med Northern Runners' grunnlegger Thomas K. Føre (i blå trøye) hakk i hæl. 

Tilbake i sentrum følger løypa først vannet og kaia. Her er det naturlig nok mer publikum igjen, og det ble heiet på mange språk. Plutselig overdøver en brølende mannsstemme alt annet:
- Dette ser jævlig bra ut, Janicke! Du er dame nummer elleve cirka! Det er tre omlag et halvt minutt foran deg! Kjør på!
Styrekollega Stig har ennå ikke startet sin halvmaraton og heier på oss som er halvveis på maratondistansen.

Det var først nå, etter å ha fått denne oppløftende informasjonen, at dagsformen ble vurdert mer inngående. Konklusjonen var at alt egentlig føltes ganske bra. Før start var planen å løpe på følelse og sikte mot fem blank-tempo. Vel i gang lot jeg følelse være styrende faktor, og observerte bare at kilometerne stort sett tikket inn mellom 4:45 og 4:50. Med mulighet for topp ti-plassering innen rekkevidde hadde jeg plutselig noe å fokusere på. Et soleklart mål! Troen på suksess var dessuten sterk, for jeg visste umiddelbart hvilke damer Stig siktet til. De hadde alle passert meg på ulike tidspunkt mellom fem og ti kilometer, og det var ting ved dem - løpestil, fartsvariasjon eller pust - som hadde fått meg til å tenke at de bare kunne passere, for jeg kom til å krysse målstreken før dem uansett.

I så fall...

- Åttende plass. Shit ass! Åttende plass!!
Jeg instruerte meg selv om å ikke bli for ivrig.
- Hold deg til planen! Løp på følelse. Har du krefter igjen ved 30 kan du øke.

Etter en kort tur gjennom sentrumsgatene, der folk "på byen" sørget for både høylytt og lett-inspirert backing, var vi igjen i roligere områder med lite bebyggelse. Klynger av ivrig heiende folk var det uansett her også, og ettersom det på dette tidspunktet har blitt større spredning på løperne ble heiingen i enda større grad rettet mot den enkelte løper. Herlig motiverende, så det var bare å smile og takke og gi en og annen high five.

Ved 24 kilometer oppdaget jeg den første av de tre dameryggene jeg jaget. Jeg kjempet imot impulsen til å øke tempoet. Det skulle ikke være nødvendig når jeg tross alt hadde tatt innpå henne i min jevne fart. Med litt tålmodighet ville hun antakelig være passert i løpet av en kilometer. Som tenkt, så gjort, og for å ikke gi henne noen idéer sørget jeg for å rette meg opp, legge litt ekstra kraft i steget og puste veldig avslappet under passeringen.
- Yess! Tiendeplass, og 17 kilometer til å klatre to plasser til.

De neste to dameryggene kom til syne ikke lenge etter. Riktignok langt frem, men jeg hadde det ikke travelt. Kreftene fantes og det var nok kilometer å gjøre det på.



Ca en time til midnatt, men jeg synes godt vi kan godkjenne det som midnattssol! Foto: Øyvind Sørensen

Da klokken nærmet seg 23 holdt den lave solen fremdeles stand for skyene.  Solbrillene gikk på og av ettersom solen kom fra siden eller rett imot. På veien nordover hadde vi imidlertid litt motvind, og jeg sendte en lengselsfull tanke til løpevantene som lå i skapet hjemme. Ikke stort å gjøre med det nå. Bedre da å være glad for strømpebuksebena som varmet armene...

Ute på flyplassen var jeg endelig oppe ved ryggen på den første av de to damene. Igjen rettet jeg meg opp og sørget for å fremstå sterk og selvsikker ved passering. Den tredje og siste passerte jeg rett før vending, og kunne lettet se at hun ikke forsøkte å henge seg på. Om jeg bare klarte å holde dette tempoet tilbake til mål - åtte kilometer - så var topp-ti-plasseringen min.

