1 kg oksekjøtt, gjerne høyrygg
1 kg poteter
5 gulrøtter
2 stk rød paprika
2 stk løk, store
3 ss smør
2 ss paprikapulver
3 ts hakkede soltørkede tomater
1 ts tomatpuré
salt og pepper
vann
1 buljongterning

Finhakk løk og surr i smør på svak varme til den blir gyllen, ikke brent. Kutt kjøttet i terninger. Vend inn paprikapulver og kjøtt. Pulveret smelter i det varme smøret og da frigjøres aromaen i paprikaen. Paprikaen må ikke blir brent, da forsvinner smaken.

Ha i vann (med buljongterning løst opp) så det akkurat dekker kjøttet og la småputre i 1 ½ time. Ha i salt og noen klyper grovkornet pepper, samt soltørkede tomater og tomatpuréen.

Skrell poteter og kutt i terninger, kutt paprika i strimler, skjær gulrøttene i skiver og ha grønnsakene i suppen etter 1 ½ time, ha i eventuellt litt mer vann så det dekker potetene, kok til potene er møre og smak til med salt og pepper til slutt.

Serveres med nybakt loff/landbrød, øl og akevitt.

600 gram hvetemel
250 gram speltmel
7 dl vann
3 ts salt
½ pk fersk gjær
2 ss olje

Rør sammen og elt til en deig. La den heve under håndkle i ca. 1 time. Ta deigen ut på benken og elt forsiktig (vend mot midten). Fordel den i to former, og etterhev i en halv time.
Stek i ovn i ca. 50 minutter på 220-240 grader. Ha bakepapir over formene den første halve timen.

6 dl hvetemel
1 ts salt
2 ss sukker
2 ts vaniljesukker
1 liter melk

Bland det tørre sammen. Ha i melk mens du pisker sammen, og pisk inn to og to egg når røren er flytende. Pisk/visp godt til slutt.

Ingredienser:
500 g oksekjøtt, indrefilét eller mørbrad
1-2ss smør eller margarin
75g bacon
1 gul løk
1 gulrot
1 ts salt
nymalt pepper
½ ts timian
1 ss hvetemel
1 ss tomatpuré
1 laubærblad
4 dl rødvin (kan med fordel bruke mer)
10-12 småløker
1-2 hvitløksbåter

Skjær kjøttet i terninger og brun dem i smør i en stekepanne. Ha det i en (jern)gryte

Klipp baconskivene i strimler og fres dem i stekepannen. Skrekk og finhakk løk og gulrot. Fres grønnsakene sammen med baconstrimlene og ha det over i gryten.

Krydre, strø over mel, ha i tomatpuré og laurbærblad. Rør om

Spe med rødvin og la gryteretten putre i ca. 1 ½ time. Skrell småløkene, rens sjampinjongene og brun alt sammen lett i stekepannen

Tilsett løk og sjampinjonger når det er ca. 30 minutter igjen av koketiden. Press også i hvitløken.
Serveres med ris, poteter eller potetmos

OK.

I den senere tid har det vært mye klaging på twitter om en følging/avfølging-bug. Twitter lever sitt eget liv, virker det som, og avfølger eller følger folk etter eget forgodtbefinnende.

Det skulle ikke forundre meg om dette var tilfelle, men her er en alternativ forklaring. Som jeg oppdaget i dag.
Den går som følger:
I webtwitter, under followers, finnes en rad med knapper som har to states: Follow eller Following. Det vil si at når siden lastes så sjekkes det for hver tvitrer-innførsel om du følger den som er listet (og som da seff følger deg ettersom den er listet på den siden).
Når du ser en som er listet som du ikke følger, vises en knapp med Follow, som du da  skal klikke på for å følge personen.
OK. Så langt er det ikke rocket science og de fleste henger forhåpentligvis med ennå.

MEN: Siden twitter er en web 2.0 app som kjører forespørslene sine under panseret og ikke synlig for deg, så vil du ikke se om noen av dem feiler. Default laster twitter ca. 30 innførsler av tvitrere som følger deg, og det er mange forespørsler serri.
Om noen av dem feiler (i motsetning til web 1.0, der hele siden ville blitt sjekket før utlevering) vil en situasjon oppstå der man (aka. browseren din) ikke vet om du følger eller ikke følger denne personen. Jepp! Hva skal en stakkars browser gjøre da? Vel, akkurat som minibanken ikke vil gi deg penger om den ikke får kontakt med sentralen for å sjekke om du faktisk følger disse pengene, så vil twittersystemet/browseren din ikke gi deg en følger uten å sjekke at du følger følgeren (noe du jo har gjort da, men uten å få svar).
Dermed viser den frem en Follow-knapp selv om du følger personen. Nasty, huh?
Og dette er fella man går i, for da tenker man jo at “Hei, følger jeg ikke deg? Det må jeg jo gjøre!” Og Unfollower personen, ettersom followknappen kun er en pen knapp og ikke en rakettforsker. Når forespørselen kommer fram til serveren, sender den bud på den nissen som har ansvaret for Follow/unfollow, som sleper seg bort til kartoteket sitt og sjekker om du følger denne personen. Noe du jo gjør. “Aha!”, tenker nissen da og smatter på pipa. “Da må dette være en som ikke vil følge denne personen lenger”, og sletter den, brenner kartotekkortet eller tusjer over med masse grønt der deres navn var skrevet i hjerter. Alt etter dagsform.

Jeg testa å laste den sida med Ctrl+F5 noen ganger, og knappene endret seg hver gang. Det var som en lottotrekning. Heime, borte, uavgjort.
Det er verdt å legge merke til at buggen ligger der, i sidelastingen på Followers. Og ikke i nisse/kartotek-scenariet ovenfor. Hvis en Follow-knapp først har vist seg gjør nissen rett i å slette din follow av x, for selv web 2.0 er web, og man sjekker ikke dobbelt, ei heller husker man states.

For å unngå dette kan man la være å serie-followe folk nedover den siden, og heller gå inn på den enkeltes profil (eller åpne den i sidefanen). Da sendes en enkelt forespørsel, som feiler mye sjeldnere.
Evt. kan man klage til twitter, som jo burde ha bedre stell på dine følgere.

Her er en oppskrift på en god wok.

Det er endel ingredienser, men ikke la det skremme deg. Det hele skal bare blandes sammen allikevel, og koke en kort stund. De fleste innvandrerbutikker har sausene o.l. som er beskrevet. Grønnsakene finnes også der, og selv vanlige kjedebutikker får større og større utvalg, så man kan finne mye der og.

Ingredienser:
Wok:
ca. 400 gr. mørbrad eller entrecote
1 fersk hvitløk
1 habanero chili (ser ut som ‘liten paprika’)
1 jalapeno chili (den lange)
5 stutte chili (kalles også bullet chili)
1 pk. babymais
2 vårløk
2 paprika
5-6 aromasjampinjonger (de brune)
5-6 vanlige sjampinjonger
en god neve aspargesbønner eller andre stengelbønner (altså lange og grønne)
½ pk sugar snaps eller sukkererter
2 gule løk

Habanero og bullet chili kan droppes, om du følger oppskriften og har i alt vil den bli godt over middels hot. Dette regulerer du med hvor mye chili du har i, og også hvilken type chili. Habanero er mye sterkere enn jalapeno, så 2 jalapeno vil gi en mildere wok. Jeg lager denne mengden wok med alt fra 1 jalapeno til full force så det er en smakssak hvor sterk den skal være. Det er mye smak i retten til slutt uansett, men den er best med litt 'bite’ da.

Kraft/Saus:
2 dl varmt vann
1 oksebuljongterning, husk å ta en som gir ordentlig stock- COOP er bra
Du kan også bytte ut noe eller alt av dette med ordentlig kraft, fra kylling eller okse.
2 ss fish sauce (thai fiskesaus)
2 ss soyasaus
2 toppede teskjeer rød chilipasta (Chili paste)
1 toppet teskje basil paste (fra 'Holy basil’, thailandsk basilikum)
400 ml kokosmelk (Milk or Creme)

6 ss olje til steking

Jeg pleier å gjøre alt klart først, da er det greiest å fokusere på wokingen når den starter. Man må jobbe litt med wok - snu og vende på blandingen for at den ikke skal svi seg, skrape langs bunnen, og generelt ha mye fokus på maten i den tiden den ligger i woken. Det er til gjengjeld ikke så lenge: Wokingen tar ca ti minutter, og de siste fem av dem skal den koke i kraften så det er ikke veldig stressende.
Det lønner seg å sette på risen først, og så starte wokingen når den har kokt ca. 5 min.