På vei tilbake til sentrum og målgang. Kreftene var i ferd med å ebbe ut, men det var tydeligvis nok av dem til å smile skikkelig bredt til fotografen. Foto: Trond Arne Liavik 

Selv om kroppen føltes langt bedre enn forventet, kostet det stadig mer å holde tempoet oppe. Lange, slakke motbakker sugde krefter, men jeg sa til meg selv at bakkene antakelig kostet like mye - eller mer - for damene bak. Hvor langt bak var de nå? Å snu seg var ikke aktuelt, og følelsen av å være et jaget bytte sørget for at jeg kjempet hele veien. De eneste som passerte var de raskeste halvmaratonløperne. Av og til passerte jeg maratonløpere. Selv om de var menn, og dermed ikke betød videre klatring på dameresultatlisten, ga det en boost. Dette går veien!

Da kilometerskiltet med ett-tall på - en kilometer til mål - dukket opp, sjekket jeg for første gang hva tiden min lå an til å bli. Garmin viste 3:21. Wow! Kunne jeg klare å komme inn på under 3:26?

Som vanlig så oppløpet veldig langt ut da målområdet endelig kom til syne, men all heiingen fra publikummet gjorde det lettere. Selv om jeg innså at det neppe ville gå bet jeg tennene sammen (trodde jeg i alle fall), tvang bena til å kjempe, og ga det som fantes igjen av krefter.

Ikke helt det oppløps-"war face" jeg innbilte meg. Mistenker enda sterkere enn før at jeg ikke er så himla flink til å "grave dypt", "gå skikkelig i kjelleren" eller "ta ut det absolutt siste". Spørs om ikke det egentlig hadde vært fullt mulig å skrelle av de 11 sekundene...

Målgang! En funksjonær begynte umiddelbart å pakke meg inn i en varmefolie. Jeg innså at den ville komme godt med, men synes han brukte i overkant lang tid. Sikkert tre-fire sekunder. Jeg hadde lokalisert et gjerde litt lenger frem, og var fast bestemt på å la min utmattede kropp få henge over det og hvile. Det var nesten så jeg ble litt overrasket over at ingen funksjonær tok grep og ba meg bevege meg videre slik det er vanlig i de store løpene. Jeg fikk henge der på gjerdet, uforstyrret og komme til hektene igjen. Det tok sånn cirka femten sekunder.

Ingen tid å miste, nå skulle førtiårsfeiringen til Elisabeth ordnes! På vei tilbake til hotellet for å ta en kjapp dusj og hente ballonger, bobler og partyhatter kikket jeg kjapt på klokken på telefonen. Fire nuller - 00:00 - lyste mot meg. What? Min indre endorfin-påvirkede klokke spant et par runder før jeg innså at klokkeslettet faktisk stemte, selv om jeg nettopp hadde kommet i mål i et maraton. Trøtt? Definitivt ikke. Det var både førtiåringer og flere gode prestasjoner å feire!

Bursdagssang for jubilanten føltes på sin plass selv om selve dagen teknisk sett var over.

Resultater, mellomtider og plasseringer ble et naturlig samtaletema under feiringen som fortsatte gjennom den dagslyse sommernatten. Åttendeplassen jeg hadde gledet meg sånn over viste seg å være en syvendeplass. Andreplass i klassen, og nummer 88 av alle 937 løpere var definitivt også godkjent.

Med 2. plass i klassen ble det jaggu pall-klatring og premieseremoni på søndagen. Stor stas!

Lekker medalje!

Arrangører av internasjonale maratonløp vet at medalje er viktig for mange løpere, og i år delte MSM ut et smykke av en medalje. Den italienske skulptøren og Tromsø-vennen Leonardo Lustig står bak den originale utformingen. Medaljen har fin størrelse og god tyngde og - etter denne medaljeglade løperens mening - alle de rette kvalitetene. Den gjør seg svært så godt i selskap med medaljer fra løp med flere titals ganger flere maratondeltakere.