Sausen: Ha 2 dl varmt vann i et litermål eller en bolle. Løs opp buljongterningen og ha i de andre ingrediensene. Kokosmelk skal i når wokingen nærmer seg slutten, så ikke ha den i nå. Oljen skal brukes til å steke, den skal heller ikke i. Rør ut chilipasta og basilikumpasta slik at det ikke sitter igjen som 'bunnslam’ men blir med i woken når den helles over.

Wok: Hakk hvitløken og skjær chilien i biter på størrelse med en tommelnegl. Skjær opp vårløken i skiver. Sjampinjongene skjæres også i skiver. Kutt endene på aspargesbønnene, de har ofte en tendens til å være tørre. Skjær paprika i biter, alt ettersom hvor store du liker. Hver løk skjæres i fire båter.
Kjøttet kuttes opp i tynne strimler, litt avhengig av hvordan du liker det.

Når alt er klart, har du oljen i woken og setter den på sterk varme. Når varm, ha i hvitløk, vårløk og chili. Dette freses kjapt, ikke mer enn 30 sek. Så skrur du ned varmen litt og har i kjøttet. Vend mens du steker, husk at alt skal vendes med korte mellomrom når du woker. Når kjøttet har grånet har du i alle grønnsakene bortsett fra paprikaen. Vend mens det steker. Bruk et lokk for å holde dampen inne i woken mellom hver vending. Etter ca. fem minutter heller du sausen over og har paprikaen oppi, og vender et par ganger før du setter på lokket. La den stå litt lenger mellom hver vending nå. Behold lokket på. Ca. 1 minutt før servering har du i kokosmelken og vender den inn i blandingen. La surre litt og server med ris.

Bon apetit :)

Jeg satt og lurte på noe (som jeg ofte gjør når jeg ikke gjør andre, nyttigere ting) og denne gangen var det hvor uttrykket barn kommer fra.
Som regel kommer ord til gjennom arv fra andre språk, og Norge er som vi vet av den germanske språkstamme. Der kalles barn for kinder. Kinder, barn, barn, kinder. Næh, det høres ikke ut som en fornorsking av et germansk ord. På engelsk - som også er et språk vi henter flittig fra - heter smårollingene children. Children, kinder, det ligner litt. Men children, barn? Nope. Barn på engelsk er låve, og man kunne kanskje dra en litt tynn en ved å trekke frem at barn blir til ved å hoppe i høyet (og evt. trekke en linje mellom det engelske uttrykket love og det norske låve), men det funker ikke helt.

Så her er en helt utradisjonell tolkning av hvordan uttrykket kom inn i det norske språk.
Alle som har barn vet at de ofte besvarer spørsmål med ‘jeg skal bare’.
Neimen, har du ikke lagt deg ennå? Nei, jeg skal bare….
Kan du komme hit litt? Ja, jeg skal bare…

Hvis man da tenker seg en situasjon der man rett og slett ikke hadde noe ord for å beskrive småttingene ennå, og var på desperat jakt etter ord som kunne beskrive _det_, så kan det ha gått for seg som følger. (Det er ikke sikkert at man var desperat heller, kanskje fungerte håndbevegelser/tegnspråk utmerket, men at det utviklet seg over tid, kanskje flere tusen år. Helt til det kom en spesielt oppfinnsom mann (eller kvinne) som var lei av å fekte med arma hver gang h*n skulle referere til _det_, og derfor kom opp med den glimrende idé å kalle dem barn. Hva vet jeg?).

Men altså. Hvis vi tenker oss en steinalderfamilie, eller kanskje en mer moderne barokkfamilie, who knows, som hadde alle faktorene på plass: Mor, far og _det_ *gjøre håndbevegelsen*. Mens de liksom sitter der i gammen sin (eller barokkhuset sitt) og _det_ vokser til, så vil uunngåelig uttrykket 'jeg skal bare’ bli brukt x antall ganger. Hvis det var en snill mor og far, da. Ellers ville jo ikke _det_ turt å somle i frykt for øksa. Eller hva nå steinalder- eller barokkfamilier brukte for å oppdra _det_. Mens de ventet på ordet. Så faktorene må inkludere en rimelig snill mor og far, kanskje en smule progressive, i alle fall sett med datidens øyne, et sett med _det_ (kanskje entallsendelsen kom først, deretter flertall etterhvert som de hoppet i høyet på love'n) og en rekke situasjoner der mor (eller far) kontakter _det_ over litt avstand - gjerne ved tilrop - og får til svar: Jada, jeg skal bare…

Tiden går. For dette vil utvikle seg over tid, sant? Dette er ordteknologi basert på evolusjon (om de da ikke plutselig kom på det, med et 'nei, så dæven?’. Nei, så dæven er motsetningen til evolusjonen, der ting skjer på et fingerknips. For your info.), og da ser man for seg en gradvis utvikling. Av språket.
La oss si at de begynte med å kalle _det_ for Jeg skal bare. Ikke som et egennavn, jeg bruker stor J her bare for illustrasjonens skyld. Jeg skal bare Hansen, det skulle tatt seg ut, hva? Nei, det er som en betegnelse, akkurat som man kaller en stein en stein og en sky en sky. Osv. osv, jeg skal ikke ta med alle betegnelser her.

Men om man tenker seg familiesituasjonen i gammen eller barokkhuset, der mor og far sitter med sitt _det_ (eller kanskje _det_ er ute og leker), så har vi da følgende konversasjon:
Mor: Kan du stikke ut og si til _det_ *gjør håndbevegelsen* at h*n skal komme og spise aftens.
Far (Leser avisen, steinhellen, eller det andre fedre leste på den angitte tid): Huh? Stikke ut og si til at hva for noe?
Mor (Himler med øya): Nå er jeg lei av denne håndbevegelsen! Jeg mente: Kan du stikke ut til Jeg skal bare'n og si at h*n skal komme inn og spise aftens?
Far: OK. Jeg skal bare lese ferdig avisen først.
Mor: Har h*n begynt å lese avisen? Du store, er det du som har lært bort det da? Men kjappa på, før maten blir kald.
Idét Far kommer ut og repeterer Mors setning får han til svar: Jada, jeg skal bare… (akkurat hva det var _det_ bare skulle gjøre i denne spesifikke situasjonen har forsvunnet gjennom årtusenene, men essensen står igjen: Jeg skal bare…).
Hvorpå Far kommer inn igjen og sier: Jeg skal bare'n skulle bare (det som Jeg skal bare'n skulle, det som forsvant i verdenshistorien), men h*n kommer snart.

Gjennom slike småkaotiske kveldssamtaler ble sannsynligvis begrepet født (det er evolusjon, jeg er en fan av evolusjon mer enn av Nei, så dæven, grunnet usikkerhetsmomentene. Men det er selvfølgelig ikke sikkert at det er evolusjonen i dette tilfellet, dog setter jeg ned foten og tar en avgjørelse på det) og utviklet seg, ble mer sofistikert. Sannsynligvis fikk mor og far en, om ikke flere, Jeg skal bare'n til ettersom dette var lenge før gamlehjem, pensjon og livsforsikring ble oppfunnet. Mange Jeg skal bare'n var nøkkelen til en lykkeligere alderdom.

Så da kom man til et scenario der man hadde kanskje tre, fire Jeg skal bare'n. What to do? På et eller annet tidspunkt her har evolusjonen hatt et Nei, så dæven-øyeblikk, for en gang må jo være den første? Selv for evolusjonen?
Jeg tenker da på det øyeblikket der de fjernet Jeg skal fra begrepet og forkortet det til bare'n. Tenk så praktisk! Dette kan ha skjedd av forskjellige grunner, bl.a. kan det hende personforvirrigen gjennom bruket av Jeg i forhold til Far (eller Mor) som ble forvekslet med Jeg skal bare'n - jeg mener, tenk på det? Spesielt ved flere tilfeller av bare'n (det som før ble kalt Jeg skal bare'n).
Tre eller fire Jeg skal bare'n og du har det totale språkkaos. Tre eller fire bare'n er håndterbart (i alle fall språklig).