Forventningene til helgen var skyhøye. Fasiten ble enda bedre. Herlige medreisende, intensiv trimming av lattermuskulaturen, gode prestasjoner, et supert løp og supre forhold, nesten midnattssol, mange timer med feiring, god mat og god drikke. Tromsø leverte til fulle! Det blir neppe siste gang jeg løper Midnight Sun Marathon.


Janicke

Göteborgsvarvet 2017 - Tro och Tvivel

Det er mange rygger å "ta" i Göteborgsvarvet. Om man starter i tidlig startgruppe er det riktignok langt færre enn om man er tildelt pulje lenger bak, men i verdens største halvmaraton (målt i antall påmeldte) er det svært få som ikke er omgitt av et anselig antall folk absolutt hele veien fra start til mål. Med hjelp av fjorårets maraton-pers hadde jeg ordnet seedet plass i startgruppe to, og stilte noe ukomfortabel opp i den sterkt mannsdominerte puljen.

Passende nok for en Håkan Hellström-fan i Göteborg var innstillingen for dagen en kombinasjon av Tro och tvivel. Skuldrende satt uvanlig lavt og jeg gledet meg til å løpe, men hvor fort?

Forrige gang jeg var på tur til Göteborg var i forbindelse med det som ble Nordens største konsert gjennom tidene. Göteborgs store sønn, Håkan Hellström, holdt en uforglemmelig konsert for meg og 70.090 andre fans på Nya Ullevi. (Rekorden stod dog bare én dag, for 24 timer senere fylte han arenaen med 70.144 til.)

Halvmaraton-pers stod aldri på planen. Til det er løypa for krevende og folketett. Håpet var opprinnelig å komme lavt ned på 1:30-tallet, men etter måneder med manglende trening, krydret med et bristet ribbein tre uker før løpet, var alle tanker om oppløftende sluttid lagt på is. Jeg håpet på sub 1:40, men mistenkte 1:45-ish. Greit nok. Målet denne dagen var først og fremst å korrigere en seig sesongstart med en god løpsopplevelse. Jeg trengte en solid injeksjon ren løpeglede!

Stille før stormen. På plass ved Slottsskogsvallen ble det god tid til å slappe av i solen. Varmen bekymret meg ikke stort, jeg skulle jo uansett bare ta det lungt. De aller fleste valgte imidlertid å sette seg i skyggen. 

Ikke den mest oppbyggende meldingen å få på Garmin rett før et løp, men pytt sann.

Turen til mitt 6. Göteborgsvarv ble av typen "jeg reiser alene". Veldig mange av mine faste medløpere er enten skadet eller valgte Ecotrails varierte terreng, fremfor fast og trygg asfalt som jeg – klok av skade (bokstavelig talt) – foretrekker.

Sko-pakking Lettbent-style. Ok, hadde egentlig bare med tre par løpesko, og et av dem bruker jeg ikke til løping, men så ble det anskaffelse av New Balance 1500 v2 i tillegg. Jeg har slitt ut ett par av disse favorittene, så når de da var å finne til halv pris på messen... Ikke noe å lure på. 

Varvet er så stort at det alltid er kjentfolk å treffe uansett. Både før oppstilling og på plass i startpuljen møtte jeg flere. Blant dem var Ingulf som jeg sist traff i forbindelse med halvmaraton-VM i Cardiff i fjor. Han var usikker på dagen, men håpet å komme i mål på rundt 1:30.
- Hmm, for fort for meg, tenkte jeg, og så Norgesflagg-singleten forsvinne mellom løperne fremover i puljen.

Like etterpå møtte jeg Tommy og flere andre karer fra Hytteplanmila. Tommy fortalte at det alltid var en stor Hytteplan-delegasjon som deltok i Göteborgsvarvet. I år var de dog "bare" femti. Hytteplan-gutta diskuterte sine mål for dagen. Konklusjonen ble at de skulle sikte mot 1:35, og kjøre spurtduell den siste kilometeren.
- Hmm, for fort for meg, tenkte jeg igjen og bestemte meg for å gjøre som vanlig: Kjøre mitt eget løp.

Den mannsdominerte pulje to føltes ikke helt rett for dagens avslappede mål... 

For å unngå å være til hinder for de andre i puljen – de var jo garantert mye raskere enn meg – plasserte jeg meg langt bak og til høyre slik at fartskanonene både i denne og senere puljer kunne passere på venstre side. Det er normal løperetikette som litt for mange ikke tenker på. Først et minutt etter at puljestarten gikk, la jeg over i trav over startmattene med et bestemt trykk på Garmin.

Uten konkret tidsmål brukte jeg de første kilometerne til å finne flyt og passende tempo: noe i krysningspunktet (ønsket) maraton-konkurransefart på 4:37 min/km og god løpsfølelse. Som forventet gled andre løpere forbi i jevn strøm, men jeg tvang meg selv til ikke å stresse. Fokus vekslet mellom løpsteknikk (høyt, fint og lettbent, mitt taktfaste mantra), løypa, publikum, klokka og ryggene på de som passerte. Litt overrasket kjente jeg at skuldrene fremdeles satt lavt. Göteborgsvarvet var i gang, startnummeret var på, beina gikk fint, skinka var taus og ribbeinet plaget meg ikke. Jeg bare koste meg!
- Ikke bli for ivrig nå, formanet den indre stemmen da tanker om å kjøre litt hardere dukket opp. Farten lå på rundt 4:30, allerede hakket raskere enn jeg hadde tenkt, og vi var bare så vidt i gang. Bare å holde hodet kaldt. I bakhodet hørte jeg Håkan synge: Din tid kommer, din tid kommer!

Allerede ved Älvsborgsbron, etter bare seks kilometer, begynte jeg å gjenkjenne en og annen rygg som hadde glidd fra meg i starten. Det var riktignok varmt og luften var tett, men av en eller annen grunn fant jeg det ikke plagsomt.

Älvsborgsbron er luftig og kul, men også krevende med sin seige stigning. (Bilde lånt av ByBecca som skrev om varvet på sin blogg i 2011.)

Aldri før har jeg opplevd at Garmin og løpets kilometermarkeringer har vært så samstemt. Til barnslig stor glede pep Garmin stort sett akkurat ved passeringene. Dermed var det ikke behov for å justere klokkens split-tider for avvik, og jeg kunne glede meg over oppløftende lesning: 4:33 - 4:29 - 4:33 - 4:29 - 4:43 - 4:43 - 4:11 - 4:20 - 4:31 - 4:28. Jevn og fin fart, og god driv også i motbakkene. Kunne dette holde, eller ville hjulene plutselig falle av?
- Nei Janicke! ingen negative tanker nå! 
Beina jobbet så absolutt, men intensiteten var kontrollert og ikke minst: hodet var med på notene. Jeg virkelig nøt følelsen av å ha sterke bein, av å kjenne fartsfølelsen i de krappe svingene, og å flyte fremover i feltet. Og jeg nøt å nyte!

Fra tolv kilometer dukket stadig flere av ryggene som hadde glidd fra meg rett etter start opp igjen. Lettelse og boost: Formen var altså ikke så dårlig at jeg var helt malplassert i pulje to! Litt lenger frem oppdager jeg et norsk flagg. Ingulf?! Det er noe med å se kjentfolk i løypa. Jeg sørger for å ikke øke farten, men glir bare frem i min egen takt. Oppe på siden av ham veksler vi noen ord. Først tenker jeg at det blir med det, men han hekter seg på, og uten noen formell beslutning veksler vi på å dra hverandre hele resten av veien.

Alltid herlig stemning langs "varvsbanan"! (Bilde fra Göteborgstidningen) 

Kilometer 15 er Götaälvsbron som tar oss tilbake til "rett side". Det er ikke til å unngå at det er tungt å komme til toppen, men over "krönet" kan jeg slippe bena løs. Kilometer etter kilometer tikker unna: 4:23 - 4:34 - 4:33 - 4:45 - 4:24 - 4:32. Fortsatt veldig bra. Snart er det Avenyn, med Poseidon som stolt tilskuer, og så er det bare den siste biten tilbake til Slottsskogen. Der sliter jeg alltid, og jeg vet at det kommer til å bli tøft også i dag, men pokker heller: Jag vill ha allting! Om jeg kjemper på nå, så får jeg ikke bare en totalt sett god løpsopplevelse, men også en oppløftende tid. Det kjennes verdt å kjempe for!