- Kan du stikke ut og hente bare'na?, kunne Mor spørre nå. Og Far kunne svare: - Jeg skal bare lese ferdig avisen først. Helt uten forviklinger.

I går hadde jeg handlet masse på en innvandrerbutikk i Asker, og selv om middagen var urnorsk (fiskekaker) fikk jeg utpå kvelden inspirasjon til å eksperimentere med varene. Jeg har lenge hatt lyst til å teste å lage thaimat, men fiskesaus og østerssaus har så langt virket en smule skummelt, så det har blitt mest ‘trygge’ gryter av indisk eller pakistansk opprinnelse. Men nå altså: WOK, typ pad kra pao fra Thailand.

Jeg har spist denne retten mange ganger fra Asia Kitchen på Grønland, sterk og smakfull med mye grønt i. Da jeg googlet den kom det opp masse forskjellige oppskrifter, og ingen var _helt_ som den jeg hadde spist, så jeg følte meg fri til å eksperimentere. Dessuten hadde jeg ikke handlet inn til denne spesifikt, så da ble det å 'tage det man haver’.
Slik vart den:

Pad Kra Pao plenversjonen:

1 ss østerssaus
2 ss fiskesaus
1 ss soyasaus
¼ ts brunsukker
½ ts hønsebuljong rørt ut i ca. 2 dl lunkent vann
2 ss olivenolje

1 habanero chilipepper
2 avlange røde paprikaer
½ løk
4 store sjampinjonger
1 kinesisk hvitløk (den uten fedd)
ca. 12 blader basilikum
6 små snackpølser, tre forskjellige typer

Skjær habanero opp i små stykker (org. bruker Thai bird chili) og hakk hvitløken fint. Skjær løken i strimler på langs. Skjær sjampinjongene i skiver og paprika i litt store biter. Kutt pølsene i biter (original bruker kjøttdeig eller kylling/biff i små biter). Bland all væske bortsett fra olivenolje i et beger og løs opp sukkeret i den.
Varm opp wokpannen med oljen i, og fres chili/hvitløk i ca. 30 sek - 1 minutt. Ha i pølser, løk og sjampinjonger og fres i ca. 2-3 minutter. Husk å vende hele tiden.
Ha i væske og la det koke til kjøtt er gjennomstekt. Ca. 2 minutt før servering har du i paprika, og ca. ½ minutt før rører du inn basilikumbladene.

Serveres med kokt ris. Bon apetit!

Her er oppskriften på plengryte. Den er egentlig en rip-off av pakistansk oksekarri, men med enkelte tilleggsingredienser.

Plengryte
Ca. 1 kg oksekjøtt, entrecóte eller mørbrad
2 store løk
1 hvitløk (eller så mye du liker)
4 vårløk
2 ss hakket fersk ingefær
Tre-fire ferske basilikumblader
En kvast fersk rosmarin
Et par små kvaster fersk oregano
Et par kvaster fersk timian
ca. 4 ss olivenolje eller sesamolje
2 bokser hakkede tomater, ca. 400g stk.
Ca. 3 dl vann.

Krydder
1 ts kardemomme
1 ts malt muskat
1-2 ts salt
2 ss korianderpulver
1 ts hot chilipulver
3 ts sukker
2 laurbærblader
Ca 5 cm kanelstang

Skjær opp alt ferdig før du begynner å steke. Kjøttet skjæres i litt store terninger. Løken grovhakkes. Vårløken skjæres i skiver. Hvitløken, ingefæren og de ferske urtene finhakkes.
Gryten skal stekes i en ildfast form med lokk. Ha de hakkede tomatene i, og bland i krydderet og de friske urtene. Stek kjøttet i vanlig margarin eller smør, gjerne i to omganger. Når det har blitt brunet, ha i løk, vårløk, ingefær og hvitløk. Hell på olivenolje og la det frese litt. Kok ut pannen med vann. Hell så blandingen opp i gryta og vend godt slik at krydderet blir blandet rundt.

Gryta er nå klar for ovnen, som er forvarmet til 200 grader.
Skal stå inne i ca. 2 timer eller til kjøttet er mørt.

Om du bruker leirgryte kan den settes i kald ovn, da minker sjansene for sprekk.

Serveres med ris og en salat, gjerne tomater/rucola.

Bon apetit!