Av og til, når det er jeg som drar, lurer jeg på om Ingulf har måttet slippe. Jeg behøver dog aldri å snu meg for å se etter ham; Göteborgspublikummet er ellevillt! Jubelen er der hele tiden, men uten flagg eller navn på trøya får jeg bare ett og annet "Heja tjejen" rettet til meg personlig. Men med Ingulf i nærheten snylter jeg på motivasjonen i all heiingen han får i sin Norge-singlet. De hyppige "Heja Norge!" avslører dessuten at han er rett i nærheten.

Lykkelig på vei ned Avenyen, rett før begynnelsen på slutten og den kampen jeg så gladelig valgte å ta det siste stykket inn mot mål.

Kilometer 17, opp den publikumstette Kungsportsavenyen, går på 4:44. Fire kilometer igjen. Tre pluss én - den siste klarer man alltid! Det begynner å røyne på men dette skal gå. Du är snart där, tenker jeg, og finner frem til en spesielt sterk mental motivasjonsfaktor. Det funker. Jeg SKAL lykkes nå!

4:42 - 4:37 - 4:40. Bare én kilometer igjen! Den er riktignok seig, men jeg minner meg selv på alle grunnene til at dette er så himla viktig for meg. Kjemper meg opp den siste bakken, fester blikket på Stadium-portalen som leder inn på Slottsskogsvall-arenaen. Den siste hele kilometeren tikker inn på 4:28. Jeg irriterer meg bittelitt over et lite grusparti før skoene får fly over tartanen de aller siste meterne mot mål. Jeg stopper klokken og noterer at det er 1:36-ett-eller-annet. Så ufattelig mye bedre enn tenkt. For en lykke!

Rett etter målgang kjenner jeg en hånd på skulderen, og ser spørrende på mannen som vil ha min oppmerksomhet.
- Tack, sier han. Jag hang på dig hela vägen. Tappade dig bara lite på slutet.
Det har skjedd mange ganger før også, men jeg synes tanken på at jeg helt uvitende har hjulpet en annen løper er like fantastisk hver gang. Dette blir jo bare bedre og bedre.

Først på trikken tilbake mot sentrum ser jeg nærmere på sluttiden. Garmin viser 1:36:02. Det betyr jo egentlig ikke stort etter en opplevelse som dette, men mens jeg slår opp resultatet på varvets hjemmeside håper jeg uansett at den offisielle tiden ligger på rett side av 1:36.

Som om ikke dagen allerede var herlig nok: 1:35:59.

Å ha opplevd mitt beste varv løpsmessig, fysisk og mentalt, og samtidig bli nummer 16 av 1.776 i aldersklassen, kvinne nummer 229 av 14.522, og løper 3.099 av alle 42.290 - for en opptur! For en herlig helg! Ah, Göteborg: Nu kan du få mig så lätt!!!

Og bare to dager etter årets "varv" ble løftet om løpspåmeldingsavhold for neste år brutt...

Janicke

Enda et hakk staere

I går skulle jeg ha løpt Salzburg Marathon. Som jeg skrev i forrige innlegg sist søndag, gledet jeg meg både til tur og løp. Et nytt "check" på listen over Chewbacca-målene skulle endelig settes.

Slik gikk det ikke. Rett etter at innlegget var lagt ut løp jeg ut på dagens økt. En tomilstur i terreng, ettersom årets testing av terrengsko for Löplabbet er i gang. Beina var tunge, men jeg var målrettet. Å gi seg var ikke aktuelt. På en skogsvei strødd med stor pukk fokuserte jeg ekstra, men ettersom det var skrekkelig krevende å løpe der lot jeg også blikket søke veikanten etter stier som jeg kunne ta av på. Så hektet skoen i en stein...

Nytryna og mørbanket. 

I stedet for det sedvanlige, jentete hvinet som jeg irriterende nok har en tendens til å ty til når jeg er nær ved å snuble eller falle, eller for den del faktisk snubler eller faller, hørte jeg et ukjent og merkelig brøl. Ettersom det lød samtidig som jeg innså at et usedvanlig ublidt møte med moder jord var uungåelig, skjønte jeg beskjemmet at lyden kom fra meg. Dét var imidlertid mitt minste problem. O hildrande du så vondt det gjorde å treffe den pukk-strødde bakken! Aller først håndflatene. Ikke en skrape i huden, men hendene formelig pulserte. Så begynte høyre skulder og arm, samt høyre side av brystkassen, å verke. Til sist meldte også hofte og kne seg på. Jeg ble sittende uvanlig lenge - sikkert 15 sekunder - før jeg kom meg opp og fortsatte turen. Bortsett fra at hendende fortsatte å dunke, det var vondt å vri på høyrearmen, og jeg naturlig nok følte meg generelt mørbanket, gikk det greit å løpe de siste ti kilometerne hjem.

Først utpå ettermiddagen og kvelden begynte jeg å ane uråd. Ribbeina på ene siden ble stadig mer plagsomme. Det ble vondere å bevege seg, samt å le, hoste og etter hvert puste normalt. Mandag og tirsdag tiltok ubehaget, og på onsdag bekreftet legen ribbeinsbrist.

Nedtellingen på kjøkkentavlen kom aldri videre...

Jeg innrømmer det: Det ble mørkt en stund. Nå må det da snart være nok? Googling (aldri en god idé) gav meg inntrykk av at det antakelig ikke kom til å gå å løpe på flere uker. Og ikke bare måtte jeg klare meg uten løping, men all trening som kan plage det bristede ribbeinet. Alt som krever at man puster litt dypt. Skulle jeg til og med få oppleve å savne ellipsemaskinen?  Skulle jeg nå få ytterligere fire, fem uker uten trening? I tillegg til alle skadeukene jeg har så langt i år? I noen små øyeblikk føltes det som dødsstøtet. Kanskje jeg like godt nå bare skulle gi opp denne seige drømmen om 3:15.

Heldigvis har jeg en fastlege som løper. Han mente at jeg var rundt smertetoppen omtrent den dagen jeg var der, og at det ville bli bedre fremover. Han mente sågar at jeg antakelig kunne kommet meg rundt i Salzburg, ved for eksempel å veksle mellom gåing og løping. Der og da trodde jeg ikke stort på det, det var for vondt. Dessuten er ikke maraton for meg å karre seg gjennom løypa. Jeg vil løpe.

Hva nå? Og den stakkars armen som legen ga skylden for ribbeinsbristen (ettersom jeg landet på den) må kunne sies å ha fått sin straff. 

Reise og hotell ble avbestilt, og prosessen med å finne et nytt løp for å sanke det tiende maratonlandet, og samtidig sørge for at New York blir "maraton eller lenger" nummer førti, ble startet. En kjapp rådspørring på Instagram ga et knippe kandidater som kan passe: Eindhoven, Amsterdam, Lisboa og Budapest - alle i oktober.

Det har blitt noen fantastisk flotte mil på sykkelsetet! Follo-trakten har herlige, svingete og bølgende veier gjennom svært vakkert landskap.

Livredd for å miste enda mer form enn jeg allerede har tapt så langt i år har, ble sykkelen igjen redningen. Etterhvert som det gikk greiere å puste dypt ble det et par virkelig gode og fine turer, og søndag var det generelle ubehaget såpass dempet at jeg endelig hadde tro på en kombinert gå- og joggetur.

Selv om jeg var redd for nedtur, rådet optimismen da jeg etter en dose frykt-prokrastinering kom meg ut på ettermiddagen. Tilfeldigvis møtte jeg et par kamerater som også var på vei mot skogsstiene i Nøstvedtmarka. "Heng med," sa de, og selv om deres planlagte ti kilometer hørtes ambisiøst ut, valgte jeg å slå til. De første løpestegene var nervepirrende, men ingen smerter hugg tak. En viss murring, men ikke noe som ikke lykken over å løpe igjen kunne kamuflere. Åtte kilometer i kupert og krevende terreng senere satt smilet som klistret igjen.

Det finnes gode ting også med motgang og nedturer. Det aller beste er at oppturene blir enda sterkere. Og om man ikke lar motgangen knekke pågangsmotet, har staheten en tendens til å komme styrket ut av det. Bare én treningsuke er tapt, og NU jävlar; nå skal lettbent ta tilbake dette løpeåret!

Janicke

Teflonbeleggets eminente egenskaper

Er det ikke rart hvor fort ferske opplevelser blir "ancient history"? Slitet under Boston Marathon ble latterlig kjapt ferdig prosessert er arkivert under "bygones". Alle tankene som plaget meg under og rett etter løpet, og alle bastante beslutninger om legge opp som langdistanseløper etter 2017, fordampet raskere enn svetten i løpeskoene. Nå, straks to uker senere, har jeg allerede vært nære ved å fylle årets eneste gjenstående maratonfrie måned - oktober - med enda et løp. Heldigvis har egen vantro over handlingen forhindret gjennomføring.

Merkelig eller ei, teflon-hukommelse er en velsignelse når løpene ligger tett. Salzburg Marathon er bare en uke unna, og i stedet for skrekk og motvilje er det - ufattelig nok - forventning og glede som dominerer.

Daglig påminnelse på kjøkkentavlen. Som om jeg skulle glemme...

Å bedre formen på tre uker, mellom to maraton, er neppe mulig, men forhåpentligvis er den vedlikeholdt. Treningen er i alle fall godt i gang, og selv om skaden ikke er borte kjennes den annerledes, mindre påtrengende, enn før Boston. Merkelig nok.

Planen for Salzburg Marathon er å starte, tenke positive tanker underveis, og å komme i mål. Tidsmål har jeg egentlig ikke.

Neeeeida. Iiiingen tanker og mål om tid for Salzburg...

HAHA! Som om noen går på det nå, etter at jeg i forrige innlegg raste ut av skapet som livlig løps-løgner. Ok, men rekkefølgen på de følgende målene er i alle fall ærlig (tror jeg):

1. Maratonland nummer ti, slik at Marathon Globetrotters-medlemsskapet kan konverteres fra "provisional" til fullt medlem. Hvorfor det er så viktig? Hmm... Vel, your guess is as good as mine.
2. God løpsopplevelse og post-maratonfølelse, for å korrigere Boston.
3. En akseptabel tid. Dessverre er jeg skrudd sammen slik at slutt-tid og god post-maratonfølelse er tett sammenflettet. Uansett hvor hardnakket jeg måtte påstå det motsatte, har jeg alltid tanker om tid. Etter seks nærmest løpefrie uker før Boston ville 3:30 ha gitt greit med godfølelse der. Slik gikk det ikke. Tankene har kvernet mye rundt hvor mange av de 15 ekstra minuttene som skyldtes varmen, og hvor mange som skyldtes formtap under skadeperioden. Svaret er kanskje å finne i Salzburg neste søndag. Tidsmålet holdes i alle fall på 3:30. 

Som eneste norske påmeldte i løpet (i alle fall foreløpig) burde det også være gode muligheter for å bli "Beste norske". (c;

Kjekt med eget kapittel for "perverse" maratonplaner. Bare synd det ikke var noe eget program for "three weeks between".  

Selv om den gode Pete Pfitzinger (forfatter av boken "Advanced Marathoning") mener at det er perverst å ha mindre enn 12 uker mellom maratonløpene, har han lagt opp egne programmer for "multiple marathoning". Det korteste programmet er riktignok på fire uker, men det har vært nyttig å myse litt på hvordan oppbygging og nedtrapping er lagt opp der. Tar sjansen på at det går greit å følge den siste uken slik den står.

Janicke